ANE BØRRUD

ane.borrud@lomedia.no

Å ha en pappa som jobbet i Posten hadde sine fordeler og ulemper.

Ulempen var at siden han jobbet på Postskolen på 1970-tallet, kjente han postfolk over hele landet. Dermed måtte vi stoppe på alle postkontor under bilferiene her i landet for at pappa skulle hilse på kjentfolk.

Fordelen var Hugulia.

Hadde hytte på Hugulia

Det tok meg faktisk mange år før jeg skjønte at vi ikke hadde hytte. For vi hadde jo hytte. På Hugulia. Det bare var litt forskjellige hytter.

Det tok enda lengre tid før jeg skjønte at det ikke var Posten sine hytter, men Postkom sine. Eller DnP (Den norske Postorganisasjon) og Norsk Postforbund, som det het den gangen.

Første gang jeg var på Hugulia, var vinterferien 1972. Det var begynnelsen på mange år med jevnlige Hugulia-besøk.

Mamma og pappa søkte om å få leie hytte på Hugulia sommerferie, vinterferie og påskeferie. Og gjerne en høsttur i tillegg.

Enda mer populært enn å leie hytte for meg om mine to søsken, var når vi fikk bo på pensjonatet, som var den gamle hovedbygningen på Hugulia gård. Det hendte nemlig at pappa holdt kurs for DnP på Hugulia. Og da fikk hele familien være med.

Å bo på pensjonatet var som å bo på hotell, mente vi, for der fikk vi maten servert. Og så var det bordtennisbord der, TV-stue og dusj. Det var reinspikka luksus.

På pensjonatet tronet bestyrer Motrøen. I våre øyne var han mer som en hotelldirektør. Han var konge over Hugulia, kronespillet og isboksen.

Enkel standard

Når man leide hytte på Hugulia, måtte man alltid innom pensjonatet for å hente nøkler og sengetøy hos Motrøen. Lyseblått kreppsengetøy. Så var det et virrvar av veier, som førte til ulike hyttefelt.

Hvor mange hytter DnP og Norsk Postforbund eide, vet jeg ikke. Forskjellige kretser eide hver sine hytter.

Hyttene var ikke så luksuriøse. Det var bra standard, men ikke innlagt vann – og så var det bøttedo som ble tømt to ganger i uka.

Med en familie på fem, kunne det bli ganske ulekkert etter hvert.

Vann måtte hentes i pumpehus, men det var sjelden lagt fra hyttene. Og nå vi virkelig savnet en dusj, kunne vi godsnakke litt med Motrøen, og få låne dusj på pensjonatet.

Hugulia anno 2014

Pappa er blitt pensjonist, men er fortsatt med i Postkom. Dermed kan han leie hytter gjennom forbundet. Selv om mange av hyttene og pensjonatet på Hugulia er solgt, var det ikke noe problem å få leie ønsket hytte, nr. 803, rett ved fjellet.

Siden pensjonatet er nedlagt, fikk pappa tilsendt nøkkelen i posten. Sengetøy måtte vi ta med selv. Ellers var virrvaret av veier i hyttefeltet nøyaktig det samme. Men skiltingen er grei, så selv jeg ville ha funnet fram til hytta uten problemer.

Hytta var som jeg husket. Med en stor forbedring: Et tilbygg med bad; dusj og do. Hvilken luksus! Farvel til bøttedo og kattevask!

Hvilesteinen, Brennbekken og Høgkampvann

For oss er det er fire mål å gå til fra Hugulia: Hvilesteinen, Brennbekken, Høgkampvann og Spåtind.

Spåtind er 1414 meter over havet, og har en strålende utsikt i finvær.

Fra barndommen av husker jeg stien opp til Hvilesteinen som uendelig lang. Bakke på bakke, men med lovnad om bringebærsukkertøy på toppen.

I en alder av 42, uten å være i spesielt god form, var avstandene minsket betraktelig.

To relativt lange bakker, dog ikke så bratte, så var vi fremme.

For datteren min Tyra, var imidlertid bakkene like lange som jeg husket dem fra min barndom. Men lovnad om sukkertøy på toppen fungerer også i 2014.

Da vi kom opp, var steinen der fortatt. Nå het plassen «Einars utsikt», og det var satt opp flere benker til å hvile på. En oppgradering, med andre ord.

Etter hvilesteinen er det rundt to kilometer å gå inn til Brennbekken, i ganske flatt lende. For meg sto Brennbekken som en stor elv, og før måtte vi hoppe fra sten til sten for å komme over. Det var ganske skummelt, og historiene om plumping florerer. Nå var det andre boller.

To broer over bekken gjorde forseringen mye mindre dramatisk. Og også her var det satt opp benker, og til og med bord til rastepausen.

Fra Brennbekken er veien opp til Høgkampvann ganske bratt. Men etter en kilometer ligger vannet der, og ser ut som om det går i ett med horisonten. Herfra er det rundt to kilometer til Spåtind.

Hytter i fleng

Det var først i år da jeg skulle sjekke hyttene på Hugulia at jeg skjønte hvor mange hytter Postkom har rundt i landet.

I 16 av landets 19 fylker er det hytter til utleie. Fra Geilo, Gol og Bjefjell, til Kragerø og Sandefjord.

Hvis du bor midt i naturskjønne omgivelser og har mer lyst på en byferie, har Postkom to leiligheter i Oslo til utleie for sine medlemmer. Og i tillegg er det mulig å leie leiligheter i København, London, Spania og på Grand Canaria.

Vi har allerede bestemt at pappa skal søke om en uke på Hugulia neste år, i begynnelsen av august når moltene er modne.

Vi kunne jo selvfølgelig ha søkt på noen av de andre stedene. Men det blir Hugulia. Det er jo vår hytte. Nesten.