Anne Siri Renå

anne.siri.rena@lomedia.no

Klokka har så vidt passert halv åtte. Morgenen er ennå beksvart i Villanueva del Pardillo, en liten by en drøy times kjøring fra Madrid sentrum. Været bærer bud om regn. Det lokale sorteringskontoret for posten våkner sakte, blå- og gulkledde ansatte tar tak i dagens brev og pakker. Dette skal sorteres, fordeles, fraktes ut til folket. Alt må være ute innen halv tre.

Sitter i fingrene

Raske hender blar gjennom bunker, legger konvoluttene dit de skal. Ulikt Norge har maskinell sortering fortsatt ikke tatt over for den manuelle, her er det budene selv som sorterer før de leverer ut posten.

– Teknikken sitter, jeg trenger ikke tenke særlig, forklarer Mercedes Gonzalez Arcones, og prater om andre ting mens fingrene går av seg selv.

I konvoluttene ligger det mest regninger og brev fra bedrifter og det offentlige. Postkort og private brev er det nesten slutt på.

– Mobilen, e-posten og alt det andre har tatt over her som andre steder. Lavere inntekter gjør også at folk sender mindre post enn før. Men det tar seg opp rundt juletider, fortsetter Mercedes.

I 16 år gikk hun i ulike vikariater i det statlige postselskapet Correos, før hun fikk fast stilling i 2006. Men hun føler seg fortsatt ikke helt trygg.

Vikaren

Radioen kommer på, praten i de små lokalene øker i takt med at dagen ute blir lysere. Antonio Villalba er vikaren som blir oppringt og må steppe inn på kort varsel. Han er en av de mange i selskapet som går på midlertidig kontrakt, og som har mest å gjøre når det er ferieavvikling eller høysesong for utdeling av post. Engasjementene kan være av kort eller lengre varighet, han jobber ved ulike filialer, og i perioder går han helt uten å ha noe å gjøre. Det er så å si umulig å få fast ansettelse. Midlertidige ansettelser har blitt langt vanligere med finanskrisen i Spania.

José Sayagués, generalsekretæren i postfløyen i fagforeningen Unión General de Trabajadores (UGT), forteller at Correos har redusert antall ansatte med 12 000 de siste ti årene.

– Ingen har blitt oppsagt i løpet av den økonomiske krisa, det har vært såkalt naturlig avgang der folk ikke har blitt erstattet, kommenterer Sayagués.

UGT kjemper for faste stillinger, mens midlertidige ansettelser øker i omfang.

– UGT står på for at folk skal få så anstendige jobber som mulig. Vi har vilje og mot til å kjempe, vel vitende om at det vi gjør aldri er nok. Det er alltid bedriftene som sitter med makten, fortsetter Sayagués.

Eldst i flokken

Mens vikaren Antonio er den eneste i rommet uten blå og gule Correos-klær, er Carlos Lara den eneste som bærer slips over nystrøket skjorte. 55-åringen har vært ansatt i Correos i til sammen 36 år, og har planer om å runde av karrieren ved 60. Det kan han, med såpass lang ansiennitet og med tittel som funksjonær. Om ikke regjeringens pensjonsreform tvinger han til å jobbe lenger.

– Hvorfor jeg går med slips? Det må du spørre de andre om, sier han, ler litt.

– Det er fordi du er eldst, parerer en av kollegene raskt, og tar samtidig et kraftig tak i beltespenna til sin voksne kollega.

– Se, dette er ekte, gammeldags vare!

De fleste ler. Morgenen er godt i gang, snart er det tid for 20 minutters frokostpause på den lokale kafeen. Kaloriene kan behøves, for mellom halv ti og halv tre er det postombæring, og ikke særlig rom for hvile.

Sterkere sammen

Samtidig, på Europas største hotell rett ved Madrids hovedflyplass, har UGT samlet 500 tillitsvalgte fra statlig sektor til en tre dager lang kongress. Dette skjer hvert fjerde år. Stemningen er høy og hektisk, men det er nok mer et resultat av fellesskapsfølelse enn noe annet, blant postfolk, politi, helsearbeidere, administrasjonsansatte og brannmenn. Én etter én går på talerstolen med vitnesbyrd fra dagens Spania. Lederen av landets sosialistparti, Alfredo Pérez Rubalcaba, sier han står last og brast med fagbevegelsen sånn at bedriftseiere i landet ikke skal få all makt. Partiet hans, som tapte valget i 2011, rakk å kutte i budsjetter og lønninger. Mange sosialister og fagorganiserte følte seg sveket av egne politikere. De borgerlige som overtok har fortsatt med nedskjæringene. Generalsekretær Julio Lacuerda i UGT er ikke i tvil om hvilket parti som er best for fagbevegelsen.

– Sosialistene lytter mer til oss, vi trenger dem i regjering. Den kollektive tankegangen er viktigere enn noen gang. Nå skal vi bygge sterke politiske allianser og gjenoppta den positive samfunnsutviklingen vi hadde for få siden, sier han.

