SISSEL M. RASMUSSEN

sissel@lomedia.no

Vognfører Gullaksen er aldeles ikke lei av jobben sin. Han savner heller den tette kontakten med publikum. Etter at billettsalget ble automatisert, forsvinner folk om bord i vogna før han får hilst på dem.

Gullaksen trykker på en lysblinkende hvit knapp for å fortelle vognføreren i den andre enden av banen, at nå er han klar til å kjøre. Passasjerene er om bord, dørene lukket og tiden er inne. For å sette vognen i gang trykkes den grønne knappen inn. Sakte glir vi oppover, og første stopp er Promsgate. En passasjer som venter, vinker til Gullaksen. Han kjenner godt de fastboende.

– «Hon» skal nedover, sier han, mens han vinker tilbake.

• Dette er de 25 dårligst betalte yrkene i Norge

Elektrisk

Fløibanen er en elektrisk kabelbane som går på skinner. Kabelen er nesten én kilometer lang (960 m) og 4 cm tykk. Den går fra den ene vognen til den andre uten skjøter. Fire centimeter – eller 40 mm – høres kanskje ikke så mye ut, men kabelen kan dra 66,5 tonn. En fullastet vogn veier «bare» 21,5 tonn. Vognene henger i hver sin ende av den samme kabelen. Derfor går den ene ned når den andre går opp, mens de passerer hverandre midtveis. Det har aldri skjedd noen ulykker med kabelbanen opp til Fløyen på de snart 100 årene den har eksistert. Så passasjerene kan føle seg trygge.

SE STOR BILDESERIE NEDERST I SAKEN!

Besøk hos vognfører

Ole Steinar Gullaksen har for lenge siden skjønt hva som må til for engstelige sjeler med høydeskrekk.

– Er det noen som er engstelige, kan et lite smil og et hei være nok til at de straks blir roligere. Ofte er det unger som er litt redde. Da får de komme frem til meg sammen med foreldrene, sier han.

– Jeg husker en dame, jeg tror hun var fra Trondheim, med skikkelig høydeskrekk. Hun fikk komme inn her, og se hvordan alt fungerer. Da vi skulle ned igjen, var hun helt rolig, ikke noe problem, forteller han fornøyd. Vognføreren vil helst ha fornøyde passasjerer.

Først vikar, så tillitsvalgt

Lene Sangolt begynte som vikar 23 år gammel i 2008. Fløibanen har mange vikarer inne på sommerstid, for det er stor forskjell på sommer og vinter for Bergens største turistattraksjon.

Året etterpå gikk en av de faste vognførerne av med pensjon, og dermed var jobben sikret for Lene Sangolt. Nå er 31-åringen tillitsvalgt for vognførerne som er organisert i Transportarbeiderforbundet.

– Det var ikke akkurat rift om vervet, så jeg tok det på meg når ingen andre ville, vedgår Sangolt.

– Men det er kjempegøy og lærerikt. Jeg har gått på flere kurs og blitt kjent med andre i transportbransjen, smiler hun.

Vognførerne valgte å gå fra Bergen Sporveisforening over til Transportarbeiderforbundet på 2000-tallet. De har en bedre avtale nå, ifølge Gullaksen.

• De ansatte går opp 100.000 i lønn etter at de fikk tariffavtale

Tre team

Siden kabelbanen har to vogner, er det alltid to vognførere på jobb, og de er seks faste vognførere til sammen. I dag har Lene Sangolt med seg Solveig Eikesdal på opplæring. Hun er ansatt som vikar og skal lære seg å kjøre kabelvogn. Nær sagt alle som jobber ved Fløibanen skal kunne kjøre. Derfor kan de avløse hverandre og gå inn som vikarer når det trengs. Stoppestedene er automatisk programmert, men førerne kan også kjøre manuelt om noe skulle skje.

Første bane går klokka 07.30 om morgenen, og siste kl. 23. Morgenvakta er lengst, åtte timer, uten betalt matpause. I pausene avløses de av en av teknikerne, som passer på at alt fungerer som det skal. Vognførerne går i seks-ukers skift, og jobber 35, 5 timers uke.

Denne marsdagen starter grått og litt surt, men snart skinner sola over Fløyen, og turistene fra Østen og fjerne land får noen vakre bilder, før skyene og vinden tar over igjen. Selfie-turistene blir stadig færre på utsiktsplattformen ytterst på Fløyen. De skynder seg inn i den varme lille butikken, mens de venter på at vognføreren skal frakte dem trygt ned igjen fra øverste stasjon – 320 meter over havet. På kveldsskiftet kan det bli ensomt, med få passasjerer. Det er bare 4-5 prosent av de reisende som er fastboende i fjellsida.

Sommer-rekord

I fjor slo Fløibanen alle tidligere rekorder og hadde 15 000 påstigninger på én dag. Totalt kom de opp i 1,7 millioner påstigninger i 2016. Snittet er på 1,5. På vinterstid går banen hvert kvarter om dagen, men om sommeren går den kontinuerlig. Vanligvis kjører de i en hastighet som tilsvarer fire meter i sekundet, og da tar turen rundt sju minutter. Om sommeren raser de avgårde med 6 m/sek og kan klare turen på nærmere tre minutter, forteller Gullaksen. Men uansett årstid, asiatene kommer alltid.

Den engelske damen

På øverste stasjon ligger det tekniske kontrollrommet, administrasjon og pauserom. Vognførerne treffes sjelden, det blir å hilse på når banene krysser hverandres vei, men i pausen kan de møte andre kolleger og skrøne med. Gullaksen har noen historier å fortelle. Som den om den engelske damen:

Han hadde akkurat gått til pause, når det kommer en dame med en liten jente opp trappa og spør på engelsk når neste bane går ned igjen. «Klokken 11», sier han, og damen ser forskrekket på ham. «11?!»

– Det var på den tida Newcastle-båten gikk fra Bergen det. Vi var en time foran England, og hun hadde tatt feil av tiden. Den var nesten kvart på allerede. Båtavgangen var jo klokka 11 og de skulle være med, forteller Ole Steinar Gullaksen.

Han ringer ned til den andre vognføreren og sier at de må kjøre en ekstratur. På midterste stasjon, Fjellveien, har han bilen stående. De gamle banene gikk ikke så fort som dagens, så det tar noen minutter før de når stasjonen.

– Eg hev dem inn i bilen og kjørte så fort det gikk rundt svingene. Når vi kommer til kaien var Englandsbåten lagt fra kai og ligger vel 40 - 50 meter ute. Jeg vinker til kapteinen som står på brovingen og peker på damen og jenten. Og jaggu kommer ikke båten inn igjen. Det har aldri skjedd før. Vi hadde uniform på den tiden, så vi så vel litt mer myndig ut, ler Gullaksen, som fikk kort i posten med stor takk fra den engelske damen noen uker senere.

• Følg oss på Facebook