JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Helseplager

Daniel er utsatt for sopp og bakterier hver dag: – Vi vet jo ikke hva vi står og puster inn

Det vi kaster i søpla kan gi langvarige helseplager hos renovatører. Bransjen har fortsatt en vei å gå, mener renovatør Daniel Sebergsen.
–  Jeg, rotter og kakerlakker er vel de eneste som overlever en atomvinter. Etter å ha vært her noen år er det ingenting som biter lenger, sier renovatør Daniel Sebergsen.

– Jeg, rotter og kakerlakker er vel de eneste som overlever en atomvinter. Etter å ha vært her noen år er det ingenting som biter lenger, sier renovatør Daniel Sebergsen.

Ida Bing

ida.bing@lomedia.no

– Det er mikroorganismer du ikke ser i det hele tatt. Uten å vite om det, har du kanskje pådratt deg en kronisk luftveissykdom, sier Sebergsen.

Ifølge ny forskning er renovatører utsatt for høye nivåer av sopp og bakterier i arbeidshverdagen.

Sebergsen er tillitsvalgt og har jobba som renovatør siden 1997. Mye har blitt gjort for å hindre eksponering, men deler av bransjen mangler tiltak

– Det er enda områder igjen der vi ikke er like langt. Brannmenn sto mange år i giftig røyk og utvikla kreft. Hva vi har stått og pusta inn i flere år, det er jo uvisst.

Hør mer i podkasten Rørsla:

renovatør rørsla

Fluer og mark

– Du åpner lokket og det kommer en haug med fluer rett i trynet på deg. Eller så kommer du til en dunk og ser at lokket nesten bobler, for det er fullt av hvite mark oppi.

Daniel Sebergsen setter seg inn i sidelasteren sin – en automatisert avfallsbil med plass til innholdet fra 600 søppeldunker.

– Tidligere tømte vi søppelet for hånd inn i bilen og sto bakpå, i osen fra alt avfallet, sier Sebergsen.

Nå samles avfallet ved at en mekanisk arm elegant løfter opp dunkene og tømmer det inn i bilen. Sebergsen styrer armen via en spak i høyrehånda. Selv er han skjerma fra søppel, lukt og søl.

Men det oppstår fortsatt situasjoner hvor den enkelte er i kontakt med avfallet, forklarer Sebergsen.

Renovatøren må for eksempel vaske bilen. Da blir organisk materiale virvla opp. Han kan også tråkke i søppel og få med seg skadelige stoffer inn i bilen fra skosålene.

Sebergsen beskriver at ansatte ofte kan se en vegg av støv når sommersola skinner over sorteringsanlegget.

– Da tenker du at det er folk som er inne der og jobber, det kan ikke være bra.

I speilet kan renovatør Daniel Sebergsen følge med på at dunkene med avfall tømmes inn i bilen, kun ved å bruke spaken i høyre hånd.

I speilet kan renovatør Daniel Sebergsen følge med på at dunkene med avfall tømmes inn i bilen, kun ved å bruke spaken i høyre hånd.

Ida Bing

Infeksjoner og langvarig sykdom

I et pågående forskningsprosjekt ved arbeidsmiljøinstituttet Stami, har forskere samla inn prøver fra helautomatiske sorteringsanlegg. Flere prøver viste et nivå av sopp og bakterier som var langt høyere en grensene for organisk støv i arbeidsmiljøet.

– Renovatører er utsatt for sykdommer fra ulike bakterier. Kroppen kan også starte en inflammasjon fordi nivået av bakterier i lufta er høyt, sier seniorforsker Pål Graff.

Typiske plager er øyeinfeksjoner, allergi, mage- tarmproblemer, og hoste. Men over tid kan mikroorganismer i lufta gi mer kroniske og alvorlige sykdommer, forklarer forskeren:

– Eksponering for rester fra veggene til bakteriecellene, kalt endotoksiner, kan gi redusert lungefunksjon over tid.

Til tross for at det har blitt gjort mange tiltak opp gjennom åra for å begrense hva renovatører utsettes for i lufta, blant annet gjennom strenge krav fra arbeidstilsynet, mangler det kunnskap om mikroorganismer, forklarer forskeren:

– Når det gjelder mikroorganismer har man ikke kommet like langt i å definere hvor mye som er farlig, i forhold til det mer tradisjonelle, med skadelige kjemiske stoffer og løsemidler.

– Det er helt klart et område som ikke er like velregulert, sier Graff.

Tonnevis med husholdningsavfall fraktes inn på sorteringsanlegget Haraldrud øst i Oslo.

Tonnevis med husholdningsavfall fraktes inn på sorteringsanlegget Haraldrud øst i Oslo.

Martin Guttormsen Slørdal

– Det er mye bakterier her

På Haraldrud, ved Alnabru øst i Oslo, har produksjonsleder Konrad Palmer tatt på seg refleksvest og hjelm. Han viser vei til avfallssorteringa ved Norges største gjenvinningsstasjon.

Her samles det inn husholdningsavfall fra 600.000 mennesker.

– Nå bruker vi kanskje et kvarter på rundturen. Det anses som helt trygt. Men det er matavfall vi driver med, og det er mye bakerier her. Det er vanskelig å komme unna, sier Palmer.

Husholdningsavfallet fraktes i mengder inn på store bånd. Nesten som bagasjebånd på en flyplass. En klase med brukte bleier fyker forbi.

