Einar Fjellvik

einar.fjellvik@lomedia.no

Forbundet ble stiftet i 1895 under navnet Det norske Vei- og Jernbanearbeiderforbund. Innen forbundet gikk inn i LO i 1901 hadde det skiftet navn to ganger, utvidet organisasjonsområdet og utviklet det som skulle bli Arbeidsmandsforbundets særpreg: Forbundet for de ufaglærte – grovarbeiderne – uansett hvilken bransje de arbeidet i og uansett om de var ansatt i stat, kommune eller i private bedrifter.

Klasse eller bransje?

Det brede klasseperspektivet ga en broket og rask voksende medlemsmasse. Fram til omkring 1920 var Arbeidsmandsforbundet LOs suverent største forbund. Toppen ble nådd i 1919 med 38 986 medlemmer. Men bransjeseparatisme førte til dramatiske avskallinger:

Allerede i 1911 brøt sagbruksarbeiderne ut og dannet Sag-, Tomte- og Høvleriarbeiderforbundet (gikk i 1949 sammen med Bygningsarbeiderforbundet). I 1914 brøt de ansatte i papirindustrien ut, og i 1920 var de kommuneansattes tur. Da ble Norsk Kommuneforbund etablert.

I kjølvannet av vedtaket om industriforbund på LO-kongressen i 1923 måtte Arbeidsmandsforbundet avgi medlemmer til det nystiftede Bygningsarbeiderforbundet, Nærings- Nytelsesmiddelarbeiderforbundet, Kjemisk forbund og Tekstilarbeiderforbundet.

Ved utgangen av 1924 satt den gamle forbundskjempen igjen med 5 500 medlemmer, fordelt på de yrkesgruppene som senere har preget forbundet: Vei- og anleggsarbeidere, bergverksarbeidere, renholdere og vektere.

Nye grovarbeidere

Medlemstallet har etter hvert tatt seg opp igjen til over 32 000, og tradisjonen fra århundrets start, med å brøyte vei inn på nye områder, er holdt ved like. I 1966 var Arbeidsmandsforbundet det første forbundet som fikk presset fram en tariffavtale på norsk sokkel i Nordsjøen. Blant de nyeste gruppene forbundet har påtatt seg å organisere er ansatte i helsestudioer, fornøyelsesparker og skiheiser. Typiske serviceyrker med det til felles at de ofte har dårlige arbeidsforhold og lav lønn.