JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagforbundets pensjonsekspert: – Jeg starter ofte med å spørre hvor mange som har funnet seg en yngre mann

Å snakke om pensjon regnes ikke akkurat som et sjekketriks. Men når Steinar Fuglevaags navn står på plakaten, er det stinn brakke. Og veldig mange av dem som kommer er damer.
KJENT FJES: Hundre-, kanskje tusenvis av FAgforbundets medlemmer har fått pensjonsråd av Steinar Fuglevaag.

KJENT FJES: Hundre-, kanskje tusenvis av FAgforbundets medlemmer har fått pensjonsråd av Steinar Fuglevaag.

Anita Arntzen

07.06.2019
14:16
07.06.2019 14:16

sidsel.hjelme@fagbladet.no

Pensjon er kjedelig og uforståelig. Punktum. Eller – kanskje ikke? Når Steinar Fuglevaags navn står på plakaten, er det stinn brakke, kaffe, kaker – og popkorn.

– Mye av dette er en slags «ut av meg sjæl-opplevelse». Når jeg står der og holder foredrag for 150 personer, kan jeg tenke: Hva gjør han fyren der i sirkusmanesjen? Jeg som er så innmari introvert, sier han.

– Jeg starter ofte med å spørre hvor mange i forsamlingen som har funnet seg en yngre mann. For det er jo stort sett damer som kommer. De fleste av dem har jobba deltid i hele eller deler av yrkeskarrieren, vært helt ute av yrkeslivet i perioder, hatt mange og lange permisjoner. Det er valg de har tatt og ikke får gjort noe med. Men med tanke på pensjon, er det jo dumt, sier Steinar Fuglevaag. Så stopper han opp. Ler:

– Nå er jeg visst over i det jeg kaller 8. mars-foredraget mitt.

Steinar Fuglevaag vet bedre enn de fleste hva konsekvensene av mange kvinners livsvalg er. Siden han begynte i Fagforbundet for åtte år siden har han reist landet rundt og holdt pensjonsforedrag for hundre-, kanskje tusenvis av medlemmer. Han har sittet på bakrommet og finregnet på pensjon under alle tariffoppgjør og vært forbundsledelsens høyre hånd og hvisket dem gode råd i øret i et utall møter med makta, med storting og regjering, med topper fra næringsliv, organisasjoner og forvaltning.

Saken fortsetter under bildet.

Anita Arntzen

I Fuglevågen på Nordmøre var det ikke mye som pekte fram mot talerstoler og powerpoint-foredrag. Her på barndomsbruket sluttet veien, og pensjonseksperten påstår at han ikke hadde sett andre folk enn sin nærmeste familie før han begynte på skolen.

Småbruket hadde ku på båsen, far på sjøen og mor som bonde. Familieinntektene var variable og avhengig av vær og vind. Det var bare hardt kroppsarbeid som gjaldt, og så snart ungene var store nok måtte de ta i et tak. Odelsgutt Steinar var først i rekka og hadde planene klare. Han måtte bare reise ut noen år så han fikk seg en utdanning før han ble bonde.

– Jeg hadde veldig lenge en slags nasjonalromantisk idé om å overta gården. Levde på en livsløgn om at jeg skulle flytte tilbake og overta Fuglevågen før jeg var 30.

– Men da jeg fylte 30 hadde jeg tre barn og bodde i Oslo.

Saken fortsetter under bildet.

Anita Arntzen

Veien til hovedstaden hadde gått via videregående og blårusstid i Orkanger og bankjobb i Trondheim.

– På den tida hadde jeg et minst like distansert forhold til pensjon som de fleste 20-åringer i dag.

Så fikk han jobb i Oslo og flyttet. Og endte etter hvert i KLP.

– Da måtte jeg lære meg pensjon. Jeg regnet med penn og papir fra bunnen av. Plutselig skjønte jeg at det var noen greier her, og at det var et umettelig informasjonsbehov. Vi kommer aldri til å få informert nok.

