MORTEN HANSEN (tekst og foto)" />

Morten Hansen

«Skal man ta kampen mot det reaksjonære høyre, er det ikke mot sentrum man må se»

Da svenske Ali Esbati kom til Norge på 2000-tallet var det politiske tanker – ikke pils og kaffe – han ­serverte, som en av grunnleggerne av Tankesmia Manifest. Nå sitter Esbati i den svenske Riksdagen.
2017101608310420171016093727

morten.hansen@lomedia.no

– Det var fint å komme hjem igjen. Jeg synes det var noen saker som var trist og tungt. Jeg var litt lei av den politiske utviklingen i Norge. Måten man pratet om noen mennesker på. Mangelen på forståelse for hva rasisme er. Det var tungt å hele tiden forklare det. Det hadde blitt normalisert å beskrive innvandrere som et problem. For meg, som er født i Iran, føltes det personlig. I tillegg var, og er, det selvfølgelig et privilegium og en ære å få representere partiet mitt i Riksdagen. Men det var trist å forlate Manifest og kollegaene mine der, sier Ali Esbati.

{f4}

Ali Esbati på Kartellkonferansen i 2011.

Ali Esbati på Kartellkonferansen i 2011.

Pål Andreassen

Tette bånd til Norge

Før han forlot Norge, hadde han blitt en markant deltaker i den norske samfunnsdebatten. Som debattredaktør i Klassekampen, og som utreder – og etter hvert som daglig leder – i Tankesmia Manifest, var han i årene 2008 til 2014 en av premissleverandørene for venstresidas politikk. Men Esbatis forhold til norsk politikk strekker seg lenger tilbake enn det.

På begynnelsen av 2000-tallet var han leder av Ung Vänster, ungdomsorganisasjonen til SVs svenske søsterparti.

– Jeg var mye i Norge i min tid i Ung Vänster. Vi hadde et nært samarbeid med Sosialistisk Ungdom. Jeg ble godt kjent med blant annet norsk politikk og politikere som blant annet Audun Lysbakken og Ingrid Fiskaa i SU, sier Esbati.

22.11.2011: Ali Esbati: – Bekjemp høyrepopulismen

Lynkurs i norsk offentlighet

Det var sånn han kom i kontakt med de som startet Manifest Forlag og etter hvert Tankesmia Manifest. Men før den tid var han en tur innom Klassekampen. Bare tilfeldigheter gjorde at han ikke havnet i Moskva.

– Jeg hadde lyst å gjøre noe annet. Så hørte jeg at Klassekampen søkte etter en debattredaktør. Jeg søkte på den og fikk den. Men det kunne like godt blitt russiskstudier i Moskva. Jeg hadde søkt et stipend på et halvårsstudium. Det fikk jeg. Men da hadde jeg akkurat sagt ja til Klassekampen, smiler Esbati.

En oppgave som i utgangspunktet kan virke litt uoverkommelig for en som ikke er norsk.

– Det var utrolig mye jobb og veldig slitsomt – blant annet for at jeg hadde det handicappet å ikke ha norsk som hovedspråk. Samtidig var det noe av det mest lærerike jeg har gjort. Det å skulle vurdere og dyrke fram ulike meninger og standpunkter, som kanskje ikke var de samme som mine egne, var givende. Det var rett og slett et lynkurs i norsk offentlighet, konstaterer Esbati.

Kan lære av høyresiden

Fra Klassekampen bar veien videre til oppstarten av Tankesmia Manifest. Esbati mener tiden var overmoden for en tenketank som omfavnet hele venstresiden. Mens de politiske partiene også er avhengig av å tenke kortsiktig – fra valg til valg – kan tenketankene tenke mye mer langsiktig.

– Skal man få til stor forandring i det politiske landskapet, handler det ikke bare om å gi bra svar på politiske spørsmål. Det handler vel så mye om hvilke spørsmål som blir stilt. Det er de riktige spørsmålene som gir langsiktig forandring, fastslår Esbati.

Han mener på det punktet har venstresiden mye å lære av høyresiden. Esbati trekker fram Civita som en viktig premissleverandør for høyresidens politikk.

– Så er det selvfølgelig mye høyresiden kan gjøre som vi ikke har mulighet til. Vi har ikke de samme interessene, vi har ikke tilgang til de samme pengene. På den andre siden har vi andre sterke sider; folkelig engasjement og organisasjoner. Det foregår nærmest en krig om premissene for den politiske debatten. Fagbevegelsen spiller en nøkkelrolle for venstresiden sine muligheter å utfordre de premissene. Det er veldig viktig at fagbevegelsen ser dette og handler deretter, sier Esbati.

Marianne Borgen: – Vår oppgave er å følge opp Marcus Thranes kamp

Eliten ned fra tårnet

Under årets valgkamp ble avstanden mellom den politiske eliten og folk flest et tema. De politiske tenketankene kan i den sammenheng også ses på som elitetanker – som oftest fylt til randen av høyt utdannede akademikere og personer med lite annen bakgrunn enn politikk. Det er ikke et godt utgangspunkt for å gjøre avstanden mellom folk og elite mindre.

