JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sorg og jobb:

Hvordan kan du jobbe etter å ha mistet det kjæreste i livet? – Mange tror det er over når de ser deg tilbake på jobb, men slik er det ikke

Tove Rundtom, tillitsvalgt i Postkom, fikk snudd livet på hodet i løpet av en formiddag i 2017, da datteren døde i en bilulykke. Her forteller hun om hvordan hun, litt og litt, finner tilbake til arbeidshverdagen.
Tove Rundtom har mer enn 20 år bak seg som tillitsvalgt i Postkom. Men ingenting kunne forberede henne på hvordan livet skulle bli da datteren døde i en ulykke.

Tove Rundtom har mer enn 20 år bak seg som tillitsvalgt i Postkom. Men ingenting kunne forberede henne på hvordan livet skulle bli da datteren døde i en ulykke.

Kai Hovden

14.06.2019
09:44
14.06.2019 09:51

kai.hovden@lomedia.no

På Aulifeltet i Nes kommune ligger Jegerveien. Her holder Tove Rundtom og mannen Tom Ole til i et hus som oser av kreativitet og driv. Begge har lange karrierer i Posten, hvor hun nå er tilknyttet Østlandsterminalen mens han kjører lastebil i Indre Østfold.

Slik var livet inntil for halvannet år siden, før det ble snudd på hodet i løpet av en formiddag.

Klar tale og beskjed

Som fagorganisert kan du være trygg på at du får den støtten og hjelpen du trenger dersom du har Tove Rundtom med på laget. Hun serverer klar tale fra første stavelse, og har hatt hodet som viktigste arbeidsverktøy etter at tungt arbeid ikke lenger var aktuelt.

– Vi kan gjerne snakke om det som skjedde, men du får være forberedt på at jeg gråter, var beskjeden fra Rundtom da vi spurte om hun ville stille opp på intervju.

– Fra første stund bestemte vi oss for å være åpne om dette, så her har døra stått på gløtt helt siden ulykkesdagen 23. oktober 2017, sier hun.

Noen få minutter

Tove og Tom Oles datter Lene var på vei hjem fra jobb i Posten da ulykken inntraff, bare minutter fra huset hun delte med samboer og to små jenter på halvannet og tre og et halvt år.

– Det var like nede i veien her. Jeg snakket med henne fram til klokka ni på morgenen, før jeg gikk i et trepartsmøte. Elleve minutter over ni var Lene død.

Det tok lang tid før beskjeden kom til Rundtom selv. Samboeren skulle varsles først, som nærmeste pårørende, og han var ute på en avsidesliggende jobb. Men på Østlandsterminalen hadde Tove følelsen av at noe var galt.

– Da jeg leste om ulykken på nett, sa jeg til en kollega at jeg tror datteren min er død. Jeg var helt sikker fra første stund. Klokken tolv snakket jeg med samboeren hennes, som ennå ikke hadde hørt noe. Han var sikker på at hun lå hjemme og sov etter å ha jobbet på natten.

Rundtom prøvde å slå seg til ro med det, men fikk ikke fred. Ti over halv to ringer Lenes samboer og forteller at hun er død.

Rasjonaliteten slo inn

– Jeg blir veldig rasjonell i slike dramatiske situasjoner. Jeg har lang erfaring i å gå på trynet, så jeg klarer å ta inn litt og litt. Det er nok kanskje derfor hodet ikke fungerer helt ennå.

Ved å prosessere bit for bit har Rundtom klart å holde seg i gang etterpå, men fortsatt sliter hun med lite energi og sviktende konsentrasjon.

– Da jeg fikk vite at det var Lene som hadde vært utsatt for ulykken, måtte jeg først ringe Tom Ole og informere ham. Deretter ringte jeg Forsvaret for å få tak i sønnen vår som var på Nato-oppdrag i Litauen. Så sa jeg til kollegaen min at jeg må kjøre hjem, for datteren min er død. Slik ble det heldigvis ikke.

En kollega kjørte Rundtom hjem. Så gjaldt det å ivareta barnebarna, samboeren til Lene, Tom Ole og henne selv.

Fullstendig tappet

– Det skjer noe med deg når du fra det ene øyeblikket til det andre mister et barn, brått og brutalt i en bilulykke. Jeg var forberedt på å sørge, men det en er lite forberedt på, og som nok heller ikke arbeidsgivere har særlig innsikt i, er at du blir fullstendig tappet for energi og enhver fornuftig tanke. Hodet fungerer rett og slett ikke lenger.