Det er heller ikke et mål at alle skal kunne alt om pensjon, understreker pensjonseksperten. Han mener vi må slutte å la oss skremme av Dagblad-forsider som maler på om at vi alle må spare til pensjon hvis vi ikke vil ende som en fattigfrans på våre gamle dager.

– Disse oppslagene kommer ofte etter innspill fra folk som har noe å selge.

– Gjør hva du vil, men kjenn konsekvensene av valgene dine. Så lenge du har tatt bevisste valg, trenger du ikke gråte over en kjip pensjon når du blir 67.

Saken fortsetter under bildet.

Anita Arntzen

På hjemmebane ser det imidlertid ut som pensjonseksperten har hatt lite gjennomslag for sine foredrag. Ikke bare ble hans egen mors innsats på gården lønnet med minstepensjon da hun ble 67. Nå er Fuglevaags egen kone på full fart mot minstepensjonistlivet:

– Vi er klassisk norsk middelklasse der gubben tjener mest. Da vi fikk tre barn på fire år, var det en heftig kabal som skulle gå opp. Jeg reiste og var mye borte, så kona var den som måtte prioritere oppfølgingen på hjemmebane. Da ble verden sånn den ble, sier Fuglevaag og legger til med et lite sukk:

– Vi er ledende innen dobbeltmoralisme.

– Det der er litt pinlig. Eller nei, det er ikke pinlig. Det bare viser at vi ikke bare kan predike hva andre bør gjøre. Det er grunner til at det er blitt slik hos oss. Og hos mange andre.

– Men med tanke på pensjon så har kona mi gjort ett smart valg: Hun har funnet seg en yngre mann. Det betyr at når hun når pensjonsalder har vi fortsatt min inntekt i tillegg.

– Dette er viktig, og det er derfor jeg spør hvor mange som har en yngre mann når jeg holder pensjonsforedrag.

At man ikke nødvendigvis blir «gammal i hue» av å være pensjonsnerd er Steinar Fuglevaag et levende bevis på. Selv om han nylig tok elgitaren sin ned fra stueveggen og solgte den, er musikken hele Fuglevaag-familiens store interesse.

Han anslår at han i snitt er på konsert minst en kveld i uka, med eller uten kona og ett eller flere av deres nå voksne barn.

– Musikk har alltid vært vårt felles nav. Vi drar på konserter, festivaler og har musikkquiz. Alle barna spiller i band eller jobber i musikkbransjen.

Begge foreldrene, som for øvrig møttes på Rainmakers-konsert på Rockefeller, har aktivt støttet opp under avkommets valg – også når yrkesvalget fører dem inn i en bransje blottet for ordnede lønns- og pensjonsforhold.

I skrivende stund har familien Fuglevaag akkurat lagt ut på «turné» til Kraków, Riga og Praha for å se konserter med favorittbandet Muse.

– Noen syns vi er litt rare, men vi syns det er de andre som er litt rare. At vi er helt normale.

For å henge med på festivaler og konsertturneer holder det imidlertid ikke å stille med kontormuskler. To–tre dager i uka ankommer Fuglevaag kontoret i løpeantrekk. Da har han lagt sju–åtte kilometer bak seg.

– Det er tre grunner til løpingen: At jeg skal være i form til å se alle konsertene jeg har lyst til, at jeg kan spise så mye is og kaker jeg vil – og at jeg skal holde lenger i jobben.

Saken fortsetter under bildet.

FØDT TIL Å LØPE: To–tre dager i uka ankommer Fuglevaag kontoret i løpeantrekk. Da har han lagt sju–åtte kilometer bak seg.

FØDT TIL Å LØPE: To–tre dager i uka ankommer Fuglevaag kontoret i løpeantrekk. Da har han lagt sju–åtte kilometer bak seg.

