Are Tomasgard

Siden 19. april har Fellesforbundets medlemmer i hotell og restaurant vært i streik. Bakgrunnen er at NHO Reiseliv nekter å godta arbeidstakernes krav om rettferdig lønnsøkning og kravet om forskuttering av syke-, foreldre- og omsorgspenger.

Fellesforbundet har full støtte i LO, og over én million LO-medlemmer i ryggen. Men det står mer på spill i denne streiken enn mange kanskje tenker over. De som serverer maten din må også ha råd til mat. 

Rundt 200.000 norske husstander har så trang økonomi at de ikke kan dekke vanlige levekostnader fra dag til dag, ifølge Frelsesarmeens fattigdomsbarometer fra mars 2026.

De som sliter mest, har slitt lenge. Og mange av dem jobber innenfor hotell- og restaurantnæringen. 

De jobber på hoteller de ikke har råd til å bo én natt på.

Arbeidstakere som tas ut i streik, får utbetalt 6 653,- kroner ukentlig i streikebidrag fra Fellesforbundet. Flere av de som nå streiker forteller at de får mer utbetalt som streikende enn de gjør til vanlig, når de utfører sin vanlige jobb i hotell- og restaurantbransjen. 

Uten en rettferdig lønnsøkning, sier det seg selv at dyrtid og økende priser rammer disse arbeidstakerne ekstra hardt.

Mange forsørger også flere enn seg selv. Men her er det hverken restaurantbesøk, familieutflukter eller ferieturer å kutte i, om ikke lønnsøkningen tar av for noe av prisveksten. 

De fleste arbeidsgivere forskutterer allerede utbetalinger fra Nav for sine ansatte, ved sykemeldinger, foreldrepermisjoner eller behov for pleiepenger. Det er et viktig sikkerhetsnett for alle arbeidstakere med faste, løpende utgifter.

Blir du syk, slipper du å bekymre deg for om du får betalt strømregningen påfølgende måned.

Her er også statistikken klar: Arbeidsgivere som forskuddsutbetaler pengene du har krav på fra Nav, er forbløffende mye raskere på å sende Nav nødvendig dokumentasjon, så de får pengene sine tilbake raskt. 

Men sånn er det ikke for alle.

Hotell- og restaurantansatte lever på noen av Norges laveste lønninger. Og blir de syke, må de i dag vente flere måneder på pengene de har krav på fra det offentlige. Ofte som følge av at arbeidsgiverne bruker lang tid på å sende inn nødvendig dokumentasjon til Nav. 

Regjeringen og det offentlige har et åpenbart ansvar for å effektivisere saksbehandlingen. Men skal de lykkes, er de avhengige av at arbeidsgiverne gjør sin del av jobben raskere.

Til syvende og sist handler denne streiken om noe så enkelt: Arbeidstakerne betaler i dag prisen for et system de ikke har mulighet til å påvirke, i motsetning til arbeidsgiverne.

Det er urettferdig og den menneskelige kostnaden for disse arbeidstakerne, er enorm. 

Derfor håper jeg du som allerede har disse godene, vet hvor heldig du er. Og at du unner de som serverer deg kald øl i vårsola den samme tryggheten.

Du viser enkelt din støtte ved å velge serveringssteder som ikke er tatt ut i streik.

Min oppfordring til deg: Neste gang du går forbi de streikende, gi dem et smil.

Leslie Berre

Tejn Rolland fra Unge Venstre har tatt til orde for muligheten for skjenking hele døgnet. Han mener dette kan være opp til hver enkelt kommune. Både under fotball-VM, men også generelt.

Ikke bare kan dette åpenbart ha konsekvenser for folkehelsen, men dette er ett av mange eksempler på folk som snakker om alkohollovgivning – samtidig som de åpenbart aldri har jobbet et skift bak baren.

Det virker aldri som om vi som er forutsetningen for alkoholserveringen – oss bak bardiskene, på gulvet og på kjøkkenet – blir tatt hensyn til i disse diskusjonene.

Jeg jobber på et utested. Og jeg trives veldig godt med det.

Jeg elsker å tappe øl, jeg elsker å rydde glass, jeg elsker tempoet, jeg elsker de hyggelige gjestene, og jeg elsker båndet kollegene knytter når vi sukker over gjestene som ikke er fullt så hyggelige.

Men, jeg har vært heldig som har en arbeidsplass der jeg føler meg sett og anerkjent.

Dette er ingen selvfølge i bransjen. Både fra fortellinger fra andre i servering og fra erfaring i service generelt, kan jeg slå fast at skrekkhistoriene er mange.

Det er ikke til å stikke under stol at det er en slitsom bransje. Det er fysisk krevende å stå på beina i mange timer, eller å løpe rundt og samle tomme glass.

Etter et helt skift blant mange stemmer, høyt tempo, blinkende lys og høy musikk, blir man ør i hodet. Jeg må være forberedt på at jeg kan komme til å bli trakassert på jobb, eller at det oppstår en slåsskamp jeg må vite hvordan jeg håndterer.

Lengre åpningstider på serveringen, vil bety mer alkohol inntatt, mer å passe på, mer å rydde, vaske og tørke opp, større risiko for at folk blir overstadig beruset, og større press på alle som er på jobb.

Legg dette sammen med en bransje der mangel på tariff, lavt antall fagorganiserte (om noen), minstelønn, mangel på tillegg, dårlig arbeidsmiljø, underbemanning, stressede sjefer som ikke har tid til deg, ingen tid til pauser, gratis overtid og en haug med andre elendige forhold er utbredt.

Skal vi virkelig regne med at døgnåpen servering ikke ville ført til at arbeidere hadde blitt utnyttet og slitt ut? Det er ønsketenkning så det holder.

Når det først er et faktum at serveringsbransjen er fysisk og psykisk krevende, i tillegg til at mange utesteder bryter arbeidsmiljøloven på regelmessig basis, vil jeg i det minste at vi skal ha et lovfestet tidspunkt vi kan dra hjem på.

Én ting er fotball-VM. Jeg skal stå der bak bardisken, jeg, så lenge som kreves. Men å gjøre dette til en generell regel, vil åpne for at gjerrige bedriftseiere kan videre utnytte arbeidere i en bransje som allerede har store mørketall på lovbrudd.

Jeg har vært heldig nå, men jeg har vært i arbeidsmiljøer som har kostet meg mye. Det er vi mange som har.

Jeg er like glad i et par kalde pils som resten av befolkningen, men jeg kjenner ikke akkurat at alkoholmangel er et samfunnsproblem.

Kanskje det ikke er imperativt å ha alkoholtilgang til enhver tid. Kanskje vi greier oss uten å kontinuerlig bøtte nedpå.

Det tror jeg både ansatte i serveringsbransjen, barn og folkehelsa ville hatt godt av.