Slik opplever Rundtom det til dels ennå, men det har blitt bedre.

– Jeg har jo vært vant til at det er nettopp hodet som har virket, men det har det ikke gjort etter ulykken. Jeg må skrive opp stort sett alt jeg skal gjøre, hvis ikke forsvinner det.

Fra å ha hatt høy arbeidskapasitet, opplever hun nå at tankene vandrer og at ting flyter ut.

– Vi valgte å takke ja til hjelp. Selv om man kanskje tror man skal klare seg selv, fant vi ut at det er lurt å høre på andre som har vært borti dette, sier Rundtom.

Fra sorgstøttesenteret på Akershus universitetssykehus har de fått hjelp og støtte. Naboer og venner har også støttet opp, men det har også vært skuffelser.

– Jeg opplever fremdeles at folk skygger unna når jeg er på butikken, men det er kanskje mest fordi det er pinlig for dem at de ennå ikke har snakket med meg, halvannet år etter ulykken.

Tove og Tom Ole er fullstendig klar over at folk ikke vet hva de skal si når de møter noen som har vært igjennom en så brutal opplevelse.

– Men da kan man jo rett og slett si det: «Jeg vet ikke hva jeg skal si», og så spandere en klem.

Les også: Du mister noen som står deg nær og alt blir svart. Burde det finnes en sykemelding for sorg?

Arbeidsgiver på godt og vondt

– Min arbeidsgiver har vært helt enestående etter dette, særlig HR-sjef Bente Myrvold på Østlandsterminalen. Men for Tom Ole har det vært en annen opplevelse. Der har vi selv måttet komme med ideer for tilpasse hans arbeidsdag.

– Sammen med leder fikk vi ordnet en ny rute for ham, slik at han slapp å kjøre på terminal og heller kom ut blant folk.

Ifølge Rundtom er det lett å bli sittende igjen med en følelse av at det viktigste er å få folk tilbake på jobb, slik at problemene for arbeidsgiver blir så små som mulig.

– Når det ikke er noen synlige sår på utsiden, sliter også enkelte ledere med å ta inn over seg det som har skjedd, sier hun.

– Jeg blir så sint når folk prøver å opptre som alt er normalt. En leder med lang erfaring fra Posten ga meg et vennlig klaps på skulderen og sa «alt vel, Tove?» da jeg var tilbake på jobb. Jeg ble så sint at jeg snurret rundt og sa klart ifra om at det var feil spørsmål. Han burde vite bedre.

Rundtom synes det trengs langt mer hjelp enn de seks timene hun fikk fra bedriftshelsetjenesten, og er glad de kom inn på A-hus.

– Min sjef har vært en enorm støtte. Hun har tilrettelagt så langt som mulig, nesten mer enn jeg har tatt imot. Generelt kan postale ledere fint lite om hva som skjer med en person som har vært utsatt for noe slikt som vi har. De tror det er over etter noen måneder når de ser deg tilbake på jobb, men slik er det ikke.

Selv om halvannet år kan være et relativt langt stykke tid for de fleste av oss, forsikrer Rundtom at det ikke er slik når du mister et barn.

– Livet må restartes, og det blir tydelig skille mellom før og etter. Ledere må være klar over at dette tar lang tid å takle, og at det kommer og går bølger. Du er ikke lenger den du var.

Opplevelsen hun har vært igjennom har satt sine spor i utøvelsen av tillitsvervet hun har.

– Andre folks problemer i arbeidslivet kan fortone seg som bagateller. Men de er viktige for dem det gjelder, så jobben må gjøres, sier hun.

Tove Rundtom har fått god støtte av arbeidsgiver i sorgprosessen, men mener at mange ledere kan for lite om hva som skjer når en person blir utsatt for slike opplevelser som det å miste et barn.

Tove Rundtom har fått god støtte av arbeidsgiver i sorgprosessen, men mener at mange ledere kan for lite om hva som skjer når en person blir utsatt for slike opplevelser som det å miste et barn.

Kai Hovden

Kamp og sorg

Det ble raskt klart for Rundtom at Lenes samboer trengte hjelp. Så godt det lar seg gjøre stiller både hun og mannen opp for ham og barnebarna.

– Som 28-åring må han videre ut i livet igjen, så vi stiller opp som barnevakt og pusher på for at han skal komme seg ut. Han har truffet en ny dame, og det ser ut til å gå bra. Samtidig blir det dessverre veldig tydelig at vi bor på landet. Det har kommet mange upassende kommentarer, forteller Rundtom.

