Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Om det er én ting den fryktelige tsunamien og kollapsen i japanske kjernekraftverk i hvert fall har lært oss, må det være at kraft til husholdninger, industri og infrastruktur er livsviktig. Økonomisk utvikling i et hvilket som helst velferdssamfunn må ha sikkerhet for at de mest avgjørende ressurser er på plass: blant annet nok kraft i et velfungerende forsyningsnett. I norsk målestokk er det en stund siden vi kunne påberope oss å ha en slik trygghet.

Derfor er det interessant når den ferske olje- og energiminister Ola Borten Moe melder seg på lista over dem som tar sjansen og «banner i kjerka». Monstermast-debatten er neppe lagt død ennå. Likevel slår han til og går inn for en annen omstridt mulighet for mer kraftutbygging: På Vindkraftforeningens årsmøte i Oslo i går slår han ikke bare et slag for flere vindmøller; han roser også vindmølleparker som et vakkert innslag i kulturlandskapet. Utfra det faktum at det hittil har vært stor lokal motstand mot slike parker på land der kraftproduserende master med prpeller skal rage opp i lufta, er vel neppe siste ordet sagt nå heller. (Og da har vi ikke glemt at det også finnes motstand mot vindmølleparker til havs.)

Vi er inne i avslutningen på en vinter med nestenkrise i kraftforsyningen. Det har gitt både oss forbrukere og andre saftige regninger i postkassa. Kraftprodusentene har i tillegg varslet at «vinterprisene» på kraft kan holde seg til langt utpå sommeren, rett og slett fordi vannmagasinene er så nedtappet, snømengden i fjellene så varierende og overføringsnettet så blandet at vi kanskje til og med risikerer strømrasjonering. Men uavbrutt og uavhengig av alle skremmebildene sitter noen og tjener veldig mye penger på det norske kraftforbruket.

I september er det 102 år siden de norske konsesjonslovene ga politisk kontroll og samfunnsmessig styring med utbyggingen av kraftressursene. For tre år siden vedtok Stortinget at alle kraftverk skal gå over til staten når konsesjonstiden er ute – kort og godt en oppfyllelse av krav i EØS-avtalen. Noen få private kraftverk bygget før 1909 er unntatt fra denne hjemfallsretten, men her snakker vi om blåbær.

En skulle derfor tro at et århundre med politisk kontroll, styring og eierskap til det vesentligste av kraftproduksjonen burde spart oss for den tilsynelatende evigvarende kraftdebatten. Det har vi dessverre ikke vært spart for.

Derfor er det interessant når Ola Borten Moe tar i så hardt som han gjør i forhold til vindmøller. Tatt i betraktning hvilket forum han besøkte, er sterk ordbruk forståelig. Olje- og energiministeren bruker også sterke ord om behovet for å bygge flere og utbedre de kraftnett som allerede eksisterer. Det er en prisverdig påminnelse, men statsråden er helt sikkert klar over at i tillegg til vindmøllemotstand er mange også synlig og hørbart motstandere av mer vannkraftutbygging, gasskraft og atomkraft. Et annet fenomen som Borten Moe helt sikkert også er fullt klar over, er kraftprodusentenes uforsvarlige tapping av vassdrag for de store eksportkronenes skyld, et fenomen som altså gir mangel på kraft, høye kraftpriser og krisevarsler. Siden produsentene stort sett er på statens hender, må et viktig skritt være å starte hos dem – finne kontrollmekanismer som beviser for oss alle at statens eierskap faktisk betyr noe. Siden kraftprodusentene selv ikke forstår det, må noen gripe inn i hverdagen deres.

Ole- og energiministeren skal ha ros for å tenke høyt og tydelig om én av verkebyllene i den norske kraftdebatten. Men det er flere byller å velge mellom. Det frister å bruke Peer Gynts velkjente ord: «Ja, tænke det, ønske det, ville det med – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke». Tvilen bør vel helst fortsatt komme mange til gode i dette så viktige «krafttaket».