Brøytebilsjåfør Marthe med klar beskjed til bilister: – Dere må skjerpe dere

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Det drypper på Dombås. Knutepunktet ved foten av Dovrefjell ligger badet i tidlig vårsol, og minnene om hissig sprengkulde er i ferd med å bli til smeltevann i nærmeste takrenne.

Typisk brøytevær er det ikke, men sola skjemmer ingen, og aller minst verdensnyheten som står og skinner litt lenger borte på parkeringsplassen til Vegvesenets veistasjon: En enorm brøytebil med påskriften «Go green».

Den er produsert i Sveits, har en batterikapasitet på 1000kWh, og er en del av det Statens vegvesen kaller «grønn vinterdrift».

Som el-brøytebil er den ikke unik – det er flere andre som har testet ut el-brøyting – men den er førstemann til å rydde snø på en fjellovergang.

I flere uker har den kjørt test-turer over Dovrefjell, med en av to sertifiserte sjåfører bak rattet.

En av disse er Marthe Ulekleiv (21). Hun kjører brøytebil på tredje vinteren, og har plogarbeidet i blodet: Som tredje generasjons brøytebilsjåfør er det kanskje ikke annet å vente.

 – Det blir mye lastebilprat. Bestefar har kjørt lastebil i mange år, pappa kjører lastebil, og kjæresten min er daglig leder i eget lastebilfirma. Men det gjør ingenting, det, ler hun, mens hun tar plass i førersetet.

OPPSTART: Marthe trykker på knapper og gjør bilen klar til tur.

Camilla Yndestad

Behagelig uten 12 gir

Setebeltet festes, flere brytere skrus på, klikk og klikk, bilen går framover.

Det er stille som seks fot under.

– Den lager ikke lyd. Det er den største forskjellen mellom denne og lastebilen min, ellers er de helt like innvendig, sier Marte, og nikker mot et enormt kjøretøy med plog litt lenger borte på parkeringsplassen.

Det er den hun vanligvis kjører, når det ikke står test-turer med el-brøytebilen på agendaen.

21-åringen er roligheten selv, liten av vekst. Blikket er festet på veien.

 – Og så girer den ikke, og det er «jælma uvant», sier sjåføren på klingende gudbrandsdals-dialekt.

Marthe synes det er behagelig å slippe unna giringen, og det er kanskje ikke så rart: Når man vanligvis har 12 gir i kassen, må man gjennom mange før man er oppe i den hastigheten man skal ha.

Hun forteller varmt om lastebilen som hun bruker mesteparten av arbeidsdagene i. Om sommeren er den en vanlig tipp-bil som frakter sand, grus og masse opp og ned Gudbrandsdalen, mens den om vinteren får ny drakt i form av plog og strøkasse.

I dag er den byttet ut med el-nykomlingen, som musestille baner seg oppover Dovrefjell.

VERDENSNYHET: El-brøytebilen er produsert i Sveits, har en batterikapasitet på 1000kWh, og er en del av det Statens vegvesen kaller «grønn vinterdrift».

Camilla Yndestad

Brøytebilblære

Hvite kremtopper strekker seg mot påskeblå himmel i et landskap der man ikke hadde hevet et øyebryn om Dovregubben sjøl hadde dratt fram skreppa si på nærmeste rasteplass.

Det er mot en slik vi er på vei. Der er det også toalett, en kjærkommen oppfinnelse for en tissetrengt brøytebilsjåfør:

– Over tid lærer man å holde seg lenge – jeg har sånn lastebilblære, sier Marthe, og forklarer at det ikke er bare-bare å stoppe med et stort vogntog og gjøre sitt fornødne.

Det er det heller ikke når det snør så heftig at brøytebilen må kjøre i skyttel mellom Hjerkinn og Grønbakken vinterstid.

Men da er Marthe i sitt ess, selv med full blære.

– Favorittføret mitt er når det snør skikkelig.

– Hvorfor det?