– Ved snakk om arbeidsmiljø så har vi noen soner som er mer utfordrende enn andre. Her vi står nå får vi for eksempel en del avrenning fra fuktig avfall, sier Palmer og peker.

Det automatiserte anlegget bruker optisk sortering, med maskiner som kjenner igjen fargen på posene og sorterer avfallet videre.

Rapporten fra Stami fant høyere verdier for organisk materiale i de anleggene som brukte lufttrykk i sorteringa. Slik lufttrykk bruker de ikke på Haraldrud, men det vil likevel frigjøres noe mikroorganismer i lufta når avfallet sorteres, forklarer produksjonslederen.

– Derfor har vi stort fokus på renholdet her. Akkurat nå bruker vi helautomatiske vaskeroboter, men det må manuell rengjøring til i tillegg.

Produksjonsleder Konrad Palmer på det optiske sorteringsanlegget på Haralrud.

Produksjonsleder Konrad Palmer på det optiske sorteringsanlegget på Haralrud.

Martin Guttormsen Slørdal

Som en kakerlakk

I enden av sorteringsanlegget er det et kontrollrom med store glassvinduer. Her inne sitter renovasjonsarbeidene og har oversikt over hele sorteringa, beskytta fra miljøet der ute. Men titt og ofte hender det at søppel har hopet seg opp. Da må de ut og løse opp i propper og floker.

Særlig tekstiler kan blir som et fiskesnøre, og gjør at avfallet samler seg.

Renovatør Kristina Egerfeldt har jobba på Haraldrud i 10 år. Hun forteller at renovatørene for det meste ikke er i kontakt med avfallet, men at det fortsatt er mange arbeidsoppgaver, som vask og vedlikehold, der de risikerer å bli eksponert for stoffer i lufta:

– Jeg har ikke noen problemer med mine lunger. Det hender en sjelden gang at vi får inn salmonella, sier Egerfeldt.

Hun vet ikke om noen som har blitt langtidssyke av å jobbe på anlegget. Hun tror kroppen har tilpassa seg omgivelsene over så mange år.

– Men jeg kan vel si det slik; jeg, rotter og kakerlakker er vel de eneste som overlever en atomvinter. Etter å ha vært her noen år er det ingenting som biter lenger.

Selv om renovatørene sitter skjerma fra avfallet i et kontrollrom, hender det at de må ut og løsne opp i floker med avfall som har samla seg.

Selv om renovatørene sitter skjerma fra avfallet i et kontrollrom, hender det at de må ut og løsne opp i floker med avfall som har samla seg.

Martin Guttormsen Slørdal

Kan ta lang til å bli syk

På Haraldrud får de ansatte jevnlig oppfølging av bedriftshelsetjenesten, med helseundersøkelser hvert tredje år.

Lene Arildsen er HMS-ansvarlig på Haralrudanlegget. Hun er tydelig på at de følger opp alle sine ansatte:

– Det tar ofte mange år å bli syk av eksponeringer i arbeidsmiljøet. Derfor det er viktig med kontinuerlig overvåking av helsa, slik at vi kan fange opp det som skjer.

Alle ansatte har også tilgang til verneutstyr i de situasjonene der de potensielt kan være utsatt for skadelige stoffer i lufta. I tillegg fører avdelinga statistikk over hva renovatørene utsettes for, ifølge Arildsen.

– Det er av verdi for den enkelte når de må bevise om 20 år at de har yrkesskade, at vi har gjort vår plikt som arbeidsgiver, sier Arildsen.

Den siste karlegginga fra Haraldrud viste ikke at noen var blitt direkte syke av virus- og soppeksponering, eller andre biologiske mikroorganismer i anlegget, opplyser HMS-lederen.

Bård og Joakim jobber i støy og søppelstank: – Innimellom er det jævlig

Baksiden av medaljen

I Tromsø kjører Daniel Sebergsen bilen inn til tømming på anlegget. Nå må han ut av bilen og påse at alt avfallet er ute.

– Du ser jo hva folk har spist til middag i forrige uke, for å si det sånn, sier han og ler.

Sebergsen mener at avfallet vårt har fått en fornya status.

– Før var det bare søppel, noe folk ville bli kvitt. Det ble hevet i en sekk og komprimert, kjørt og dosa ned på en fylling. Men nå er avfallet en ressurs.

Sebergsen mener bransjen har kommet et godt stykke på vei når det gjelder å bedre arbeidsmiljøet til renovatører. Han skryter av samarbeidet Remiks har med bedriftshelsetjenesten.

Som tillitsvalgt har engasjert seg og vet at det har vært dialog på en rekke områder på anlegget for å sette inn tiltak som begrenser støv.

– Likevel er det enda områder igjen der det fortsatt er ganske gammeldags, hvor vi gjør oppgaver manuelt, hvor man ikke er kommet like langt.  

Han legger til:

– Søppel har fått ny betydning. Vi ser det grønne skiftet på den ene sida, men baksiden av medaljen har ikke like mange sett på.

Vil du høre mer?

– Renovatørene var jo de som i sin tid samla inn dosekker og tømte utedoene. Nattmenn kalte man de før.

De skulle ikke synes, høres eller luktes, forteller Anne Sanborg, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i gjenvinnings- og renovasjonsetaten.

Her kan du lytte til hele episoden.

Rørsla lenkeliste

Annonse
Annonse