JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fra fengslet til presidentpalasset

Nilas Johnsen:
Erdogan – Tyrkias nye sultan
Aschehoug 2019

Aschehoug

jan.erik@lomedia.no

Nilas Johnsen har, til tross for at han fortsatt bare er i 40-årene, lang bakgrunn som journalist i så vel Aftenposten, Dagsavisen og VG. Fra 2016 til slutten av 2018 bodde han i Istanbul, Tyrkias viktigste og største by – men ikke hovedstaden som er Ankara, en by som ligger midt inni det store landet, på Anatoliasletta.

For snart fem år siden ga Johnsen ut ei bok om Tyrkias mektige president, tidligere statsminister, Recep Tayyip Erdogan. Mannen som ifølge baksideteksten på boka er «elsket av tilhengerne, hatet av motstanderne – og fryktet av omverdenen. Hos oss er han kanskje mest kjent som presidenten generalsekretær Jens Stoltenberg måtte gå noen runder med for at Sverige skulle bli medlem av NATO.

Dette er ingen klassisk biografi sjøl om Johnsen skriver litt om Erdogans oppvekst og gir oss bakgrunnen for hans seinere politiske virke. Det er liten tvil om at dette var en ambisiøs mann helt fra unge dager. Landsbygutt med drømmer om å bli noe stort. Og med et stort ego, mye pasjon og temperament han måtte få realisert. Han ble tidlig interessert i politikk, religion og samfunnsspørsmål. Uten all verden av utdannelse manøvrerte han seg helt fram til borgermester i Istanbul, en by han hadde flyttet til. Skjønt, hans oppviglerske gemytt ga han også fire måneder bak lås og slå – altså i fengsel. Det stoppet ikke Erdogan, kanskje snarere tvert imot. Han er for øvrig langt fra den eneste fengselsfuglen som seinere har blitt sitt lands overhode. Som kjent måtte vår egen Einar Gerhardsen også tilbringe tid bak murene før han etter hvert steg betraktelig i gradene. Men sammenligningen med Erdogan bør ikke strekkes noen lenger enn dette.

Denne boka handler imidlertid ikke bare om den sterke presidenten med klare autoritære og religiøse trekk, den handler også om Tyrkias politiske og samfunnsmessige utvikling i moderne tid. Og bakom synger nasjonens far Mustafa Kemal Atatürk, han som i 1923 snudde opp ned på Tyrkia og forsøkte å gjøre landet mest mulig spiselig for Vest-Europa. Atatürk døde i 1938, og mye vann har rent i havet siden den tid. Men at Erdogan ønsker å gjøre Tyrkia Great Again, er hevet over enhver tvil.  

Den aller viktigste hendelsen denne boka kretser om er natta til 16. juli i 2016. Da forsøkte Tyrkias militære ledelse å avsette regjeringen til Erdogan. Portforbud ble innført, parlamentet ble bombet og i gatene rullet det stridsvogner. Et statskupp var på gang. Det varte bare noen timer før Erdogan fikk kontroll over situasjonen, og etterspillet kuppet fikk ble ganske dramatisk. Fengslinger i hopetall ble en av konsekvensene. Samtid ble sensur og overvåking radikalt strammet inn.

Johnsen gir et troverdig bilde av et land og en president med nærmest uinnskrenket makt og som i tillegg ser ut til å ha flertallet av folkets tillit. Erdogan framstår som sterk, lunefull og handlingsorientert. Journalister eller andre som kan tenkes å ha noen kritiske innvendinger til hvordan han styrer landet, skyr han som pesten. Han har i Johnsens versjon av ham definitivt mange kjennetegn som ligner en diktators. Gode venner, i hvert fall tilsynelatende, er folk som Vladimir Putin og Donald Trump.

Tyrkia har en sterk kulturell tradisjon. Ikke minst har landet fostret forfattere som Orhan Pamuk og Yasar Kemal. Førstnevnte, som lever i beste velgående, nevnes så vidt det er i boka, sistnevnte, som er død, er helt fraværende. Det er et savn at så mange av de intellektuelle, skribenter så vel som andre kunstnere, stort sett glimrer ved sitt fravær i boka. Asli Erdogan, som ikke er i slekt med presidenten, men er en opposisjonell forfatter og skribent, nevnes uten at hun har fått mer enn ei drøy halvside. Gülen-bevegelsen er den opposisjonsgruppa som vies mest oppmerksomhet. Dessuten er Johnsen også innom kurderproblemet. Kurderne bor som kjent i disse områdene, flest i Tyrkia. Men noe eget land har de fortsatt ikke fått. Av Erdogan får de det heller ikke. Noen av motstanderne til Erdogan møter vi helt på slutten av boka, men Johnsen og forlaget kunne spandert noen flere sider på akkurat disse. I ei ellers god og tankevekkende bok.

Warning
Annonse
Annonse