– Fordi da er det bare å sette ned plogen og kjøre. Det er det som er arbeidsoppgaven, ikke grusing og salting – du må bare kjøre og brøyte. Jeg synes det er kjekkest når jeg ser snøen fyke rundt om plogen. Da koser jeg meg skikkelig.

AUTOMATIKK: Marthe forteller at det går mye på «veifølelsen» når det er mye vær og dårlig sikt. – Men ser man veistikkene på hver side, da vet du at du er på veien, sier hun.

Camilla Yndestad

Flere plog-typer

Både far og datter jobber hos Stian Brenden Maskinservice. Begge brøyter de fast over fjellet og bortover E136 mellom Dombås og Bjorli.

Marthe forteller at hun alltid har likt å kjøre bil. Som barn var hun ofte med faren på jobb i feriene, og ble hekta på brøyte-basillen.

 – Jeg synes det så «jæmla løyle ut», sier 21-åringen, og forteller videre om de ulike plogtypene:

For om du trodde plog-bransjen var rett fram, tar du feil. Her finnes både spissplog og diagonalplog.

Diagonalplogen går på skrå rett fremfor bilen og kaster snøen til venstre, mens spissplogen er formet som en opp ned V og kaster snøen ut på begge sider.

Spissplogen brukes ofte på fjelloverganger med høye fonner og mye snø, men det er diagonalplogen som blir mest brukt.

På Dovre klarer de seg best med diagonalplog, og det er den vi kjører med nå. Svingene er krappe, veien smal, men Marte har full kontroll.

Kan skvette til

Hun er oppvokst ved foten av brøyteruta på Dombås. Huset ligger langs veien – i et boligfelt nedenfor autovernet.

Hun forteller om vinterens varierende værforhold, med fullt kjør flere dager i strekk til solskinnsdager som i dag. Ruta tur-retur Dombås over fjellet tar cirka to timer, og hun er aldri redd.

Bortsett fra i enkelte trafikksituasjoner. Da hender det at hun skvetter til.

– Når vi brøyter, kjører vi i 40 kilometer i timen. Når vi gruser, kjører vi i 30. Da lager man mye kø. Vi er borti mange skumle forbikjøringer. Det er det som er verst.

– Vi kan ikke kjøre fortere, og folk har ikke tålmodighet til å vente til vi kan slippe dem forbi, forteller hun.

– Hva vil du si til dem som kjører forbi?

– At de må skjerpe seg. De må ta hensyn. Vi er her for å gjøre en jobb, og vil jo ikke sinke folk fordi det er moro. Kommer man bak en brøytebil, så er man rett og slett nødt til å ta det med ro. Det tar den tida det tar.

Hun smiler lurt:

– Og så er det ofte bedre føre bak brøytebilen enn framfor.

UREDD:  – Det er noe med å være stor, lang og veie 50 tonn – det er litt tøft, sier Marthe.

Camilla Yndestad

Country og dieselbil

Marthe blinker inn mot rasteplassen. Bare et par gamasjer, Kvikk Lunsj og radioen på Påskelabyrinten mangler for å gjøre stemningen komplett.

Radioen er forresten ingen mangel, der de gjenkjennbare tonene til bandet Hellbillies surrer svakt i bakgrunnen.

– Jeg spiller mest country. Det er aldri stille og rolig her, om ikke musikken er på, snakker jeg i telefonen, forteller Marthe, og legger ned plogen ved hjelpe av en joystick.

 – Kjører du el-bil privat?

– Nei, jeg kjører diesel.

En trillende latter fyller hytta.

 – Hvorfor det?

– Nei, jeg liker godt diesel, jeg. Jeg liker å kjøre inntil en pumpe og at det bare tar fem minutter før tanken er full og jeg kan kjøre langt, sier den unge sjåføren.

Å lade kan ta opptil fire timer

For, nettopp det med å lade har vært litt tungvint med el-brøytebilen i vinter, synes Marthe.

