JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet

Sven-Eric Liedman:
I november
Om å bli gammel
Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Spartacus 2023

Spartacus Forlag

jan.erik@lomedia.no

Sven-Eric Liedman er en av Sveriges mest kjente idehistorikere. Han kunne blitt prest, men ble istedenfor filosof. Alltid hjemmehørende på den politiske venstresiden – ja, sågar sto han – i hvert fall i hans mest intense intellektuelle periode, svært nære marxismen. I 2006 gikk imidlertid den litterært sett svært produktive forfatteren av med pensjon, men fortsatte likevel å skrive. Og tenke. For et par år siden, og oversatt til norsk i fjor, ga han ut sine kloke tanker om alderdommen. Han nærmer seg 85 år nå, men er still going strong. I hvert fall i hodet. Kroppen har merket forfallet, det må han ta hensyn til, men hodet virker like klart som alltid. Hans nye bok som inneholder 33 korte kapitler behandler denne aldringsprosessen. Og sjølsagt døden. Alle eldre mennesker blir opptatt av den. Døden er ikke Liedman spesielt bekymret for, den kommer når den kommer, mener han. Og da den kommer, er det for seint å tenke på den. Han er langt mer opptatt hva som skjer her og nå, for eksempel om sin rolle som bestefar. At han har noen av sine mest kjære rundt seg, unntatt en elsket storebror som nylig døde, er han sjeleglad for. Alle eldre mennesker bør ha venner. Det er fristende å si at denne boka er en gullgruve for eldre mennesker, men jeg våger den påstanden at den er en perle også for alle andre.

Liedman legger aldri skjul på at han til en viss grad har hatt noe flaks siden han er relativt frisk. Ikke alle er det i hans alder, og mange kjente og kjære har gått bort. Det er kanskje den største smerten ved alderdommen at så mange mennesker du er glad i forsvinner uten at du kan gjøre stort med det. Livet er jo som kjent den tida det tar å dø.

Han skjuler i boka aldri at alderdommen har sine utfordringer. Hva som er hemmeligheten til et langt liv, har han like lite svaret på som de fleste andre. Sjøl om han siterer den greske filosofen Epikur, en av hans yndlingstenkere, så er dette fortsatt livets store gåte. Liedman er heller ingen tilhenger av et evig liv. Det får amerikanerne ta seg av. Endeligheten er grei å forholde seg til. Sjøl bruker han livets høst til å være aktiv, til fortsatt å være nysgjerrig på hva dagen og morgendagen vil bringe. Det er mulig å lese ham sånn at denne nysgjerrigheten, viljen til å leve et mest mulig spennende liv, er nøkkelen til en meningsfull alderdom. Her er han i så fall på linje med mye japansk visdom. For som kjent – ingen lever lengre en japanerne.

Hva er så lykken? Den er sjølsagt subjektiv. Liedmans lykke går sånn: «Lykken jeg kan oppleve, ligger i balansen mellom de ulike delene som utgjør livet mitt. Jeg kan oppleve gleden i det fordringsløse, en spasertur i glitrende solskinn, lesingen som gir nye innsikter og nye opplevelser, en kopp te om ettermiddagen, møter med venner, datteren min eller sønnene mine som ringer, og mest av alt en lørdagskveld med min kjære, med en drink på balkongen, en middag som kostet litt tid og innsats å lage, og en mykt bølgende samtale som beveger seg mellom temaer vi begge er fortrolige med, men der innfallene kan gjøre det velkjente nytt og spennende. Også slik kan livet være, sent i november.»

En nydelig bok om livet av en mann som virkelig har tenkt gjennom hva det vil si å leve!

Warning
Annonse
Annonse