MARTE ØSTMOE

transportarbeideren@lomedia.no

– Jeg er så glad! So happy! Lamin B. Banda (36) setter seg bak rattet. Ikke i en hvilken som helst bil. En taxi. En grønn. En Mercedes Benz 250, cirka 1998-modell. Kjøpt brukt. Pent brukt. Uten ulyder. Uten for mye rust. Kjøpt for norske penger.

Det er søndag i Kotu, en av forstadene til Gambias hovedstad Banjul. De fleste er pyntet. Mange har fri. Det har ikke Lamin. Han tar en jobb når han får den. Selvsagt også på søndag.

– Alltid, smiler han overbevisende. Alltid! Det er bare å ringe, og jeg er der!

Han åpner bakdørene på bilen. Gir et lite nikk. Et velkommen inn.

Bak oss kimer kirkelokkene etter dagens messe, et par i rosa silkedrakter, han hvit og hun sort, har giftet seg der i dag. Lamin er også forelsket. Han er forelsket i sin egen bil. I sin egen jobb.

Før han setter seg i førersetet, tar han en liten runde rundt doningen for liksom å sjekke om alt er i orden.

Endelig, inne i kupeen med detaljer i mahogni og sort skinn, skal han til å blinke ut i gata, men avventer. I stedet kikker han seg lett over skulderen.

– Har du tatt på deg sikkerhetsbelte?

Hvis Lamin blir tatt i kontroll og en av passasjerene ikke bruker belte, må han betale 1500 dalasi. Det samme som 300 norske kroner. For Lamin er det mye penger.

Det er dessuten ikke bare han som vil lide under en slik bot. Det vil hele den norske organisasjonen Happy Gambia.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Taxiene i Gambia er uten tasktameter, men følger et visst system. Fra flyplassen til hotelldistriktene skal det koste 600 dalasi. Dette er omkring 120 kroner. For Lamin betyr det penger inn til den norskeide førskolen New Yundum. Når Lamin ikke er taxisjåfør, jobber han som miljøarbeider ved skolen. – Jo flere turer jeg får, jo mer penger blir det til barna, opplyser Lamin.

Marte Østmoe

Norsk innsats for Gambias barn

Det er Happy Gambia som står for innkjøpet av bilen og forretningsideen er klar.

Organisasjonen som eier bilen, betalte 130.000 dalasi for den. Det vil si nærmere 26 000 norske kroner. De fyller også tanken med diesel og betaler 2000 dalasi for det, ca. 400 kr.

Organisasjonen Happy Gambia ble stiftet etter at tre norske venninner i 2008 besøkte Gambia for første gang. Den gang kun for å unne seg en husmorferie. På denne turen kom de i kontakt med lille Sambo som var svært, svært syk. Familien var sikre på at han kom til å dø. De norske damene tok gutten med på sykehuset hvor det viste seg at han hadde nyreinfeksjon og var svært dehydrert. Ved hjelp av små midler overlevde Sambo og ble frisk, og damene skjønte hvor lite som skulle til for å kunne hjelpe de aller svakeste i samfunnet.

Allerede året etter var de tilbake. Damene hadde da besøkt en førskole som strengt tatt besto av et mangotre og en lærer og de elevene som hadde tid eller lov til å komme.

I Gambia er det ingen barnehager eller førskoler, men dette tilbudet gjaldt dem som var under skolealder, det vil si under syv år gamle barn.

De tre damene fikk et lite stykke land, ved siden av barneskolen i byen New Yundum og startet med å bygge førskolen som nå heter New Yundum Nursery School. Skolen sto klar med to klasserom, toaletter og gjerde rundt tomten, med offisiell åpning i 2011. I 2012 ble det bygd to klasserom til, samt kontor og lager. I 2013 var skolekjøkkenet ferdig bygd og åpnet. Cirka 70 barn knyttet til skolen har en fadderfamilie i Norge som støtter dem spesielt. Skolegangen fra syv år skal i prinsippet være gratis, men barna må betale for uniform og skolemat.

• Les flere nyheter om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

Veien til sertifikat

Pengene fra taxiens passasjerer går direkte til Happy Gambia og Lamin får en viss prosent av inntektene, men alltid så mye at han kan brødfø sin mindre bror og barna som er igjen etter søsterens død. Lamins foreldre er døde, og siden han er det eldste barnet, er det han som har det økonomiske ansvaret.

– Det begynte med at fetteren min kjørte taxi, forklarer Lamin. Fetteren min lærte meg å kjøre. Han hadde en taxi og jeg fikk låne den noen ganger.

