JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Tiden leger ingen sår

Vigdis Hjorth:
Gjentakelsen
Cappelen Damm 2023

Cappelen Damm

jan.erik@lomedia.no

Vigdis Hjorth har skrevet om et mor-datter-forhold tidligere, for å si det litt forsiktig. Også i årets roman «Gjentakelsen» er dette temaet i sentrum av fortellingen. For som det heter i bokas første setning: «Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt, og gjerne med de samme overveldende og uhåndterlige følelsene som opprinnelig, så du tror du vil omkomme under dem, så du kjemper mot tilbakekomsten, stritter imot, uten å klare å forhindre den eller verge deg mot smerten som følger, så du må gjennom den på nytt.»

Det er jeg-fortelleren i romanen som ytrer disse ordene, en voksen kvinne som ser tilbake på sitt liv og starter erindringsprosessen fra hun var 16 år gammel. Hva var ikke forbudt den gangen, med en overkontrollerende mor på grensen til det nevrotiske? Å få sagt så mye på 143 sider som Hjorth her gjør krever en forfatter med erfaring, en forfatter som veit hvilke ord som bærer, hvordan en komprimert historie skal komponeres – ja, som veit hva god litteratur er for noe.

Tenåringens tabuer er mange, det er ikke lov å kysse, drikke alkohol eller røyke. Alt det en tenåring higer etter, alt det de snakker om på skolen, alt det som verden egentlig dreier seg om, er ikke lov. For bakom synger en mor med et spisst og svært moralistisk nebb. Beskyttende, ja vel – kanskje er det også velmenende, men jentas far – en konfliktsky mann – og moras mann, syns det er nok nå. Naturlig nok fortelles denne historien fra jentas perspektiv. Mora kommer svært dårlig fra det. Hun blir nærmest et psykiatrisk kasus.

Jeg leser denne historien som en refleksjon over at det nettopp er mors beskyttende, og svært moralistiske blikk, som bidrar til at 16-åringen gjør alt det hun etter mors mening ikke skal gjøre. Trassighet er jo ungdommers dyd. Den må til for å bli voksen. Skjønt, hun er da slett ikke noe «verre» enn sine skolekamerater, enn andre tenåringer på hennes egen alder. Livet har nesten akkurat begynt, alle livets prøvelsers tid ligger foran dem. Barne-tv og lune inne-kvelder med mor og far er et tilbakelagt stadium. Jeg-fortelleren skriver dagbok. Den blir lest av hennes foreldre. Og helvete er løs.

Hele romanen er satt inn i en rammefortelling. Forteller-jeget er en forfatter som befinner seg på ei hytte i Nordmarka – en forfatter som nærmest til forveksling ligner Vigdis Hjorth. Men sånn har som kjent samtidslitteraturen blitt. Her er det virkelighetslitteratur og meta-litteratur i skjønn forening – skjønt, fortellerens spørsmål: Hva er virkeligheten? – det er sjølsagt et betimelig, og alltid relevant spørsmål.

Bokas tittel «Gjentakelsen» er ingen tilfeldig merkelapp. En av Hjorths favorittfilosofer Søren Kierkegaard har skrevet ei bok med samme tittel. Det er heller ingen hemmelighet at forfatteren har sterke bindinger til en psykolog som Sigmund Freud. Barndommens brennemerkede erfaringer har Hjorth vært opptatt av i de aller fleste bøkene hun har skrevet.

Og apropos tidligere bøker hun har skrevet: Flere av «hendelsene» i denne romanen har hun skrevet om tidligere. Det er altså snakk om gjentakelser i form av hjemsøkelser. De forsvinner ikke, det vonde lar seg ikke riste vekk. Tiden leger ingen sår, arrene rispes opp igjen og igjen, sårene blør og blør.

Det er svært dristig gjort av en så profilert forfatter å male denne historien på nytt og på nytt, og i tillegg kalle den «Gjentakelsen». Samtidig som hun åpenbart mener at den eksakte gjentagelsen ikke finnes, det er bare noe vi tror. Når vi gjenkaller, enten det er sorg eller glede, så skjer det likevel noe nytt, det legges noe til eller trekkes noe fra. Men kvitt det, det blir vi aldri.

Vigdis Hjorth har skrevet en språklig intens roman, fortettet i tid, der en såkalt triviell og hverdagslig historie får sterke menneskelige konsekvenser og målbærer refleksjoner på et abstrakt og filosofisk nivå som det ikke er gjort i en håndvending å skape.   

  

Warning
Annonse
Annonse