Jo Moen Bredeveien

Det er ikke lenger så mange av oss som husker hvordan det opplevdes da vi fant oljen i Nordsjøen.

Vi som er vokst opp i oljelandet, alle som er født etter 1967, har vent oss til at Norge har olje, og at det har brakt oss mye glede og velstand. Og de siste årene: Litt skam.

Vi kjenner ikke til debatten om hvordan vi best skulle forvalte denne plutselige gaven fra naturen.

Altfor få vet hvor visjonære folkene i industridepartementet var da de i 1971 la fram «de ti oljebud» – en av de viktigste tekstene som er skrevet i moderne norsk historie.

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet landet vårt, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Og det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Alt dette har siden blitt gjennomført. Og det har gjort landet vårt, som var rikt også før oljen, til et unntak i verdenshistorien.

Mye er glemt – også hvordan dette var en politisk kamp mellom høyresiden og venstresiden.

For å oppsummere veldig kjapt: Det var ikke de borgerlige partiene som ønsket mest mulig nasjonal kontroll, et solid grunnrenteregime og et statlig oljeselskap.

Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet, ville selge Statfjord-feltet for 10 milliarder og slik la «nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Men heldigvis: Historien gjentar seg, som det heter. Selv om det ikke er helt sant, er det sant nok at vi som lever i Norge i dag kan få være med på et nytt norsk råvareeventyr.

Vi er nemlig ikke bare velsignet med det svarte gullet i landet langt mot nord. Vi har også Europas største forekomst av det fremtiden skal bygges på.

Fensfeltet i Telemark er proppfullt av såkalte sjeldne jordartsmetaller, rare earth minerals på engelsk. Det har vi visst en stund, men denne uka ble det kjent at forekomsten er nesten dobbelt så stort som vi har trodd.

En ukefersk rapport fra selskapet Rare Earths Norway (REN) viser at mengden metall er på 15,9 millioner tonn, opp fra 8,8, som tidligere antatt.

Det betyr at Norge har en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Bare Kina og Brasil har større kjente forekomster, og Kina står for over 90 prosent av all produksjon av sjeldne jordartsmetaller i dag.

Det er nesten ikke til å tro: Vi har funnet kjelen ved enden av regnbuen to ganger.

• «Litium og sjeldne jordartsmetaller vil snart bli viktigere enn olje og gass», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for noen år siden.

• Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia».

• Ap-ordfører Linda Therese Thorstensen i Nome nøyer seg med å nøkternt slå fast: «Dette er store nyheter for Nome og hele Norge». Det er vanskelig å være uenig.

Det er mange hindre som må overvinnes før kommersiell gruvedrift er i gang. Den enorme, åpne Bayan-Obo-gruven i Kina er for eksempel ikke mulig å kopiere i et land der kraftkabler og vindparker utløser voldsomme folkelige protester.

Selv med en hypermoderne løsning med usynlig tunnel og et transportbånd til å frakte massene mange kilometer ut til en fabrikk lagt til en så skånsomt plassering som mulig, som det snakkes om på Fensfeltet, vil trolig gi grunnlag for store protester.

Den gode nyheten er – eller: burde være – at vi i det minste vet hvordan vi skal organisere oss politisk for å mest mulig nytte som land og folk av denne sjeldne gaven under jorda. Vi har jo gjort det før.

Vi har sørget for nasjonal kontroll over oljen – og over vannkrafta vår. Vi har ført en politikk som har gitt nasjonale ringvirkninger rundt naturressurser i form av leverandørindustri og annen næringsvirksomhet. Vi har beholdt nasjonal kontroll over utvinningen, og vi har bygd statlige selskaper. Det som i dag heter Equinor het som kjent Statoil fram til 2018. 

Vi kan ganske enkelt trykke på repeat-knappen og bygge lignende strukturer rundt våre sjeldne jordartsmetaller.

