Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Norge har opptrådt eksemplarisk med roser og raushet etter 22. juli. Nå kommer en ny fase for de overlevende og etterlatte. Om det ikke blir den store stillheten over natta, blir alt mer normalisert, mens de med dypest sår på sjelen, vil slite. Lenge.

Det vil være utrolig vanskelig for oss andre å leve oss helt inn i hvordan de hardest rammede har det. Et lite glimt inn i denne verdenen gir Kåre Svendsbø oss, gjennom noe han uttalte til Aftenposten nærmere 30 år etter Kielland-ulykken. Han var en av de overlevende, var drivende våt av svette om morgenen.

Han hadde skreket i angst og fortvilelse om natten. «Marerittet er ikke over. Han kom aldri i jobb igjen etter ulykken. Kroppen var ødelagt. Hukommelsen var sterkt redusert: spiste han middag, ante han etterpå ikke hva som hadde ligget på tallerkenen. I timevis kunne han lete etter bilen han hadde parkert i Haugesund sentrum».

Pårørende vil være sykemeldt i uker og kanskje måneder fordi deres barn har opplevd de verste skrekkscener på Utøya og vil ha behov for all mulig støtte i lang tid framover. Flere titalls unge mennesker er fysisk hardt skadd, samtidig som minnene har boret seg fast.

Prest Odd Kristian Reme, som mistet en bror i Kielland-ulykken og senere var talsmann for de pårørende, sier i et intervju i kommende nummer av LO-Aktuelt at venner og kolleger må vise at de er der for de etterlatte. Man trenger ikke si så mye, men markere at man støtter og er på tilbudssiden. Her er det nok mange av oss som, ved tilsvarende anledninger, opplever at vi har vært for passive, valgt minste motstands vei og skygget unna.

AUF har allerede et nettverk som er gull verdt i denne situasjonen. Det har vært mange unge AUFere som modig og reflektert har stått fram etter 22. juli. De vil trenge hverandre i lang tid framover, og de som har mistet noen vil ha behov for å holde kontakten med de som overlevde.

Like påtrengende er den profesjonelle hjelpen gjennom psykologer. Her snakker vi om et langt perspektiv for mange. De vil trenge år i psykologisk behandling. Jeg har hørt tilfeller der mennesker som har mistet relativt unge og nære pårørende, har blitt spurt om de ikke snart er ferdige med sorgperioden. Det hadde gått 14 dager. Man skal selvsagt ikke mure seg inne i et mørkt rom, men vi må skjønne at dette kan ta lang, svært lang tid for mange.

En tredje ting som er viktig er at de etterlatte seg nå etablerer sitt eget nettverk, slik det er blitt gjort etter de andre store ulykkene, blant dem tsunamien. De har behov for egne drøftelser, og eventuelt å komme med egne krav til myndighetene.

En av bistandsadvokatene forteller til Aftenposten i dag at de pårørende vil ha de klare svarene på det som skjedde, og at de ikke kan vente på 22. juli kommisjonen. Det er et rimelig krav at de pårørende får mest mulig fyllestgjørende svar snarest, som et bidrag til å komme seg videre i sorgprosessen. Så får heller kommisjonen jobbe i fred og ro og ta den tid den trenger.