Kjell Werner

Arktis er i en ny og krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Donald Trump vil ha Grønland.

Svalbard kan dermed komme i spill, for en uforutsigbar Vladimir Putin kan fort få blod på tann. Norge må derfor styrke nærværet på Svalbard.

Økt norsk bosetting og aktivitet på Svalbard er avgjørende for å sikre Norges eierskap til denne øygruppen. Det var uklokt å stenge ned Gruve 7 i fjor sommer. Jeg mener at Norge nå bør gjenoppta gruvedrift på Svalbard. Det samme mener for øvrig Frp-leder Sylvi Listhaug.  

Hovedargumentet mitt er den geopolitiske situasjonen med en uforutsigbar nabo i øst.

Svalbard-kull er et fornuftig sikkerhetspolitisk mottiltak. Dessuten er bruk av Svalbard-kull bra for klodens klima, så rart det enn kan synes ved første øyekast. 

Svalbard er norsk, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange land. Avtalen sikrer likebehandling av borgere og borgere fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten.

Russland, Kina og USA er blant disse. Russerne er godt etablert og utvinner fortsatt kull i Barentsburg.

Norge har utvunnet kull på Svalbard i over hundre år, men i fjor sommer var det altså slutt. Allerede i 2009 vedtok Stortinget at det skulle styres mot en avvikling av kulldriften. Det er forståelig at politikerne la opp til dette, basert på det geopolitiske bildet som den gang var tegnet opp.

Men i dag er bildet et helt annet. Det er nok å nevne Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina og en stormaktskåt president i USA. Europa, medregnet Norge og Svalbard, må i større grad ta større ansvar for egen sikkerhet.

Samtidig er det et faktum at Svalbard-traktaten legger begrensninger på militær bruk av øygruppen, også for Norges del. Det er forbud mot anlegg av flåtebaser og befestninger.

KrF-leder Dag Inge Ulstein vil forhåndslagre våpen på Svalbard slik at Norge raskt kan beskytte øygruppa. Han ber også regjeringen om å vurdere forhåndslagre av amerikanske våpen, stridsvogner, artilleri og kjøretøy. 

Regjeringen sier klokelig nei til Ulsteins forslag. KrFs linje vil etter min mening være en farlig linje som kan komme til å tirre den russiske bjørnen. 

Løsningen er derimot at Norge satser sivilt med flere arbeidsplasser, og dermed økt bosetting på Svalbard. Turisme og forskning er ikke nok. Bakteppet er at andelen nordmenn på Svalbard synker.

Ny kulldrift er etter min mening ett av svarene på denne utfordringen. Dette vil gi arbeidsplasser og bosetting.

Dilemmaet er det faktum at kloden er i ferd med å bli for varm. Og kull er generelt en klimaversting, mye verre enn fossile brensler som olje og gass. I så måte er det verdt å notere seg at Svalbard-kull er bedre for klimaet enn kull fra Sør-Amerika, skal vi tro forskeren Kåre Helge Kartstensen i Sintef. 

«Å bruke kull fra Svalbard gir et langt mindre fotavtrykk for klimaet», sier Karstensen til FriFagbevegelse. Poenget til Sintef-forskeren er at norsk industri i fjor importerte over en million tonn med kull til bruk i norske smelteverk og sementfabrikker. 

Over halvparten av dette var Colombia-kull som ble skipet over halve kloden til Norge. I tillegg er Svalbard-kullet renere enn mye av det som oftest brukes. Forskjellene i arbeidsforhold mellom norske og colombianske gruver er også et argument som taler for gjenoppstart av kulldrift på Svalbard.

Det bør også nevnes at Longyearbyen nå forsynes med strøm fra et dieselaggregat. Dette er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve, for dieselen må fraktes langveisfra med et fossilt drevet skip.

«Sikkerheten i Arktis har aldri vært viktigere å ivareta», sa EUs utenrikssjef Kaja Kallas da hun denne uka besøkte Norge.

Utenriksminister Espen Barth Eide mener det sikkerhetspolitiske problemet knyttet til Grønland er overdrevet. «Men om det skulle bli konflikt mellom øst og vest, står våre områder veldig sentralt», sa Espen Barth Eide ved samme anledning.

Godt sagt av begge. Men dette er ikke tilstrekkelig. Regjeringen må våge å tenke nytt, for ikke å si i gamle baner.