Det blir trolig ikke snakk om den samme superprofitten som oljen gir. Det er en rekke andre ting som ikke kan overføres én til én fra utvinning av sort gull på havbunnen til mineraler på land. Men vi har blueprinten og vet hvordan dette skal gjøres.

Men her kommer den dårlige nyheten: Vi følger ikke vår egen suksessoppskrift.

I mars i fjor sa Stortinget nei til følgende forslag fra Rødt, Senterpartiet og SV: «Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser og verdiskaping for fellesskapet».

Alle andre partier enn de tre forslagsstillerne stemte imot, inkludert det sosialdemokratiske partiet Arbeiderpartiet.

Altså partiet som, mer eller mindre på egen hånd, sørget for de ti oljebudene og en lysende framtid. Det er ikke bare enkelt å forstå. «Tidsånd» og «nye tider» må trolig være en del av en forklaring, uten at det bidrar til at noen blir særlig klokere.

Den gode nyheten er at et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet, nå får en mulighet til å gjøre en klokere vurdering.

Senterpartiet leverte onsdag et nytt forslag om å opprette et statlig mineralselskap til Stortinget.

«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser», lyder den korte teksten som kan legge grunnlaget for mye fint for alle oss som lever i nasjonen Norge i fremtiden.

Omtrent så sosialdemokratisk man kan få det, altså. Og dermed et forslag det burde være meget mulig å få støtte til i en stortingssal der flertallet av delegatene bekjenner seg til rødgrønne verdier.

Mathias Helseth

Hvordan kan vi kjempe for den norske modellen, samtidig som vi finansierer dens motpol gjennom våre egne innkjøp?

Vi står i en brytningstid der kapitalmakten har fått rotfeste i norske kantiner og IT-systemer. Den har fått rotfeste i Norge som aldri før.

Det er ikke lenger snakk om utenlandske investorer som spekulerer på børs. Profesjonelt eierskap har flyttet inn i våre kantiner, våre IT-systemer, våre renholdstjenester, regnskaps og logistikkjeder.

Internasjonale oppkjøpsfond, i dagligtale ofte omtalt som private Equity (PE), står direkte i konflikt med den norske velferdsmodellen.

Der den norske modellen bygger på medbestemmelse, langsiktighet og maktbalanse mellom arbeidstaker & arbeidsgiver, drives disse aktørene av kortsiktig profittmaksimering, der målet er å melke selskapet, sminke grisen, for så å selge rubbel og bit til høyeste tilbyder, der effektivitetsgevinster er ervervet ved å presse ytterligere overskudd fra de ansatte. 

Det er med tungt hjerte at jeg observerer arbeiderbevegelser, ideelle organisasjoner og private aktører, som i sitt hjerte heier på «norske verdier», velger å benytte seg av tjenester levert av slikt unorsk styringssett. 

Når vi velger ut fra bekvemmelighet, eller pris, og ukritisk velger å se bort fra hvem som sitter i enden av pengestrømmen, så begår vi et svik mot våre egne prinsipper.

Hvordan kan vi slå oss på brystkassa og kreve ordna forhold, samtidig som vi finansierer aktører som motarbeider fagorganisering og kollektive avtaler i andre land eller bransjer. 

Arbeiderbevegelsen må våkne. Vi må kreve at leverandørene våre ikke bare leverer på lønn og HMS, men at de har en eierstruktur som tåler dagens lys.

Så kamerater, før dere signerer neste avtale: Spør hvem som eier vaskebyrået. Spør hvem som drifter IT-plattformen. Ender overskuddet i en norsk bank, eller i et anonymt fond i et skatteparadis?

Skal vi ha troverdighet i 2026, må vi leve som vi lærer. Det finnes alternativer: lokalt eierskap, samvirker og langsiktige norske eiere som bygger verdier i lokalsamfunnet. 

Slutt å mat maskineriet som prøver å spise deg, ta makt over egne innkjøp og velg med omhu.