Trine Østereng

Denne veka er den amerikanske presidenten, Donald Trump, ein av dei som skal til Davos for å få blest og kameraa retta mot seg. Dei han skal møte vil ha grunn til å takke han.

For sidan Trump blei president for andre gong har dei superrike auka si eiga formue fortare enn vanleg. Det siste året auka formuane til dollarmilliardærar meir enn tre gongar så raskt som dei har gjort i snitt per år dei siste fem åra. Også dei siste fem åra har denne gruppa dratt raskt i frå resten av oss.

Kvart år, same veke som verdas rikaste møtes i Davos, pleier Oxfam å gi ut ein rapport om forskjellane i verda. Det gjer alltid inntrykk å lese desse rapportane, men årets rapport var verre enn vanleg.

Ulikskapsveksten har sosiale konsekvensar. Pengane går til dei som allereie har meir enn nok til salt på maten i privatflya sine, mens ein av fire i verda slit med å ha nok mat til å ete seg mette, i følgje Oxfam.

Men konsekvensane er også politiske. For forskyving av pengar, i favør av ei gruppe, gjer også noko med maktbalansen i samfunnet. Meir pengar gir meir politisk makt til nokon få, og det reduserer andre sin påverknad.

I årets rapport har bistandsorganisasjonen rekna på kor stor sjanse dollarmilliardærar har til å bli folkevalte, samanlikna med andre grupper. Dei finn at det er 4000 gongar så stor sjanse for at den priviligerte gruppa kjem i posisjon.

I tillegg kan dei bruke pengane sine til å starte lobbykampanjar og påverke politikken på andre vis. Dei med aller mest kan kjøpe media våre, både tradisjonelle media og sosiale media.

Kvar dag er mange av oss i timesvis på telefonar der innhaldet er styrt av algoritmar vi ikkje kjenner. Innretninga på desse er kontrollert av eigarane av selskapa, som ikkje så tilfeldigvis også ofte er veldig rike.

Eit reknestykke i årets rapport seier at verda kvar dag bruker tid tilsvarande 100 millionar år på sosiale media eigd av dollarmilliardærar – kvar einaste dag.

Makt er sånn at når nokon får meir, får andre mindre. Og politisk avmakt påverkar også samfunnet. Det gir frustrasjon og manglande tillit til at politikken kan gjere livet betre. På lang sikt gir det god grobunn for demagogar og autoritære krefter. Difor er denne globale utviklinga så alvorleg.

På eit tidspunkt blir dei rike så rike at demokratiet blir ein illusjon. I følgje Oxfam-rapporten har land med store forskjellar minst sju gongar så stor sjanse som andre land til å stå i ei utvikling der demokratiet blir svekka. Difor treng folkestyre over heile verda ein plan mot forskjellar som ein del av sin demokratiske beredskap.

Det finst ei rekke tiltak som kan hjelpe – spreitt eigarskap av media, teknologi og sosiale medier, omfordelande skattar på høge formuar, regulering av marknader med mangelfull konkurranse og skrankar for bruk av pengar i politikken er nokon eksempel.

Her vil det ikkje vere nok å gi meir til dei med minst – ein må også redusere pengesekken til dei med mest.

Onsdag skal Trump på talarstolen i Davos. Det er grunn til å tru at det blir nok ein rundt med mørke og bisarre overskrifter frå den mannen. Hans delegasjon vil halde til i «USA House», som har vore open for sponsing frå private aktørar.

Her har selskap som Microsoft og McKinsey trått til med millionbeløp for å sponse dette huset. Det er eit symbol på samrøret som no finst mellom pengar og politikk i den amerikanske administrasjonen.

Noreg er ikkje landet med dei største problema knytt til forskjellar. Men dei er større enn mange trur også her. Difor treng også vi ein plan for å redusere ulikskap.

Det kan vere eit viktig verkty for å bidra til at vi ikkje følgjer retninga som USA går i om dagen – mot oligarki og vind i segla for autoritære krefter.

For det både Trump og Oxfam har vist oss er at det å halde forskjellane nede vil bli stadig viktigare for vår demokratiske beredskap.

Jon-Ivar Nygård

Norge endrer seg. Vi sender færre brev og mottar langt flere pakker enn før. Men én ting må bestå: gode og trygge posttjenester til alle – i hele landet, i hverdagen og i krisetid.

Derfor har regjeringen sendt forslag til ny postlov på høring.

I hovedsak er det brevlevering til postkassen som vil skaleres ned, mens pakketilbudet vil være som før.

Med en bedre tilpasning av brevlevering til dagens behov, kan staten spare over én milliard kroner. Dette er penger som kan brukes der behovet er størst.

Regjeringen har også vært helt tydelige på at vi sikrer post levert til postkassa di én dag i uken, men åpner for at du kan velge hyppigere levering til postpunkt.

Den nye postloven fastslår også at muligheten til å sende og motta post er en rettighet.

Vi ivaretar beredskapen

Med et fallende brevvolum, har Posten Bring foreslått nye arbeidsoppgaver for å holde på noen flere postbud, og har samarbeidet med KS om det nye pilotprosjektet På Dørterskelen.

KS sier at de er bekymret for at færre postombæringsdager kan svekke beredskapen, og at verdifull kompetanse hos postbudene kan forsvinne.

Men denne kunnskapen forsvinner ikke. Posten Bring er et stort post- og logistikkonsern med rundt 12.600 ansatte.

Også ved en overgang til postlevering én dag i uken, vil Posten Bring fortsatt ha et velfungerende system som sørger for postleveringen. 

Å tilpasse hverdagsleveringen av brev er ikke det samme som å bygge ned beredskapen.

Beredskap handler om at vi har post- og distribusjonstjenester som eksisterer og som har kapasitet hvis det smeller.

Dette ivaretar vi i ny postlov og vi kan til enhver tid gjøre tilpasninger til endrede beredskapsbehov. Vi trenger ikke å kjøpe en helt ny dørterskeltjeneste for å ivareta dette.

Vi har dessuten flere alternativer til Posten Brings brevnett: Norge har et robust varslingsapparat som kan kombineres med fysisk utdeling på bestilling ved behov.

Vi har avisdistribusjon som dekker hele landet og, med en pakke-intensiv hverdag, er Postens utkjøringsnett for pakker og andre pakkeleverandører i realiteten mer til stede enn noen gang.

Dette gir oss et logistisk fundament å bygge kriseinformasjon- og leveranser på. 

Hva vi foreslår – og hvorfor det styrker hele landet

• Post i kassa én dag i uken for alle – med mulighet til å velge hyppigere levering til postpunkt.

• Post som rettighet: Loven slår fast at alle skal kunne sende og motta post. Staten kan fortsatt utpeke og kjøpe tjenester for å sikre dette – også i krise.

• Bedre ressursbruk: Når brevmengden har falt kraftig, er det ansvarlig å tilpasse leveringsfrekvensen. Gevinsten – over én milliard kroner, kan brukes der behovet er større.

• Avislevering minst tre dager i uken, tilpasset lokalavisenes behov. Det styrker ytringsfrihet og lokal informasjon – en demokratisk beredskap i seg selv.

Et mer fleksibelt, robust og rettferdig system

Endring vekker uro. Men vi kutter ikke i trygghet.

Når hverdagsvolumet av brev er lavt og blir lavere, er det riktig å redusere ombæringen og samtidig gi rom for andre leveringsløsninger for de som heller ønsker det. 

Med den nye postloven får vi et mer fleksibelt, mer robust og mer rettferdig system. Det er god beredskap – og god bruk av fellesskapets midler.