Anita Arntzen

– Vi finner ikke ut av alt ved kontorpulten. Jeg tenker innmari godt på løpeturene til og fra jobb. Det har hendt at jeg har svettet meg oppover de tunge Tveitabakkene og plutselig hatt løsningen på noe jeg har grublet på lenge: Det er det vi skulle gjort!

– Jeg skal ikke si at jobben er hobbyen min, men jeg synes dette er så viktig. Jeg skjønner bare ikke hvorfor alle andre skjønner det, sier han med selvironisk snert.

Pensjonshjernen kommer skikkelig i flyt når Steinar Fuglevaag pakker fiskeskreppa og forsvinner ut av storbyvrimmelen.

– Hjemme i Fuglevågen fisker vi alltid, men etter at jeg ble ørretfisker synes jeg det er altfor enkelt å få fisk i sjøen. På hytta i Seljord har jeg noen luresteder der ørreten biter. For ikke å snakke om når jeg en gang i året drar til Engerdalen med gamle kolleger fra KLP. Da er vi ordentlig i ødemarka. Vi er bittelitt Lars Monsen, da altså.

– Vi fisker og spiser fisk, koser oss med rødvin og en whisky på kvelden. Slike opplevelser gir overskudd når jeg er tilbake på jobb.

Saken fortsetter under bildet.

Anita Arntzen

Han kan saktens trenge overskudd. Det er mange som vil ha en bit av kunnskapen hans:

– Jeg har en dårlig samvittighet-liste over Fagforbund som ønsker besøk. Den lista er uhyggelig lang. Høsten er allerede fullbooket, nå er det møter for våren 2020 som planlegges.

For innimellom popkorn- og pensjonsmøter har han også en annen jobb å gjøre. Under vårens kommuneoppgjør satt han for eksempel i tre sammenhengende dager og passet på at forhandlerne hadde full styring på alt som handler om pensjon.

– Da må du ha overskudd, nilese ting som ikke er veldig spennende, lese korrektur - og samtidig tenke de store tankene. Hvordan skal pensjonssystemene utvikles videre? Hva gjør vi etter 2030?

Saken fortsetter under bildet.

Anita Arntzen

Når Steinar Fuglevaag kommer hjem til rekkehuset på Oslo øst, er det imidlertid ikke noe problem å slippe de store tankene. Her venter nemlig familiens siste tilskudd, den 13 uker gamle labradorvalpen Jubel, som de har på lån fra Blindeforbundet. Planen er at valpen om et år skal være klar for opptrening til førerhund.

– Vi får se om vi klarer å levere fra oss en hund som kan være til nytte.

– Når vi først skulle prøve å ha hund, passer det bra å ha en halvidealistisk enn bare en egoistisk hund.

Steinar Fuglevaag

Alder: 52

Familie: Gift med Mette, tre voksne barn (to bor fortsatt hjemme), en gammel katt og fôrvert for hvalp fra Blindeforbundet.

Yrke: Fagforbundets pensjonsekspert.

Aktuell: Nøkkelperson under alle vårens tariffoppgjør.

6 kjappe

Hva drømte du om å bli?

– Ikke pensjonsekspert i hvert fall! Vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor…

Hva er en perfekt dag på jobben?

– En dag der et medlem, en tillitsvalgt eller en kollega har fått vite noe av meg som hjelper dem videre.

Hva var din første lønnede jobb?

– Fjøsavløser.

Hvem bør skjerpe seg?

– Alle som klager over hvor dårlig alt er i og med Norge, uten å først reflektere bittelittt over hvor utrolig bra de fleste av oss egentlig har det.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

– Vær ungdom, engasjer deg, prøv å finne deg en fin flokk som du kan være en del av.

Hva er typisk norsk?

– Hytte, friluftsliv, «alle» i Oslo kommer «egentlig» fra et sted i distrikts-Norge. Og det er vi litt stolte av.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
07.06.2019
14:16
07.06.2019 14:16