– Akkurat som om han ikke fortjener å finne litt lykke igjen, legger hun til.

Men han er heldig som har Tove og Tom Ole på sin side.

– Helt ubeskjedent sagt? Ja, svarer Rundtom.

– Min erfaring har også vært nyttig i møtet med både forsikringsselskap og Nav. Det blir en helsikes papirmølle når noen dør, og samboeren har ikke orket å ta det. Så da har jeg gjort det.

Forsikringsoppgjøret er ennå ikke avsluttet, og Rundtom legger ikke skjul på at det koster at slikt trekker ut i tid.

– Jeg er grundig lei av å innlede brev med I forbindelse med min datters død.

Kort og intenst

Parallelt med sorgen kjempes det også en kamp om å holde minnet om Lene levende.

– Hun var et menneske som levde veldig mye på kort tid. Lene sov ikke om natten som liten, snakket som en foss og gikk før hun var ni måneder gammel. Hun har hatt det så travelt hele tiden. Dermed ble det hus, barn, hund og stasjonsvogn i et forrykende tempo. Jeg pleide å si «slapp av jente – du har jo et helt liv foran deg». Med det hadde hun ikke tid til. Drømmehuset var nesten ferdig da hun døde.

Rundtom er helt klar på at hun ikke er religiøs på noen måte, men en formening om at kroppen er innstilt på et visst livsløp, tror hun på.

– Jeg har hørt det samme fra andre som har mistet barn. De har levd så intenst at de har fått til mye på den korte tiden de har hatt.

Samtidig er hun klar over at et så ungt menneske ikke har rukket å sette så dype spor etter seg i resten av samfunnet.

– Det synes jeg er noe av det vanskeligste – altså at vi skal være ferdige med det, og dermed blir hun glemt. Da blir det en kamp om å holde minnet om henne levende blant andre, men det er en kamp du taper. Minnene falmer hos andre med tiden, men ikke hos oss.

MINNE: Hele familien har tatovert seg etter at Lene døde. Slik minnes Tove datteren på underarmen.

MINNE: Hele familien har tatovert seg etter at Lene døde. Slik minnes Tove datteren på underarmen.

Kai Hovden

Gode miljøer

Etter at barna flyttet ut, og Tove og Tom Ole kunne avvikle virksomheten som deres private taxiselskap, måtte de finne annet å fylle tiden med. Da ble det blant annet bugg – en svensk form for swing. Dette dansemiljøet har vært til god støtte for dem i den tøffe tiden.

– De har dratt oss med, og det har vært veldig viktig for oss å komme oss ut igjen. Man vinner ingen ting på å isolere seg i sorgen.

I tillegg driver Rundtom med musikk, men der vil hun holde kortene så tett til brystet at vi ikke nevner annet enn at hun har noen velfortjente friminutt i en lokal låve som benyttes til øvingslokale.

– Så vil vi jo veldig gjerne ha disse små jentene her så lenge de har lyst. Vi hadde lovet Lene å ta vare på ungene hvis noe skulle skje. De holder oss i ånde noen år til, men vi merker at sorgarbeid koster energi. Når de har vært her på besøk, er jeg helt ferdig etterpå. Men vi ser mye av Lene i dem, og det gir en god følelse.

Hvem: Tove Rundtom

Hva: Tilliltsvalgt i Postkom
Hvorfor: Mistet dattern sin i en bilulykke for snart to år siden

1. Hva har du ennå ikke gjort i livet?

Jeg har alltid tusen ideer i hodet, så det må også bli svaret.

2. Hva gjør du når du skal unne deg noe?

Lage litt mat og spiser med venner.

3. Hva er ditt første barndomsminne?

Å bake mitt eget minibrød med bestemor.

4. Hva er du lei av?

Urettferdighet, og også folk som ser problemer overalt.

5. Hva gjør deg bekymret?

Miljøutviklingen og de stadig økende forskjellene.

6. Hvem har imponert deg mest?

Jeg brenner for kvinnesaken, så det må bli Rosemarie Køhn. Hun har gjort mye, langt ut over kirken.

7. Hva vil du anbefale?

Ikke utsett å leve. Vær forsiktig, men ikke redd. Spar litt penger til det viktigste, men ikke utsett alle
drømmene.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
14.06.2019
09:44
14.06.2019 09:51