JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Leppa fra Grorud

Thorbjørn Berntsen:
Hva skjedde – og hva skjer?
Cappelen Damm 2023

Cappelen Damm

jan.erik@lomedia.no

Thorbjørn Berntsen (født 1935), den tidligere arbeiderparti- og fagforeningskjempen, nærmer seg 90 år. Hva er da mer på sin plass enn ei erindringsbok om et levd liv i politikkens tjeneste? Og til og med i samarbeid med arbeiderpartihistoriker nummer en her til lands: Hans Olav Lahlum, en mann som utgir bøker i ulike sjangre nesten like ofte som noen av oss skifter skjorte. Akkurat denne boka hadde «egentlig» ikke historikeren tid til, men da forespørselen fra Berntsen sjøl kom, klarte han ikke å si nei. Men noe mursteinstykk biografi er boka ikke. Hva er den da? Jo, en samtalebok der Lahlum har trykket på de riktige knappene, hvor han siterer Berntsen hyppig, men også gjengir Berntsens synspunkter i indirekte tale. Fire fysiske møter i Berntsens hjem på Sørumsand danner utgangspunktet for boka – det første i mars i år, det siste et par dager etter årets kommunevalg. Radarparet Berntsen/Lahlum kaster ikke bort tida på unødvendigheter!

Fire møter har dermed gitt boka fire deler. 1935 til 1969, 1969 til 1989, 1989 til 1997 og 1997 til 2023. Berntsens refleksjoner rundt arbeiderbevegelsens historie og de begivenheter han sjøl har deltatt i, kunne neppe ha vært bedre timet enn nå som tv-serien «Makta» har blitt en snakkis blant mange politisk interesserte. Også i denne boka har Gro Harlem Brundtland en sentral plass.

Berntsen drar oss lesere gjennom oppvekst, lidenskaper og noen politiske kamper. Kanskje er temperaturen noe neddempet. Berntsen var jo som aktiv politiker kjent for å være svært frittalende – såkalt rett fra levra. «Leppa fra Grorud», som han også ble kalt. For sjøl om han på sine eldre dager gjorde romeriking av seg, er han en vaskeekte oslogutt – og det bør tillegges: Arbeiderklassegutt. Han har sett fattigdommen rett inn i hvitøye, han fikk jobb på det berømte Akers Mekaniske Verksted. Og ble der. En stund. Skolegang av den videregående sorten ble det ikke noe av. Vennskapet med sin mentor Ragnar Kalheim fyller mye av den første delen av boka. Kalheim som brant sitt lys i begge ender og døde så altfor ung.

Lahlum er faghistoriker og legger i bokas forord vekt på at dette skal være en lettlest bok. Han kaller den en kombinert portrett- og intervjubok. Det er en presis beskrivelse. Lahlums egne og formidable kunnskaper om arbeiderbevegelsen generelt, og Arbeiderpartiet spesielt, klinger med fra de aller første setningene. At respekten for Berntsen er stor, skjuler han ikke. Noen kritisk bok der historikeren stiller Berntsen til veggs, eller forsøker å få ham ut av fatning, er dette heller ikke. Berntsen slipper til med lange resonnementer som av og til blir svært etterpåkloke. Sånn må det nødvendigvis bli fordi det hele er basert på erindringer. Dette kler egentlig boka ganske godt. På sett og vis er boka en lettfattelig lærebok i store og små begivenheter som Berntsen har deltatt i – og dermed også en grei oversikt over viktige hendelser i norsk politikk etter den andre verdenskrigen.

Berntsen tilhørte mer eller mindre hele sitt politiske liv Arbeiderpartiets venstreside, men skiftet standpunkt til EU i 1994 da han gikk fra ja til nei. En god venn på venstresida som Einar Førde gjorde ikke det, mens Reiulf Steen var EU-tilhenger hele tida. I likhet med en annen god politisk venn av Berntsen, Yngve Hågensen. Dagen etter Hågensens død tidligere i år, skrev Lahlum noen minneord på Facebook. Disse er trykket i boka.

Det var nok en del som mente at Berntsens plassering på partiets venstreside forhindret at han fikk de vervene han aspirerte til. At Gro Harlem Brundtland ikke ønsket ham som nestleder i partiet under sitt lederskap i 1989, er velkjent. Løsningen ble at partiet valgte to nestledere: Berntsen og konkurrenten Gunnar Berge. Berntsen legger i denne boka ikke skjul på at han både følte seg som – og i praksis var – Arbeiderpartiets andre nestleder.

Noen har også lurt på om hvorfor ikke Thorbjørn Berntsen ble SF-SV-er da det blåste som verst, for eksempel i 1961 da Sosialistisk Folkeparti ble dannet. Helt uaktuelt, forteller Berntsen til Lahlum. Arbeiderpartiet er Berntsens parti, også i storm og regnvær.

Berntsens kanskje viktigste politiske testamente er hans arbeid som Miljøvernminister. Han blir også gjerne betegnet som arbeidsmiljøloven av 1977 sin opprinnelige far.

Skal jeg innvende noe mot prioriteringene i denne boka, må det være at Berntsens virke som tillitsvalgt i fagbevegelsen kunne fått en noe større plass. Det er partipolitikeren som opptar det meste av plassen, kanskje fordi det er her Lahlum har sine enorme kunnskaper. At Berntsen har dempet språkbruken vesentlig siden han sjøl sto i manesjen, er også et tydelig, og kanskje er det for enkelte også et overraskende trekk.

For de som kan mesteparten av denne historien fra før av, kommer det imidlertid ikke verken nye eller kontroversielle synspunkter fram i 2023-lyset. At Berntsen ikke er spesielt fornøyd med dagens utvikling i sitt kjære Arbeiderparti, har knapt nyhetens interesse lenger. Men, når det er sagt – et samspill mellom Thorbjørn Berntsen og Hans Olav Lahlum vil aldri falle gjennom for de som er interessert i arbeiderbevegelsens historie.

Warning
Annonse
Annonse