JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

En hyllest til våre mødre

Kjersti Ericsson:
I begynnelsen var mødrene
Oktober 2024

Oktober

jan.erik@lomedia.no

Jeg starter for en gangs skyld med slutten, med konklusjonen. Kjersti Ericssons siste roman «I begynnelsen var mødrene» er en sterk, rørende og vakker tekst jeg unner alle å skaffe seg. Legg fra deg mobilen noen øyeblikk og la deg fascinere av den verden som en gang var da det så vidt var biler i gatene og ikke alle hadde noe annet å ty til når de var trengende enn en kald og vindfull utedo. Da du måtte lage deg kaffen din sjøl om du i det hele tatt hadde råd til denne svarte drikken.

Romanen er en jeg-fortelling. Ei aldrende dame, det er nødt til å være ei dame, ser tilbake på det livet hun har levd med et særlig blikk på alle de mødrene som holdt samfunnet på plass for en 60-70 år siden. Fortelleren tar oss med til hennes barndomsby, en by hvis navn blir unevnt, men som minner veldig om Trondheim. Skjønt, det spiller ingen rolle hvor dette er. Steder med bystatus på denne tida lignet hverandre ganske mye.

Det er altså en datters blikk vi møter her, men heller ikke det er så vesentlig. Det er like mye barnets blikk, riktig nok sett fra et voksent ståsted, vi møter. Mødrene var like viktige, like sentrale for unge gutter som for unge jenter. Og de er det ganske sikkert fortsatt. Mor er sentral i alle barns liv. Det er både biologiske, kulturelle og sosiale årsaker til det.

Tidsmessig er vi i Gerhardsen-land. I etterkrigstidas Norge da landet skulle bygges opp igjen etter fem magre krigsår, men hvor det fortsatt gjaldt å være sparsom med det meste. Mye sakprosalitteratur tematiserer hvordan denne gjenbyggingen foregikk, hvordan politikere – som stort sett var menn – fattet viktige vedtak sånn at velferdsstaten kunne tre fram. Kortere arbeidsdager, lengre ferier og pensjon til alle.  Hvordan arbeiderklassen, i hvert fall deler av den, vokste seg ut av den mest nedverdigende fattigdommen, og gjorde det vi med et ganske moderne begrep kaller klassereisen. Det denne sakprosalitteraturen ofte glemmer, enten det er Yngvar Ustvedt eller andre som har skrevet den, er kvinnenes og mødrene bidrag i denne fortellingen.

Mødrenes bidrag glemmer imidlertid ikke Ericsson. Mange av tidsskildringene her er like rørende og gjenkjennelige for en som er fjorten år yngre enn forfatteren. Observasjonene er skarpe, de er skildret i et språk som er presist og helt fritt for moralske undertoner. At det er mulig å lengte tilbake til ei tid der mye var enklere, men langt mer strevsomt, bidrar nok teksten til, men det er aldri snakk om at «alt var så mye bedre før». Det er heller en nøktern framvisning av et samfunn som ikke lenger fins. Likevel er det verdier i dette samfunnet som vi i dag bør ta oss tid til å reflektere litt over.

I romanen finner vi blant annet en herlig beskrivelse og refleksjon over fedrene og mødrenes bruk av hatt. Dette må antagelig kunne plasseres på 1950- og tidlig 1960-tall. Da var som kjent bruken av hatt på hodet helt vanlig når du forlot hjemmet. Men i motsetningen til menn, som hadde et ganske nonsjalant forhold til hatten, var det langt større alvor for kvinnene. Og mens mennene tok av seg hatten inne, beholdt damene den på også innendørs. Den kunne jo for eksempel ha gjort noe med hårsveisen. Dermed var det like greit å beholde den på hodet.

Sterk er også romanens skildringer av hvordan mødrene holdt hjemmene sammen. Hvordan de passet på at ungene ikke bråket når far skulle sove ut sin middagshvil etter at dagens lønnsarbeid og middagen, som mor sjølsagt hadde både lagd og kjøpt inn råvarene til, var unnagjort. Altså et patriarkalsk storsamfunn, men der mødrene var stilltiende herskere på hjemmebane. Vi fikk en husmorkultur. Og noe ironisk påpeker forfatteren at på 1970-tallet skulle mange av døtrene ta avstand fra denne livsførselen. Og fornekte mye av den innsatsen som mødrene deres sto for. Noen erkjente det ikke før det var for seint og mor var død. Det fins nok også sønner som har følt på akkurat det.

Denne romanen kunne blitt en nostalgisk og litt klissen erindringsbok om den gangen da. Eller ei politisk oppgjørsbok med et samfunn som var undertrykkende og som vi har lagt bak oss. Romanen har heldigvis ikke blitt noen av delene. Isteden er dette en hyllest til mødrene, de som har kjempet og grått, de som gjorde – og fortsatt gjør – den ofte usynlige jobben for at samfunnet skal henge sammen, for at vi alle skal kunne si at Norge har blitt et rimelig godt land å leve i.     

 

Warning
Annonse
Annonse