Angelika Schafft og Øystein Spjelkavik, forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet

Kvalifiseringsprogrammet (KVP) skal bidra til bedre arbeidsmarkedstilknytning og levekår for personer som står langt fra arbeidsmarkedet og som har store og sammensatte problemer. De utgjør en stor utfordring for Nav fordi de trenger bistand fra ulike instanser, og den må koordineres. Det kan dreie seg om medisinsk og/eller psykologisk behandling, om å få ordnede boforhold, gjeldssanering, språkopplæring, alt sammen forhold som er av betydning for å kunne gjennomføre et arbeidsrettet tiltak. KVP skal redusere sosialhjelpsavhengighet ved at deltakeren blir kvalifisert for arbeid. Myndighetenes mål for KVP er altså ikke bare å få flere i aktivitet, men også i arbeid. KVP bygger på erfaringer med tidligere arbeidsrettete tiltak og satsinger rettet mot denne målgruppen, men ingen av disse satsingene har påvist mer enn moderate sysselsettingseffekter. Er det rimelig å forvente en bedre sysselsettingseffekt av KVP?

I fagmiljøet innenfor internasjonal «vocational rehabilitation» har det i flere tiår vært diskusjon om hvilke tilnærminger som er best egnet for bedre arbeidsinkludering av personer som står utenfor arbeidslivet. Opprustningstilnærmingen er den mest vanlige i Norge: For å fremme overgang til ordinært arbeid skal den enkelte klargjøres før det er aktuelt med en jobb. Brukeren skal rustes opp for å matche krav og forventninger på arbeidsmarkedet. Hovedinnsatsen foregår før jobb i form av kurs og trening, og gjerne med kjeding av flere tiltak i en trappetrinnsliknende prosess. Man tenker seg at den enkelte først må være tilstrekkelig kvalifisert for det ordinære arbeidsmarkedet.

Selv om denne tilnærmingen kan fungere bra for noen, er det godt dokumentert at den ikke har gitt særlig store effekter i form av økt sysselsetting for mennesker med store og sammensatte problemer. Mye tyder på at «opprustningstilnærmingen» til og med kan ha en «innlåsingseffekt». De som kunne ha kommet i jobb er isteden på tiltak, slik at opprustningsbestrebelsene heller skaper avstand enn nærhet til det ordinære arbeidslivet.

Motstykke til «opprustningen» er en integrert tilnærming. Her legger man vekt på rask utplassering på vanlige arbeidsplasser, og utnytter mulighetene der for å utvikle arbeidsevne og ferdigheter. Man kan lettere identifisere de problemene det bør gjøres noe med, slik at opplæringen kan skreddersys i henhold til det som trengs i nettopp denne jobben. Opplæring og trening starter i tilknytning til konkrete arbeidsoppgaver. Tett oppfølging omfatter bistand i arbeidssituasjonen og i å håndtere sosiale og oppgavemessige utfordringer. Det handler ikke kun om bistand til den enkelte, men om oppfølging og tilrettelegging i den arbeidssituasjonen den enkelte befinner seg i, noe som like gjerne kan handle om bistand til arbeidsgiver og kolleger. Eller det kan dreie seg om å sette sammen arbeidsoppgaver som fortløpende matcher den enkeltes arbeidsevne og utvikling.

Det er godt dokumentert at den integrerte tilnærmingen har bedre resultater enn den gradvise tilnærmingen for arbeidssøkere som har store psykiske problemer og et stort bistandsbehov. Forskning har vist at ordinære omgivelser, hverdag og arbeid i felleskap med alminnelig friske folk er viktige arenaer for å friskne til. Ved å jobbe på en ordinær arbeidsplass beveger man seg ut av den sykdomsfokuserte terapeutiske livsverden og inn i en verden hvor man får en annen status, selvtillit og følelsen av å bli verdsatt og delaktig i et fellesskap. Selv om det å jobbe på en ordinær arbeidsplass kan være krevende, gir utfordringene også muligheter for å lære å takle vanskeligheter. Tilfriskningen er altså ikke en nødvendig forberedelse til arbeidslivet. Tvert om, bedringen skjer gjennom den aktuelle sosiale integreringen og normaliseringen i det ordinære arbeidslivet.

