Kjetil Sørbotten 

Han har med seg på sin side kraftbransjen, med store økonomiske ressurser og posisjoner, LO og NHO – med åpne linjer inn i regjering og storting.

Samt lobbyistene i Fornybar Norge, med et budsjett på rundt 100 millioner og 50 ansatte som er betalt av kraftbransjen. Der både Statkraft og Statnett er medlemmer. 

På den andre siden har vi Motvind Norge. Med 24.000 medlemmer, et årsbudsjett på rundt 10 millioner og 4 ansatte.

Det er forståelig at ministeren trenger en syndebukk å plassere skylden på for den manglende suksessen i vindkraftutbyggingen. Å plassere hele skylden på Motvind Norge derimot, fremstår noe underlig.

Det bør kunne forventes at ministeren er i stand til å se noe lengre enn dette i spørsmålet om årsak og virkning.

Har han vurdert om det kan være andre grunner til den manglende viljen og ønsket fra kommunene om å stille store naturarealer til disposisjon for en kraftproduksjon som krever store inngrep i deres nære områder? Og som krever ytterligere inngrep i form av kraftlinjer for å få kraften ut derfra. 

Kan det tenkes at grunnen er mer åpenbar enn det ministeren ser?

Og det blir ikke bedre når ministeren antyder at «nasjonale aktivister», les Motvind Norge, skremmer lokalpolitikere fra å tillate disse inngrepene.

Det vitner om er særdeles trist holdning til våre lokalpolitikere. Er dette hans holdning til våre folkevalgtes integritet?

Og når han videre, ved å ville innføre en utredningsplikt mer enn antyder at kommunene tar disse valgene på bakgrunn av manglende kunnskap, til tross for at kommunene allerede har et bredt kunnskapsgrunnlag i sine kommuneplaner, blir hans syn på kommunepolitikerne og kommunens kompetanse om mulig enda tristere.

Det er selvsagt hyggelig for en liten organisasjon som Motvind å bli ansett som en såpass mektig aktør i saken, men at de skal være eneste grunnen til den manglende fremgangen, er vanskelig å tro.

Kanskje det da er på tide å heller stille spørsmål ved ministerens evne til å tolke motstanden.

I følge Kantars meningsmåling, er det nå kun en av tre spurte som er positiv til vindkraft i egen kommune. Er ikke det en mer sannsynlig grunn til motstanden? Og ikke på grunn av en organisasjon som kun informerer om de konsekvensene av vindkraften departementet og bransjen underkommuniserer.

For når terrenget ikke stemmer med ministerens kart, er det sannsynligvis kartet som må endres. Ikke som Aasland ser ut til å tro – at terrenget må endres. 

Hans opptreden og uttalelser i kraftdebatten minner stadig mer om en slags Don Quijotes motstykke – som i stedet for å sloss mot innbilte monstre i form av vindmøller, sloss for en innbilt gevinst i form av vindkraft. Ikke for folket, men mot dem. Ikke for anstendighet, men for profitt.

For det var nettopp slike krefter Don Quijote gikk til angrep mot i sin kamp for anstendigheten. Han ville gjenopprette riddertidens verdier om ærlighet og integritet – mot ondskap og urettferdighet.

Hans kamp var mot en innbilt fiende. Det kan ikke sies om folket og kommunenes kamp. 

Deres motstandere er svært ekte, men målet med kampen det samme. Og de sloss med Don Quijotes idealer, men uten hans villfarelse.

Torunn Bredvei Steinsholt

leder FO Vestfold og Telemark

Tom Kristensen

leder Fellesforbundet avdeling 7 – Vestfold

Som tillitsvalgte i fagbevegelsen møter vi hver dag mennesker som er avhengige av at velferdsstaten faktisk virker. Mennesker som blir syke, mister jobben eller trenger hjelp i krevende perioder av livet.

Dette innlegget springer ut av en bekymring for utviklingen i velferdsstaten.

Vi ser tegn til at grunnleggende velferdsordninger settes under press, og mener fagbevegelsen må følge denne utviklingen nøye og være tydelig i møte med viktige politiske veivalg.

