Der villdyret i deg våkner, men der du likevel ikke møter verken elg, rev, gaupe eller Bjørn Dæhli.

Første matstasjon var Vangen, om lag to mil fra Torgenholtet. Med på turen var the old man, min svoger og meg. Det var søndag.

Været var fint, himmelen blå og sola gul som en jarlsbergost. Sånn omtrent. «Samma det vel, ost er ost, gul er gul – og skiføret er fantastisk», tenkte jeg, svett i panna og enda våtere bak øra.

Vi hadde smurt skia med noe jeg ikke lenger husker. Først gikk jeg, så kom svogeren og til slutt the old man. Diagonalgang over Bårlijordet, ned ei kneik, forbi Skihytta og hoppbakken, som i dag er borte, og med retning Østbyputten. Østmarka, min barndoms dal, lå foran oss – hvit og grønn som det irske fotballandslaget.

Vi gikk og gikk og gikk. Puls og pust økte. Så merket jeg at de to bak meg var borte. Jeg snudde hodet hundre og åtti grader, og stoppet. For om lag hundre meter siden hadde the old man segnet om. Der framme satt svoger nede på huk, han hadde løsnet svigerfars ski og var i gang med hjertemassasje.

Snart begynte svoger å skrike. Han var kommunist – det hadde han alltid vært – men skrek likevel aldri i utide. Jeg frøs. «Hjælp!», ropte svoger, og jeg frøs enda mer. Etter mange skrik, jeg husker ikke hvor mange, kom det et hundespann og to skiløpere fra Røde Kors. Mennene la the old man i sleden. Og dro.

Svoger og jeg gikk stille hjemover på smurte ski. Stemningen var trist som faen. I det fjerne kunne vi se rørpipene utenfor SiA, Sentralsykehuset i Akershus, som Ahus het den gangen. Rustrørene var styggere enn jævelen sjøl der de sto og nistirret på Gamle Strømsveien.

Denne søndagen var siste gang jeg så the old man. Jeg dro ut som tenåring og kom hjem som voksen mann. Gud har jeg aldri trodd noe på, så tanken på at the old man i 41 år har sittet på en sky og betraktet meg, har aldri vært min. På et underlig vis har jeg alltid visst hvor the old man var. I påsken på skitur i Østmarka, på smurte glassfiberski og på vei til Vangen, kom jeg imidlertid til å tenke på at jeg aldri har visst hvor de gamle treskiene hans ble av.

Janke

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 7/2013)