Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Eli Borchgrevink, i samarbeid med Dansens Hus i Oslo, inviterte denne uka til seminaret ”Kulturlivets internasjonale virkelighet - hvilket ansvar har mediene? ”.

50 deltakere fra medier, høgskolestudier og kulturliv hadde møtt fram for å diskutere kulturjournalistikk i et internasjonalt perspektiv.

Borchgrevink mener det er på høy tid med en selvransakelse for kulturjournalistene i Norge.

– I 13 år har jeg sett fram til dette seminaret. Vi har en ny virkelighet i det norske kunst- og kulturlivet og vi skal se hvordan denne virkeligheten blir framstilt i kulturjournalistikken og hva vi kan gjøre bedre, sa hun.

Må inn i nye rom

Atta Ansari, journalist i NRK, åpnet seminaret. Han mener det er for lite oppsøkende kulturjournalistikk i Norge i dag.

– Kulturjournalistene i altfor stor grad i dag får servert ”pakker” fra informasjonsfolk i forbindelse med lanseringer, premierer og utgivelser. Hvor er det blitt av de nysgjerrige journalistene som selv oppsøker kulturlivet på nært hold? Det er mange internasjonale kunstnere og artister i Norge som venter bare på å bli oppdaget, men som kanskje ikke har ressurser til store lanseringspakker.

– Vi journalister er nødt til å lete etter nye rom med mennesker i det internasjonale Norge. Jeg vil svært gjerne inn i dette rommet, sa han.

Journalistene har sviktet

Nazneen Khan-Østrem, forfatter og høgskolektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo kom også med hard kritikk til norske kulturredaksjoner.

– Når vi leser norske aviser får vi verken vite om de internasjonale kunstnere i Norge eller vite om hva som skjer ellers i verden, sier hun.

Khan-Østrem er enig i at det finnes mange internasjonale kunstnere i Norge som ikke når avisspaltene. Ansvaret legger hun på kulturjournalistene og redaksjonene. Hun mener journalistene har sviktet.

Som eksempel trakk hun fram kunstkritiker Lotte Sandbergs reportasje om kunstneren Anawana Haloba, født i Zambia og bosatt i Oslo, som den første norske kunstneren som har deltatt på den prestisjetunge Venezia-biennalens hovedutstilling.

– Hvorfor har ingen portrettert Anawana Haloba? spør Khan-Østrem, som selv har i mange år har vært kultur- og musikkjournalist i Aftenposten og NRK.

Mannliggjøring av kulturjounalistikken

Forfatter Karl Atle Knapskog dro et historisk tilbakeblikk på utviklingen av kulturjournalistikk de siste 50 årene.

Mens kulturjournalistikken i alle år har vært dominert av kvinnelige journalister, mener Knapskog at man nå kan se en mannliggjøring av kulturjournalistikken.

– Vi ser en endring med at flere unge, mindre utdannede gutter blir kulturjournalister. Faren er at man da får kulturjournalister som vil underholde sine lesere fremfor å gå i dybden, sier han.

Han ser også en tydeligere arbeidsdeling mellom papir og nett i kulturjournalistikken. Han mener populærkulturen er i stor grad overflyttet til nettet, mens man lar den seriøse og grundige kulturdekningen utspille seg i papiravisen.

Ingen rene kulturer

Helge Rønning, professor i medier og kommunikasjon, mener at mediemangfold og ytringsfrihet er noe av det viktigste man har i et demokrati.

– Kultur er ikke ensidig og lukket men åpen. Alt dreier seg om kulturmøter og det må være bygd på gjensidighet og respekt. Ingen kulturer er rene. Hvis man mener at kulturer er rene går man i ”Apartheidfellen” og Apartheid er jeg imot, understreket den engasjerte professoren bosatt i Mozambik.

Han advarte mot å behandle medier som et mer eller mindre homogent område.

– Det blir galt, på samme måte som kultur heller ikke er et homogent felt. Er det slik at kulturelt mangfold er det samme som mediemangfold, blir der en sentral problemstilling, sa han.