– Det er en reell problemstilling vi må forholde oss til. Man kan ikke sitte i et tårn og tenke ut smarte løsninger. Jeg tror Manifest har vært flinke til å unngå det. De har en relasjon til sakene som diskuteres, gjennom sitt nære forhold til fagbevegelsen. Da jeg holdt foredrag om våre rapporter, var det veldig ofte på medlemsmøter i fagbevegelsen. Det var naturlig å gjøre. Ikke bare var det viktig for oss å få ut budskapet, men det var – og er – avgjørende for å forstå hvilke temaer man skal ta opp i neste omgang, sier Esbati.

Flytte sentrum

Riksdagsmedlemmet mener den nære kontakten mellom Manifest og fagbevegelsen er noe begge tjener på. Esbati følger fortsatt norsk politikk på nært hold. Han har fått med seg tilbakegangen til Arbeiderpartiet. Esbati mener Ap kunne lært mye av både Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i England: Å bevege seg mot sentrum er ikke det eneste som gir politisk uttelling.

– Man ser en stor krise blant de store sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanken om at man må flytte seg mot sentrum for å søke makt, er ikke nødvendigvis riktig. Jeg tror man heller må forsøke å flytte sentrum mot venstre. Der tror jeg fagbevegelsen har en viktig rolle. Skal man ta kampen mot det reaksjonære høyre som er på frammarsj, er det ikke mot sentrum man må se.

Han tror mange av de store sosialdemokratiske partienes feilslutning er at de ser for smalt.

– Det finnes en urban progressiv venstreside og en mer rural folkelig motstand mot effektene av nyliberalismen. Nå er den splittet i Norge. Den urbane venstresiden søker mot SV og litt Rødt, mens den rurale går mot Senterpartiet. I sine beste stunder burde Arbeiderpartiet være den som klare å forene disse to retningene. Da er ikke det mot sentrum de må søke. I dette valget mislyktes de på det begge. Det synes jeg er synd, sier Esbati.

– Se på Bernie Sanders i USA, som selvfølgelig er i et annet politisk landskap. Han har fanget opp den folkelige misnøyen med markedsfundamentalismen. Det samme ser vi med Corbyn i England. Begge klarer å treffe både de unge studentene, og de som bor i de marginaliserte og tradisjonelle arbeiderklasseområdene. Tanken om at man må velge den ene eller andre gruppen for å lykkes er ikke riktig. Man kan nå begge. Det handler om å finne de politiske sakene som forener disse gruppene, sier Esbati.

Engasjert: Ali Esbati på Kartellkonferansen i 2011.

Engasjert: Ali Esbati på Kartellkonferansen i 2011.

Morten Hansen

Etter Utøya

Velferdsstaten er noe av det Esbati mener er felles og som spiller en avgjørende rolle i å bekjempe fremmedfrykt og rasisme. Han har selv fått oppleve rasismen på kroppen. Blant annet som innvandrer til Sverige. Men ikke minst som en av de som var på Utøya 22. juli 2011. En dag som naturlig nok har preget Esbati i ettertid.

– Jeg hadde på en måte flaks. Jeg var litt eldre enn de fleste som var der, og jeg var ikke vitne til det verste av det som skjedde. Jeg fikk også bearbeidet opplevelsen ved å prate mye om det like etterpå. Så traumatisk klarer jeg meg bra. Men det har gjort at deler av min politiske kamp mot rasisme og fremmedfiendtlighet, som alltid har vært viktig for meg, har blitt enda viktigere. Selv om ingen kunne si at det kom til å skje, var det som skjedde på Utøya ingen overraskelse. Godtar man at det snakkes nedsettende om innvandrere og folk med en annen hudfarge, og blir det kastet ting på et asylmottak mange nok ganger, gjør det noe med samfunnet. Det blir normalisert. Før eller siden vil noen gå lengre, konstaterer Esbati.

Savnet debatten

Han hadde håpet den offentlige samtalen etter massakren på Utøya ville gjøre mer med Norge. Han er skuffet.

– Det er trist å se at den lille åpningen som fant i tiden etter Utøya, det å forstå samfunnet i et antirasistisk perspektiv, varte så kort. Det er litt skuffende at vi ikke fikk en debatt om hva daglig beskrivelse av innvandrere, flyktninger, antirasister gjør med oss som samfunn. Det er først nå i det siste at jeg ser at noen tar opp den tråden. Flere fra Utøyagenerasjonen, som naturlig nok har holdt seg i bakgrunnen, begynner nå å diskutere spørsmålene. Jeg tror det er viktig. Ikke minst er det viktig at de gjør det på sine egne premisser – ikke som et svar på et utspill fra noen fra ytterste høyre fløy. Det synes jeg er en fin utvikling, fastslår Esbati.

Manifest Tankesmie får 500.000 kroner i året av LO
Manifest: TTIP og TiSA truer demokratiet

Ali Esbati (40)

Hvorfor: Var med å starte opp Manifest Tankesmie, som sprang ut av miljøet rundt 10-årsjubilanten Forlaget Manifest.

Hva: Sitter i den svenske riksdagen for Vänsterpartiet.

Status: Født 12. juni 1977 i Teheran i Iran. Bor i Stockholm og har en datter.

Spaltist i blant annet Klassekampen og Dagsavisen i Norge, og Flamman, Fokus, Arena og Arbetsvärlden i Sverige

Tanken om at man må flytte seg mot sentrum for å søke makt, er ikke nødvendigvis riktig.