Av Jan B. M. Strømme

I Jens Stoltenbergs tale til landsmøtet 7. april ble industri ikke nevnt. Industrien var totalt fraværende, inkludert norsk prosessindustri på sokkelen og på fastlandet. Landsmøtet fastslo imidlertid at «arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste mål», samt at

«Norge må satse strategisk på de områder hvor Norge har spesielle forutsetninger for å lykkes». Allikevel utelates den strategisk viktige prosessindustrien, både på fastlandet og på sokkelen.

Prosessindustrien er allerede særdeles viktig for sysselsettingen og verdiskapingen. Den er også meget viktig for teknologiutvikling og nyskaping, for det er ikke slik at ny industri skapes ut fra ingen ting. Dette til tross er heller ikke industri nevnt i strekpunktene under Morgendagens arbeidsplasser. De siste årene har Arbeiderpartiet dessverre administrert beslutninger med direkte negativ konsekvens for industrien.

Funnet av Skrugard i Barents-havet dempet oppmerksomheten om blokkeringen av konsekvensutredningen. For ytterligere å skyggelegge det som har skjedd ville statsråden i OED endre navnet Skrugard og oppkalle feltet etter tidligere venstrepolitiker Johan Sverdrup. Det passer bedre, mener statsråden. Antagelig fordi Venstre helst vil stoppe all petroleumsvirksomhet enten den befinner seg i Lofoten eller i Barentshavet. Og det har i alle fall deler av Sp heller ikke noe imot å bidra til.

Nå står regjeringen overfor å måtte ta stilling til to nye industrielle prosjekter. Ett fra svenske LKAB og ett fra amerikanske Alcoa. LKAB vil bygge et jernverk i Norge basert på bruk av norsk gass. Anlegget, til 6 milliarder kroner, kan være ferdig på Tjeldbergodden i 2015. Norsk gass skal brukes til både kraftproduksjon og direkte i prosessen i stedet for kull. CO2-utslippet kan slik reduseres med 70 prosent i Kiruna. I Finnmark vil Alcoa bygge et aluminiumsverk til 15 milliarder kroner drevet med gass fra Snøhvit. Disse industriprosjekter vil vi ikke ha sier Arbeiderpartiet. Nok en gang etableres det snublesnorer for norsk industrisatsing. Akkurat som i hjemfallsaken, som for kraftproduksjon, som for konsekvensutredningen og som ved satsing i Qatar i stedet for i Norge. Og dessverre er det Arbeiderpartiet som hver gang setter seg i førerstolen for å stoppe norsk industriutvikling! «Det er de store punktutslippene som er årsak til CO2, problematikken», sier energi- og miljøpolitisk talskvinne i Ap, Eirin Sund. (De store punktutslippene er en omskriving av industriutslippene.) «Vi skulle ønske at alle land tok ansvar for sine innenlandske utslipp», legger hun til. Den globale klimautfordringen krever imidlertid mer enn miljøsynsing dersom man vil oppnå reduserte CO2-utslipp. Å tro at CO2-problemet løses hvis «store punktutslipp» i Norge stanses (industrien legges ned i Norge) viser hvor fjernt man er fra virkeligheten. Verden har bruk for de produkter som kommer «fra store punktutslipp». Ellers hadde de ikke vært etterspurt. Utfordringen er derfor å velge den best tilgjengelige teknologien (BAT - Best available technology) og de facto best miljø- og klimastandard. Det er de beste industriløsninger som må velges om det globale CO2-utslippet skal kunne holdes lavest mulig. Derfor skal det konkurreres globalt.

Teknologivalg og det reelt mest gunstige globale utslippet må være avgjørende for om produksjonen skal komme i for eksempel USA, BRICS, EU eller Norge. Vinner Norge skal de norske nasjonale utslipp øke og det globale utslippet vil øke mindre enn det ville gjort med et dårligere valg. Det kan for eksempel bety at Norges utslipp skal øke med 1 million tonn CO2 samtidig som 2 millioner tonn ikke slipper ut et annet globalt sted. Dersom Norge er best, men et annet land allikevel velges, blir resultatet karbonlekkasje. På landsmøtet ble også følgende vedtatt: «Arbeiderpartiet vil føre en aktiv næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv». Når mulighetene til å effektuere dette vedtaket kommer seilende på ei fjøl, presterer allikevel Arbeiderpartiet å si nei. Det betyr at enten har landsmøtet gjort feil vedtak eller så er det noen som mener at de ikke behøver å følge landsmøtevedtaket. Oppfølgingsspørsmålet må da bli: Er de som bestemte partiets næringsstrategi blitt for brysomme for de som skal utføre oppgaven? Vil man kanskje helst bli kvitt slike brysomme landsmøtedelegater?

Artikkelen har stått på rykk i LO-Aktuelt nr. 11/2011