– Det er sju år siden jeg fikk sertifikatet, sier Lamin og spoler tiden tilbake. Den teoretiske prøven ble tatt på politistasjonen og han besto første gang. Den praktiske teksten består i at en politimann sitter i passasjersetet og den ferske føreren tar en tur i og utenfor byen. Noen ganger må man kjøre en time før politimannen er fornøyd. Andre ganger får man beskjed om å øve for så å komme tilbake. For Lamin tok det bare 20 minutter å overbevise politiet at han var en trygg, omsorgsfull og pålitelig sjåfør.

– Jeg har også sertifikat for lastebil, smiler sjåføren og kan fortelle at for å få et slikt, måtte han betale litt mer og kjøre med en politimann i passasjersetet.

På den måten sjekket de om han dugde.

Da han i tillegg ville bli taxisjåfør, måtte han innom Det gambiske Turistkontoret og avlegge en søknad om å få kjøre drosje. Søknaden besvares innen en uke, men før svaret foreligger sjekkes bilens kvalitet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I tillegg til å kjøre turitene fra A til B, kan Lamin foreslå fine destinasjoner og være privatsjåfør for en hel dag. Han tar tursitene med til de beste strendene, naturreservater, til krokodillene og apekattene.

Marte Østmoe

Den viktige lappen

Det tutes i lyskrysset, en kvinne med en bag fylt av kull på hodet krysser gata, på den andre siden fyker det en hullete fotball, to gutter trener sentring i veikanten.

Nede fra stranda høres allerede lyden av trommer. Turistene skal ha sin underholdning. Afrikansk dans, trommeseanser og grilling i solnedgang. Drinker med paraplyer.

Mange kommer hit for å nyte African time og dager uten planer. Et sted hvor alt er lov. Men hva med trafikken? Er det heller ingen regler her? Og hva er i så fall fartsgrensa?

– I smågatene er den 40 kilometer i timen, opplyser Lamin, men hovedveien ut til flyplassen, der kan vi kjøre i 100!

Kjører Lamin fortere enn det som lov er, eller glemmer å be passasjerene spenne sikkerhetsbeltet, da får han sviende bøter. Bøter som ikke bare går ut over han, men hele organisasjonen. Brått vil Happy Gambia ikke bli like happy. Spesielt ikke barna.

Lamin tenker ofte på dem. To ganger i uka besøker han den norskdrevne skolen i New Yundum. Her er han oppsynsmann og miljøarbeider. Han har ansvar for innkjøp av mat til skolekjøkkenet, prater med lærerne og vaktmester om skolens drift og sjekker om barna har rene klær og ser rimelig stelt ut. Noen ganger arrangerer han fotballtreninger. 70 av barna på skolen er knyttet til fadderforeldre i Norge. Pengene fra disse skal benyttes til elevene: Nye uniformer ved skolestart, skolemateriell, samt gratis mat på skolen.

– Hvis barna ikke har med seg det de skal til skolen, kan jeg be om å få snakke med foreldrene deres, forteller Lamin. – Jeg kan også gå på hjemmebesøk for å kontrollere at barna har en seng å ligge i og ikke bare sover på harde gulv. Lamin har så og si daglig kontakt med Happy Gambia i Norge.

• Følg oss på Facebook

Lykkelig sjåfør

– For å gjøre denne jobben og komme meg frem til skolen, brukte jeg tidligere 45 dalasi, men nå, Lamin lar handa stryke pent over biltaket, og klapper bilen som om den skulle være en grønn hest. – Med denne kan jeg komme til og fra jobb, jeg kan besøke barna og jeg kan i tillegg tjene penger slik at skolebarna kan få det bedre.

Det ryker fra den enorme søppelhaugen. Avfallet blir påtent om natta og hele formiddagen ligger en klam, skitten os i luften. Lukten blander seg med eksosen fra bilene og sanden som virvles opp av eselhover, syklister og sandaltraskende mennesker.

– Jeg må vaske bilen annen hver dag, forteller Lamin. Turistene har høyere krav på hygiene og renhet, men også gambiere som tar taxi er pent kledd og ønsker ikke å bli skitnet til på turen.

Lamin klarer ikke å tørke bort smilet. Han er opp over ørene forelsket. Hendene er godt festet til styret, som er ikledd en rattmuffe i leopardmønster.

Dette er fremtiden, mener Lamin, og i motsetning til mange andre gambiere tør han allerede nå å tenke enda lengre enn sin egen frontrute.

Gjør vi business på dette, kan vi kjøpe flere biler som vi kanskje kan leie ut, sier han.

Han er glad. Happy. Han er Happy Gambia i egen person.

• Nye ledighetstall skremmer økonomer

• De ansatte på Kajalund sykehjem taper med Aleris som ny eier

Lamin B. Banda føler seg litt norsk og er stolt av å kunne kjøre under det norske flagget.

Marte Østmoe