Men så lenge Gerd-Liv står fast på det hun har kjempet for, vil hun aldri kunne skrives ut av arbeiderbevegelsens kamp for menneskenes frihet og adgang til å kontrollere sine egne liv.

Jeg kjenner ingen annen LO-leder som så utvetydig har understreket nødvendigheten av at arbeiderbevegelsens grunnorganisasjon – arbeidets organisasjon – er viktigere enn en hvilken som helst regjering. Selv om en slik oppfatning ser ut som en fornektelse av det parlamentariske prinsipp, så er det i arbeidslivet klassekampen utkjempes. Og det er politikere (jeg tror det var Churchill) som sa at den parlamentariske styreform var en dårlig styreform. Og sett i lys av at demokrati betyr at folket skal styre – ikke overlate det til noen som ved valgene sier de er folkets representanter – så er dette riktig. Og arbeiderbevegelsen har en god tradisjon i Rådssystemet som fikk en kort renessanse rett etter revolusjonen i Russland 1905 og 1917. Det får meg til å minnes en historie fra den franske revolusjon 1789. Jeg vet ikke om den er sannferdig, men den er beskrivende. Ut på revolusjonsplassen kommer parlamentets representanter og roper at folket må gi vei for folkets representanter. Da lød et rungende brøl over plassen: «Gi vei selv, vi er folket».

Nettopp. De som kaller seg representanter for folket og «sitter på Stortinget» må alltid være klar over at de beholder sine posisjoner så lenge folket vil. Derfor burde det i vår forfatning være en tilbakekallingsrett. Og det burde også være en vetorett for folket under bestemte forhold.

Jeg har skrevet en del om staten i denne spalten. Dette er noe av det viktigste.

Hva sier du, Gerd-Liv?

Jeg undres om hun har tenkt gjennom dette. Hvis ikke, ja, så bør hun det!

Gerd-Liv – jeg ønsker deg alt godt.

LO-Aktuelt nr. 8/2009