John Leirvaag

john.leirvaag@ntl.no

I år opplevde vi et større engasjement og større oppmøte på kvinnedagen enn på veldig mange år. På sosiale medier var det flere som sa at det var første gang de skulle delta. Saken om legers reservasjonsrett og endring av abortloven fikk kvinner med barnevogn, bestemødre, fedre og unge jenter til å gå i tog. Hva er det med denne saken som gjør at vi reiser oss?

Jeg mener dette er et angrep på en grunnleggende rettighet, en rettighet som først og fremst ble kjempet fram av kvinner. Retten til å bestemme over egen kropp og retten til fri abort, er en rettighet som vi i mange år har tatt for gitt. Vi vet at dette er en rettighet som kvinner i andre land ikke nødvendigvis har, der religion eller ideologi undertrykker kvinner. Dette er land som vi ellers ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Folkelig og politisk engasjement setter politikerne under press. Erna sier hun er overrasket over hvordan dette provoserer. Krf-nestlederen er overbærende og mener at folk heller burde være mer opptatt av det som skjer med kvinner i resten av verden.

Dette er dårlige forsøk på å snakke bort at regjeringen har tatt noen riktig upopulære avgjørelser, og går inn for en svært omstridt lovendring.

Fagbevegelsen har kjempet fram mange grunnleggende rettigheter i arbeidslivet. Rett til arbeidstid som gjør det mulig å kombinere jobb med fritid og familieforpliktelser. Opparbeidede pensjonsrettigheter som gjør det mulig å ha en

verdig alderdom. Rett til å ha en lønn som er anstendig og som gjør at vi har en trygghet

i hverdagen.

Vi opplever at en del av disse rettighetene har vært gjenstand for diskusjoner i samfunnsdebatten det siste året. Under honnørord som frihet og fleksibilitet ønsker liberale krefter å gi lønnsmottakere mindre trygghet og rettigheter. Prøver politikere seg med å gå for mange steg tilbake på rettigheter som vi har kjempet fram, er vi beredt til å møte det med god og bred demokratisk mobilisering.

Engasjementet på 8. mars gjør meg svært optimistisk!