Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Olav Gunnar Ballo har reist tilbake dit han kom fra, legeyrket og Alta. Etter at han abdiserte som rikspolitiker, var han i sju måneder direktør og sjef for Rettsmedisinsk Institutt (RMI). Det gikk ikke så veldig bra. Han sa sist lørdag til DN at han som sjef opplevde handlingsrommet som svært trangt. Det har han sjølsagt sin fulle rett til å mene. Jeg er en stor tilhenger av ytringsfriheten.

Jeg kjenner ikke Ballos hverdager ved RMI, det kan godt være at hans beskrivelser av et miljø der de ansatte hadde stor innflytelse, og gjerne makt, er helt riktige. Jeg har også stor respekt for Ballos subjektive opplevelser av en arbeidshverdag han antagelig ikke likte seg spesielt godt i. Men det er ikke poenget her.

Det Ballo nemlig bruker mesteparten av spalteplassen i DN på er å generalisere fra sine sju måneder i RMI til arbeidslivet generelt. Og da er jeg ikke med lenger. Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen i hans generelle beskrivelser av forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det tror jeg ikke så mange andre arbeidstakere gjør heller.

Ballo sier blant annet: «Kulturen i norsk arbeidsliv generelt er helt skjev til fordel for arbeidstakersiden. Jeg mener du skal yte din plikt før du kan hevde din rett».

Og Ballo durer videre med denne kraftsalven: «Noen er jo rett og slett udugelige, eller de er så konfliktskapende på et arbeidssted at de ødelegger miljøet for andre. I praksis er det bortimot umulig for en leder å ta tak i selv helt utilbørlig atferd og ivareta sin lederplikt for å sikre et godt arbeidsmiljø». Og «noen» i denne sammenhengen er ingen ringere enn norske arbeidstakere.

Personlig har jeg knapt hørt verre og mer nedsettende, generaliserende uttalelser om norske arbeidstakere siden Bjarne Håkon Hanssen ba enkelte om å stå opp om morran.

Uttalelser av denne typen er kanskje å regne som manna fra himmelen for brorparten av DNs lesere, men er mildt sagt merkelige fra en mann som for ikke svært lenge siden representerte SV, det vil altså si Sosialistisk Venstreparti, på Stortinget.

Hvem husker ikke Paul Chaffey, SVs tidligere «utenriksminister», som nærmest over natta ble direktør i næringslivsorganisasjonen Abelia og raskt fikk tankegods som passet best i Høyre. Ballo er på god vei inn i samme tåkeheimen.

Ballo er til og med så freidig at han skyver legerollen foran seg i DN-intervjuet, og skaper som fagmann mistanker om nordmenns holdninger til sykemeldinger. Han mer enn antyder at det skulkes over en lav sko.

Til og med DNs journalist later til å synes at Ballo etter hvert blir noe ensidig og spør om det kanskje er spesielle sider ved arbeidsmiljøloven han gjerne skulle ha endret. Nei, svarer Ballo, den loven har han ikke studert!

Jeg slutter aldri å undre meg over hvor raskt sjølerklærte sosialister, tillitsvalgte på arbeidstakersiden og andre forventede forsvarere av arbeidstakernes rettigheter snur i synet på maktforholdene i arbeidslivet så fort de sjøl blir arbeidsgivere. Glemt er med ett at det er en vesensforskjell på arbeidsgiver og arbeidstaker, på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker – ja, enkelte glemmer det aller mest elementære. Det er få ting jeg blir så provosert av som nettopp dette.

For ikke lenge siden skjelte Ballo ut partifelle og kanskje kommende SV-leder Audun Lysbakken fordi han i ungdommen hadde leflet med marxismen og var for politisk radikal, så meldte han seg ut av SV og inn i Arbeiderpartiet fordi han synes, i likhet med svært mange andre som ikke har meldt seg inn i Ap, Jens Stoltenberg hadde taklet 22. juli-tragedien så fint.

Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det går så dårlig med SV på meningsmålingene? Stakkars Arbeiderpartiet, hva skal de med Olav Gunnar Ballo?