Målgruppene for KVP har ofte både psykiske, somatiske og sosiale problemer samtidig. Ikke bare har mange dårlig psykisk helse, men de opplever også negative forventninger fra omgivelsene, de har lav selvtillit, dårlig økonomi og dårlige sosiale nettverk. Mange har tidligere deltatt i kurs og tiltak uten at dette har ført dem videre til jobb. Forskningen har vist gode resultater med integrerte tilnærminger for mennesker med dårlig psykisk helse. Mye tyder på at også personer på KVP kan ha nytte av tilnærminger hvor man raskt kommer ut på vanlige arbeidsplasser.

KVP startet opp i takt med etableringen av de enkelte Nav-kontorer i 2008. Den første fasen var preget av usikkerhet og frustrasjon, ikke minst på grunn av de mange nye oppgavene ansatte hadde fått ved de nyetablerte lokalkontorene. Kommunene hadde ansvar for KVP og dermed ble KVP organisert slikt at det først og fremst var de kommunalt ansatte i Nav, altså de som var vant til å jobbe sosialfaglig, som fikk oppfølgings- og veiledningsansvar for KVP-deltakerne. Ettersom KVP skal inneholde arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking, måtte KVP-veiledere ha kompetanse på arbeidsmarkedsorienterte virkemidler og kontakt med arbeidslivet. De kunne ikke lenger bare jobbe sosialfaglig, men måtte også ha kunnskap om arbeidsmarkedet på områder som tidligere ble dekket av andre etater, særlig Aetat. Men fordi mange KVP-veiledere ikke hadde denne kompetansen fikk KVP et større fokus på «aktivitet», «livskvalitet» og brukerens behov for struktur i hverdagen enn på samarbeid med næringslivet og fokus på praksis og jobbsøking i ordinært arbeid. Å legge til rette for erfaring og læring på vanlige arbeidsplasser, kombinert med tett oppfølging, vil være en viktig forutsetning for at KVP-deltakere faktisk skal få og beholde en jobb, og ved dette også få økt livskvalitet. Det forutsetter naturligvis at man ikke bare utplasserer deltakere på praksisplasser og håper på det beste, eller skyver ansvaret over på virksomhetene, men sørger for proaktiv oppfølging som fremmer kvalifisering i arbeidsforholdet.

Nav-veiledernes oppfatning syntes å være at KVP-deltakerne er «for svake for» og «står langt fra arbeidslivet». Dette gir sterke insentiver til å legge innsatsen til skjermete arenaer og på opprustning av den enkelte gjennom en kjede av tiltak. I og med at man ikke har tro på at metodisk bruk av ordinære arbeidsplasser kan fungere for denne målgruppen, har man heller ikke etablert de nødvendige relasjonene med arbeidslivet eller tatt i bruk etablert metodekunnskap om tett oppfølging og tilrettelegging på arbeidsplassen, slik den integrerte tilnærmingen forutsetter. Man velger heller å gjøre det man kan fra før, «opprustning», kurs og arbeidstrening i skjermet virksomhet. Sjansen er dermed stor for at resultatet av KVP for mange blir mer en tiltakskarriere enn en arbeidskarriere.

Arbeidsmarkedsorienteringen økte etter hvert i KVP, men den integrerte tilnærmingen står fortsatt svakt og «opprustningstilnærmingen» er det dominerende perspektivet. Det viktigste inkluderingsprinsippet er det som mange medarbeidere i Nav og tiltaksarrangører erfaringsmessig stritter mest imot: at også de med sterkt nedsatt arbeidsevne skal få hensiktsmessig og riktig bistand til å komme raskt ut på en arbeidsplass. For det er der hovedtyngden av kvalifiseringen bør settes inn, i praksis på akkurat samme måte som ved all annen tilpasset opplæring og tilrettelegging på arbeidsplassen. Vi hører ofte at «ting tar tid» og at «vi må skynde oss langsomt» som begrunnelser for å utsette bruken av vanlige arbeidsplasser. Poenget er ikke at man skal bruke mindre tid eller stresse deltakerne, men å flytte tidsbruken ut i virksomhetene, slik at den sosialfaglige innsatsen i KVP blir en del av tilretteleggingen og den individuelle oppfølgingen i det ordinære arbeidslivet.

(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 7/2010)