Det var en tidlig, tåkefull, trist og grå morgen. Bussen fra byen stoppet ved Sørmarka holdeplass på veien ut til Enebakk. Jeg stavret meg opp den holkete bakken da sola brøt gjennom skydekket over vannet som så mange har drømt seg bort på under kjedelige konferanser.

Noen småfugler brøt ut i en morgenkonsert. På en furukvist satt en kjøttmeis og lagde lyder. Ikke den urbane ti-tyy-ti-tyy, heller ikke den gammeldagse varianten ti-ti-tyy som kjøttmeiser i riktig gamle dager alltid praktiserte. Nei, denne meisen hadde utvidet repertoaret med en ny sang der den første tonen var lavere enn den andre. Jeg var ikke helt tunet inn på denne nye trudelutten, så jeg svarte med et kjekt ti-ti-tyy med min aller beste plystrestemme.

Det ble et svært leven i furua. Meisen hoppet fra kvist til kvist og gjorde nærmest tilnærmelser, selv om vi holdt en avstand på tre-fire meter. Den strakte på seg i alle himmelretninger, vippet på hodet og halen. Og under over alle under, den svarte på min plystring med sin egen! Slik sto jeg en stund og kappsang med kjøttmeisen. Vår duett var rent rørende. Jeg ble rett og slett beveget, felte nesten en gledeståre av den lille pippien som fortsatte å svare meg.

Det merkelige var at fuglen fulgte etter meg fra tre til tre da jeg gikk videre langs veien. Om det var en hunnfugl som trodde jeg gjorde kur til den, eller om pippien var en hannfugl som mente jeg var inntrenger i dens revir, det «vete tipporna» som svensken sier.

Kjøttmeisens sang forgylte min lange dag på Sørmarka. Det er så lite som skal til nå for tiden for å føle glede over naturens små undere. Selv kråkesangen fra ekte kråker er som musikk i mine ører.

Nins

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2013)