Kull skal ikke brukes i kraftverk til å lage strøm. Men kull trengs fortsatt, vi kan like det eller ikke, som innsatsfaktor i mange industriprosesser, både her til lands og ute i Europa. 

I et slikt perspektiv er det fornuftig å starte opp igjen kulldrift på Svalbard. Norske fagfolk har fortsatt kompetansen, klimaargumentet er godt og de sikkerhetspolitiske argumentene blir ikke borte med det første.

Norsk kull er slik sett gull verdt. Det beste må ikke bli det godes verste fiende.

Brede Edvardsen

Den amerikanske presidenten og dermed USA er tilsynelatende svært oppsatt på å erobre Grønland. Donald Trump har åpent sagt at han ikke vil utelukke bruk av militær makt for å få det til.

Det har resultert i at danske, tyske og franske tropper nå sendes til Grønland for å forsvare territoriet – mot det som tidligere var en alliert: USA.

Dette er et helt åpenbart tegn på at verden er forandret og at vi ikke lenger nødvendigvis vet hvem som er venn eller fiende.

Svalbard har mange likhetstrekk med Grønland. Det ligger strategisk til og er derfor åpenbart av interesse både for USA, Russland og Kina. Det er også rikt på naturressurser, blant annet mineraler.

Lenge har man tenkt på faren for at konflikter som foregår andre steder på kloden kan spre seg til Arktis. Russlands angrepskrig mot Ukraina er et eksempel. Utviklingen rundt Grønland forteller oss at nordområdene og Arktis nå er en konflikt i seg selv. Er vi i Norge forberedt på å håndtere den?

I Svalbardmeldingen fra 2024 er det uttalt mål at man skal legge til rette for norsk tilstedeværelse på Svalbard, og at et viktig bidrag til dette er at norske familier kan bo der. Det er fornuftig.

På Svalbard som på fastlandet er det bedrifter og arbeidsfolk som utgjør de viktigste delene av sikkerhet og beredskap. På tross av dette viser statistikken at det stadig blir færre nordmenn som bor på øygruppa. Grunnen til dette er åpenbar: arbeidsplassene forsvinner.

Det er som kjent gruvedrift som har utgjort næringsgrunnlaget og dermed skapt arbeidsplasser på Svalbard.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS ble etablert på bakgrunn av behovet for kull, men også som et instrument for å forvalte landområder og for å sikre tilstedeværelse og dermed myndighetsutøvelse på øyene. I 1925 ble Svalbardtraktaten som sikret Norges suverenitet gjort gjeldene.

Beslutningen om å legge ned gruvevirksomheten på Svalbard må ses i lys av det som skjedde rundt 1990. Sovjetunionen var oppløst, den kalde krigen vunnet og søkelyset ble etter hvert satt på klima og miljø.

I 2009 besluttet Stortinget at man skulle styre mot avvikling av kulldrifta. At det kunne virke som en fornuftig avgjørelse den gangen, kan forstås. Nå er de geopolitiske forholdene radikalt forandret, og vi står ovenfor en annen verdensorden. Virkeligheten puster oss i nakken.

Det er farlig når makt kan erstatte den regelbaserte verdensorden, slik vi nå ser flere eksempler på. Det utfordrer de institusjonene og de reglene vi brukt årtier på å bygge opp etter 1945 for å sikre freden, på tvers av landegrenser og kontinenter.

I forrige uke varslet den amerikanske presidenten at han ville trekke USA ut av 66 internasjonale avtaler. Han har gjort det samme tidligere, og har vært helt tydelig på at han ikke respekterer slike.

Å tro at Svalbardtraktaten, som er den siste gjeldende avtalen inngått etter første verdenskrig, er et unntak for amerikanerne fremstår svært naivt.

Det beste virkemiddelet for å unngå at den norske råderetten over Svalbard skal settes i spill er nettopp næringsaktivitet og tilstedeværelse av en stor norsk befolkning. Alt ligger til rette for dette og vi har ressursene.

Den frukten som henger lavest, er utvinning av kull. Ja, kull, men av fineste metallurgiske kvalitet, og stålindustrien i Europa kan knapt få nok av det. Sikkerhetspolitisk er det tvingende nødvendig, det er fornuftig i et miljøperspektiv og det er et marked der.

Det krever bare at vi handler.