Hun forteller at dersom bilen skal ha påfyll på den høyeste hastigheten, tar det to timer før den er fulladet. På den vanlige hastigheten kan det ta opptil fire timer. 

Når bilen skal lades på Dombås-siden av fjellet, er det den lokale Circle K-stasjonen i sentrum som må brukes.

Siden brøytedoningen er såpas stor, tar den opp to av de seks ladeplassene på stasjonen.

– Det er ikke gode plassen, der. Det er ofte fullt, og vi må vente til det er to plasser ledige ved siden av hverandre. Plutselig kommer det en annen bil og tar den ene ledige tar plassen, og da må man stå der enda lenger og vente.

Hva pleier du å gjøre når du venter?

– Nei, da sitter jeg her, da. Jeg kan jo ikke bare sette bilen der og gå fra den.

Om du hadde hatt valget mellom diesel- og el-brøytebil, hva hadde du valgt?

– Diesel. Det er ikke tvil.

Forklaringen kommer momentant.

– Det er så lettvint å tanke. El-bilen må lade etter ni timer med brøyting. En dieselbil kan kjøre et døgn i strekk på en tank.

Hender at man ikke ser noen ting

Marthe børster litt snø av plogen, og gjør klart for tilbakeveien. Hun peker utover landskapet og forteller at den fineste utsikten er på Hjerkinn, litt lenger inn på fjellet.

Det hender at veien stenges over Dovrefjell. Så langt i år har det skjedd fem ganger. Ofte er det snakk om et døgn i strekk.

Brøytebilene kjører ikke kolonne, hele overgangen stenges for å ivareta trafikksikkerheten. Men selv om det er stengt, kjører de att og fram for å holde veien fri for snø.

Da er både ekstra mat og termodress fast inventar i hytta.

– Det er ofte dårlig sikt som gjør at det er stengt. Da hender det ofte at brøytebilene blir stående fordi sjåførene ikke ser noen ting.

– Hva gjør dere da?

– Da må man bare vente til man får bedre sikt.

– Hvor lang tid kan det ta?
– Det er veldig varierende, men ofte tar det bare et par minutt før man kanskje ser en veistikke eller to. Da kan man fortsette å krype seg framover, sier Marthe.

Hun forteller at det på E136 kan lave ned så mye at man ikke ser noe på grunn av snøen.

– Da går det mye på «veifølelsen» og automatikk. Men ser man veistikkene på hver side, da vet du at du er på veien.

TIDLIG KRØKES: Marthe forteller at hun alltid har likt å kjøre bil. Som barn var hun ofte med faren på jobb i feriene, og ble hekta på brøyte-basillen.

Camilla Yndestad

Tøft å veie 50 tonn

Vi snirkler oss nedover. En anleggsmaskin står plassert i veibanen på venstre side. Klaringen er millimeterfin der Marthe kommer med plogen.

– Her var det litt smalt, ja, men det gikk! Jeg ser ikke hvor nær jeg er autovernet, så det blir på en måte bare en følelse man har når man kjører mye bil, at man ligger greit i veien, sier Marthe.

Hun forteller videre om de ordnede forholdene i bedriften. Selv har hun fått med seg saken om de brøytebilansatte i Svevia i Mosjøen som ikke får betalt for overtiden.

Hos Stian Brenden Maskinservice er betalt overtid en selvfølge.

– Jeg tror det må være sånn, dersom man skal få folk til å drive med dette, sier 21-åringen.

– Hva er det beste med å kjøre lastebil og brøytebil, da?

 – Det er noe med å være stor, lang og veie 50 tonn – det er litt tøft!

Hun ler.

– Og så er det jo noe som ikke alle kan. Det er mange trange veier, så du får jo litt mestringsfølelse når du har klart å rygge deg inn på en trang plass, og klarer å snu der ingen skulle tru at nokon kunne snu!

Fikk du med deg denne? Brøytebilsjåfør Erlend (35) ble hetset og truet på livet for å ha gjort jobben sin