ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Teknisk sett er de turister, reelt sett er de fattige europeere.

– De aller fleste vi har intervjuet, forteller at deres høyeste ønske er å få seg en jobb, men at det er vanskelig når de verken kan språket eller har de nødvendige kvalifikasjonene. Mange er også analfabeter. Sånn sett blir tigging en nødstrategi for de fleste, forteller Ada Engebrigtsen, forsker ved NOVA, og en av de som står bak rapporten.

Engebrigtsen har også funnet at de fleste i materialet, både kvinner og menn, har en historie som arbeidsinnvandre. Det dreier seg om ulike typer ufaglært lønnsarbeid, og da som oftest svart arbeid, hovedsaklig i Sør-Europa, der de mistet jobbene sine på grunn av finanskrisen. Selv om det kan ha skjedd, avkrefter Engebrigtsen at det er forbrytere og bakmenn som står bak tiggingen i det norske gatebildet – det er fattige europeere.

Æreløst å ikke brødfø

– For de fleste av disse er det urealistisk å få jobber gjennom de vanlige kanalene, de er ikke reelle for det åpne, hvite arbeidsmarkedet, mener Engebrigtsen, som selv har gjort feltarbeid blant romfolk i Romania.

– De har arbeidserfaring fra for eksempel bygningsarbeid, jordbruk og innhøsting, men ingen attester eller papirer som viser dette. Derfor prøver de å tjene penger på en annen måte, fortsetter Engebrigtsen.

Forskeren mener det kommer mange andre hit som ikke "eier nåla", men de tigger ikke.

– Så hvorfor tigger romfolk?

– Ettersom de har en stigmatisert posisjon i hjemlandet og har vært fattige i generasjoner har tigging tradisjonelt vært en siste utvei, forteller Engebrigtsen.

Tigging er én løsning, å bedrive kriminalitet er en annen. Noen gjør begge deler, ifølge Engebrigtsen.

– De kan sitte i Romania og vente på at noe skal skje, men der er gjennomsnittslønnen på godt under 4000 kroner. Det samme kan de få på en god måneds tigging her.

Viktig innsats fra frivillige

Utvidelsen av EU i 2007 åpnet for at statsborgere fra de nye EU-landene har fått adgang til å reise til Norge som en del av EØS-avtalen, og siden da har Norge opplevd en økning i antallet utenlandske tiggere. Forskerne anslår at det i gjennomsnitt befinner seg rundt 1000 personer som tigger i Norge. NOVA-rapporten viser at det er innsats fra frivillige organisasjoner, kirken og initiativ fra privatpersoner som sørger for et minimum av velferd til tilreisende tiggere. De private tjenestene omfatter tilbud som dusj, matservering, overnatting og rådgivning – tjenester som blir flittig benyttet. Ada Engebrigtsen mener det er viktig at de frivillige organisasjonene fortsetter å motta støtte for å kunne gi disse tilbudene.

Hva med å akseptere?

Ada Engebrigtsen har selv ikke tro på et tiggerforbud, fordi det vil være vanskelig å kontrollere. Og trolig vil folkene komme likevel. Et forbud vil også bidra til å flytte problemet til et annet europeisk land, mener forskeren.

– Dette er mangesidig. Rom og andre sigøynere har vært slaver og livegne i hundrevis av år i Romania og har lever i et slags utenforskap til den rumenske staten, fortsetter Engebrigtsen.

Hun mener det europeiske samfunnet må kreve at den rumenske staten bruker de store pengesummene de mottar for å bedre kårene for romfolk.