Ziya Eroglu

Artiklene i Arbeidsmanden og på FriFagbevegelse om hånd-arm-vibrasjonssyndrom (HAVS) og yrkesskader viser at mange arbeidstakere fortsatt utsettes for helseskadelige forhold.

Bakgrunn: 200.000 nordmenn er utsatt: – Hendene mine svikter

Manglende opplæring og underrapportering er reelle problemer.

Men én avgjørende side blir ofte oversett: hva det faktisk koster å være et aktivt verneombud.

Mangel på trygghet

Jeg har vært tillitsvalgt og verneombud i mange år, både på land og offshore.

Erfaringen er tydelig: Problemet er sjelden mangel på kunnskap. Problemet er mangelen på trygghet når verneombud faktisk bruker rollen sin.

I teorien har verneombud myndighet.

I praksis er denne myndigheten ofte betinget av hvor «samarbeidsvillig» man er.

Når et verneombud stiller kritiske spørsmål om vibrasjoner, arbeidstempo eller verktøybruk, eller bruker retten til å stanse helsefarlig arbeid, kan presset komme raskt.

Dette skjer særlig i kontraktørfirmaer (bedrifter som utfører arbeid på oppdrag/kontrakt for andre, ofte prosjektbasert).

Trakassering og undergraving foregår ofte gradvis: mistenkeliggjøring, utelatelse fra informasjon og press fra ledelsen.

Operatørselskaper griper sjelden inn.

Det får utvikle seg helt til det «skjærer seg», og verneombudet enten flyttes, presses ut eller mister reell innflytelse.

Derfor holder det ikke å snakke om mer opplæring alene.

Kunnskap uten trygghet fører til taushet.

Skal vi ta HAVS og andre yrkessykdommer på alvor, må verneombudenes stilling og funksjon sikres bedre i praksis. Det må finnes tydeligere vern mot represalier, også i kontraktørleddet.

Erfaringer fra offshore viser at faste ordninger og klarere beskyttelse gir større handlingsrom.

Aktuelt: Sykdom truer 200.000 arbeidsfolk

Fagbevegelsen må ta ansvar

Fagbevegelsen må ta et tydeligere ansvar. Det holder ikke å vise til lovverket hvis verneombud som bruker rettighetene sine, blir stående alene når konsekvensene kommer.

Hvis verneombud ikke opplever trygghet, vil mange velge å tie.

Og da hjelper det lite å si at de «har makt».

Makt uten vern er ingen makt.

Året nærmer seg slutten, og da er det obligatorisk å se tilbake på året som har gått. Vi har oppnådd mye i løpet av 2025, og til alle medlemmer, tillitsvalgte og ansatte vil jeg si: tusen takk for innsatsen dere har lagt ned i år!

Sammen har vi greid å bli mer enn 39 000 medlemmer i forbundet, og vi håper at vi i 2026 når hele 40 000. Medlemsveksten viser at stadig flere ser nytten av å være organisert, og at det lønner seg å være en del av fellesskapet. Flere medlemmer betyr også at det er lettere å få gjennomslag for våre saker.

Det ser ut til at vi vil få reallønnsvekst i 2025, og for de fleste av våre medlemmer ga årets lønnsoppgjør et godt resultat. Nå retter vi blikket framover mot hovedoppgjøret til våren, og jeg gleder meg til å høre hva medlemmer og tillitsvalgte mener er de viktigste prioriteringene. Sammen skal vi jobbe for et oppgjør som sikrer et trygt arbeidsliv og gir reell lønnsvekst.

Det har vært mange høydepunkter i år, men jeg vil særlig trekke fram ungdomskonferansen vår i november. Å få møte over 50 unge og engasjerte medlemmer som forteller om hvilke utfordringer og muligheter de ser i arbeidslivet, gir håp for fremtiden! Det er faktisk slik at verden ser litt annerledes ut for sånne som meg som begynner å bli grå i skjegget, enn for en som er 20 år og i ferd med å etablere seg. Derfor håper jeg å se mange unge ta på seg tillitsverv framover – vi trenger deres stemme!

2025 var også et valgår. Vi fikk en Arbeiderparti-regjering som setter arbeidsfolk først. Når dette skrives pågår forhandlingene om statsbudsjettet, men allerede ser vi en tydelig fordelingsprofil. I en tid med økte levekostnader er det avgjørende å sikre økonomisk trygghet for folk flest. Regjeringen prioriterer veiprosjekter som skaper arbeidsplasser, styrker kampen mot sosial dumping gjennom økt støtte til Arbeidstilsynet og Fair Play Bygg, og foreslår å øke fagforeningsfradraget til 8700 kroner i 2026 – et viktig gjennomslag for fagbevegelsen.

På vei inn i 2026 står vi fortsatt overfor utfordringer i arbeidslivet. I november kom Institutt for samfunnsforskning med en publikasjon som viser at innvandrere i Norge føler seg diskriminert i arbeidslivet, og at de selv prøver å gjøre noe for å unngå diskriminering. Blant annet vises det til at enkelte endrer navn for å høres mer norskklingende ut, er ekstra påpasselige med hvordan de kler seg for å unngå negative stereotypier, og unngår å nevne at de har vært aktive i religiøse organisasjoner eller har drevet med antirasistisk arbeid. Dette er trist lesing, og viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre med å bekjempe diskriminering og rasisme i arbeidslivet.

Med dette vil jeg ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år. En ekstra takk går til dere som jobber i jula og sørger for at (h)jula går rundt. Sammen er vi klare for et 2026, og sammen skal vi fortsette kampen for et rettferdig arbeidsliv også dette året.

Brede Edvardsen

Leder i Arbeidsmandsforbundet

Jan-Erik Østlie