Lacuerda forteller at flere medlemmer har vært nødt til å melde seg ut av UGT. Enten har de mindre penger – eller de har ikke jobb i det hele tatt. Motgangen til tross, stemningen på kongressen har vært positiv.

– Å møtes på denne måten gjør oss sterkere sammen, sier han.

Verre for organiserte

En av deltakerne på kongressen er Emilia Gonzalez Sanchez. I 37 år har hun jobbet i sentraladministrasjonen i det spanske politiet. Nå har hun mistet 15 fridager, gått ned fem prosent i lønn – ei lønn som for alle statlige ansatte er fryst – og har som de andre blitt fratatt feriepenger. Opp mot hundre tusen har mistet jobbene sine i offentlig sektor.

– For oss har arbeidsvilkårene alltid blitt justert til det bedre. Lønna, som aldri har vært veldig bra, har gått litt opp. Ikke mye, men alltid noe. Nå går det bare motsatt vei, forteller 62-åringen.

Hun er rolig og klar i blikket, sier hun er mer enn rede til å gjenoppta de kollektive lønnsforhandlingene som nå er så godt som ikke-eksisterende. José Luis Fluixa, en ung politibetjent, forteller at det er langt vanskeligere å være tillitsvalgt, især på heltid, nå enn før.

– Høyresiden kriminaliserer fagforeningene, noe som preger den offentlige debatten, hevder Fluixa.

80-tallsmusikk

Tilbake til Villanueva del Pardillo, den lille byen som utseendemessig ikke er helt på høyde med landets mange turistmagneter. Regnet pøser og gatene er så godt som folketomme. Søppel ligger i gatene mer enn vanlig, avisa El Pais har skrevet om søppeltømmerne i Madrid som i en periode gikk til streik. Halvferdige bygninger står som monumenter over den økonomiske situasjonen i dagens Spania.

Fem år etter at finanskrisa var et faktum, går Mercedes Gonzalez Arcones gatelangs med trillebagen sin, der mye av innholdet er trafikkbøter. Hun sier hun sparer pengene medlemskapet i et treningsstudio ville ha kostet fordi hun rører seg så mye i jobben. Kvikk i steget, kjapp i replikken. Alltid med lyd på ørene.

– Men nå har jeg sluttet å høre på nyheter, det har blitt for ubehagelig. Jeg har byttet ut krisesnakk med livsbejaende 80-tallsmusikk, forteller hun, idet hun åpner nok ei dør inn til et leilighetskompleks for å finne postboksene.

– Hvordan opplever du krisa landet er i?

– Det er mye tristesse og sinne, både i gatebildet og blant folk. Og så har utallige barer måttet stenge dørene, noe som er svært alvorlig i dette landet.

Mercedes blunker og sier det var ment som en spøk, men i virkeligheten er det ramme alvor. De statlige nedskjæringstiltakene har gått svært hardt utover arbeidsmiljøloven. Blant annet kan en arbeidsgiver redusere arbeidsstokken uten forhandlinger og uten å blande inn det offentlige.

Sin egen kollega

Carlos Lara løper med sine nye og blankpussede sko inn og ut av bilen, bærer pakker og brev, hysjer på bikkjer, ringer på klokker og venter på at folk skal åpne dører og porter. Han er trolig en av landets mest iherdige budbringere. Brev- og pakkevolumet er ekstra høyt disse par dagene fordi det har vært offisielle fridager og attpåtil helg. I går delte han ut 177, i dag 130. Signeringsmaskina fungerer ikke og alt av papir blir vått på grunn av regnet. Han banner ikke høyt, blir ikke tydelig irritert. Men han snakker med seg selv – ustanselig.

– Hahaha! Jeg vil påstå at alle postbud blir litt smågærne på grunn av alt stresset. Det er derfor vi snakker med oss selv, og i tillegg så svarer vi, humrer han.

Og fortsetter:

– Jeg vet jeg er heldig.

I likhet med andre offentlige ansatte har Carlos Lara måttet tåle både redusert lønn og færre fridager, men står selv ikke i fare for å bli arbeidsledig sånn som det er nå. Alle de tre barna hans har jobb, mens kona er hjemmeværende. Familien klarer seg tross alt godt.

En dag i morgen

Klokka nærmer seg halv tre, det er på tide å finne tilbake til start for å gjøre opp status, si takk for i dag. Carlos parkerer bilen, Mercedes setter fra seg ei våt tralle. Det regner fortsatt. Inne på kontoret er stemningen betydelig lettere etter alle timene som har gått. Noen diskuterer fotball, Real Madrid skal møte Juventus på hjemmebane dagen etter. Men billettene er dyre, så det blir enten å se den på tv eller å finne en bar med storskjerm. Noen kommenterer kontoret og menneskene, at livet som leves her er som tatt ut fra en scene i den spanske regissøren Pedro Almodóvars surrealistiske filmunivers. Postbudet Carlos Lara skulle fått hovedrollen, sier de, ler litt.

På kontoret lar de post være post, det som ikke ble delt ut i dag, blir liggende til neste økt. På UGT-kongressen synger de Internasjonalen med nevene knyttet i været før de takker for denne gang. Det kommer en dag i morgen.