I sin kjerne bygger velferdsstaten på tre grunnpilarer:

• Økonomisk trygghet når man ikke kan jobbe.

• Lik tilgang til velferdstjenester og fordeling etter behov, ikke betalingsevne.

• En felles skattefinansiering som erstatter «hver mann sin lommebok» og private forsikringsløsninger.

Alt dette forutsetter demokratisk kontroll, høy tillit og en rettsstat som setter fellesskapets interesser foran markedets.

Den nordiske velferdsstaten er et resultat av bevisste politiske valg, drevet fram av fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

Den bygger på en blandingsøkonomi, med en privat sektor preget av marked, konkurranse og profitt, og en offentlig sektor med folkevalgt kontroll, politiske mål og ansvar for grunnleggende samfunnsbehov.

Dette er ikke et historisk kompromiss, men et verdimessig valg. At det ikke kommer naturlig, er verden full av eksempler på. Land med en velferdsstat verdt navnet er det virkelig ikke mange av.

Sveriges tidligere statsminister Olof Palme formulerte det omtrent slik: «Det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene».

Spørsmålet vi må stille oss, er om vi nå er i ferd med å bevege oss bort fra dette idealet.

Ser vi konturene av en velferdsstat som fungerer godt for dem som kjenner systemet og har ressurser, men som svikter dem som har størst behov?

Når «effektivisering» blir et mål i seg selv, risikerer vi at fellesskapsløsningene uthules, og at klasseskillene vi trodde vi hadde lagt bak oss, vokser fram igjen.

Velferdsstaten ble ikke bygget fordi den var billig, men fordi den var riktig.

Da Einar Gerhardsen i et intervju i 1962 viste til at trygdeutgiftene hadde økt fra 140 millioner kroner før krigen, til 2 800 millioner kroner i 1962, ble dette omtalt som en seier. En seier for fellesskapstanken og solidariteten mellom mennesker, samfunnsgrupper og landsdeler.

Det var nesten så man hørte: Hurra for høyere trygdeutgifter!

I dag er perspektivet snudd. Økte velferdsutgifter omtales som et problem, ikke som et resultat av politiske prioriteringer.

Samtidig vet vi at velferdsstaten fortsatt har bred støtte i befolkningen. Derfor går heller ingen partier til valg på å svekke velferden.

Likevel skjer kuttene. Hvordan? Gjennom en velkjent fremgangsmåte: Kutt innføres gradvis og i det stille, pakkes inn som nødvendige, og sikres gjennom tverrpolitisk enighet.

Lyder ikke dette kjent om du tenker etter? Det er stor forskjell på å bruke motorsag og ostehøvel, men begge redskapene jobber i samme retning.

Når velferden svekkes gjennom gradvise kutt, åpnes det samtidig rom for private aktører som tilbyr løsninger der fellesskapet tidligere tok hele ansvaret.

Som tillitsvalgte er vi også opptatt av at denne utviklingen ikke skjer uten motstand.

Organisasjonen For velferdsstaten har over flere år bidratt til å løfte fram konsekvensene av privatisering og markedsstyring av velferdstjenester.

Linn Herning har vært en sentral stemme i dette arbeidet. Gjennom analyser, offentlig debatt og boka Velferdsprofitører, har hun vist hvordan stadig større deler av skattefinansiert velferd blir en arena for privat profitt, ofte uten tilsvarende demokratisk kontroll eller dokumentert kvalitetsgevinst.

Dette reiser et helt grunnleggende spørsmål:

Skal fellesskapets midler gå til bedre tjenester, trygge arbeidsforhold og høy kvalitet? Eller skal de gå til profittuttak for eiere og investorer?

Hvordan dette spørsmålet besvares, avgjøres ikke bare i formelle politiske prosesser, men også gjennom maktkamp, der økonomisk ressurssterke aktører trekker utviklingen i motsatt retning.

I årene etter 2021 har flere kapitalfinansierte lobbyorganisasjoner blitt etablert, med mål om skattekutt og redusert offentlig ansvar.

Skattekutt betyr i praksis kutt i velferd, og erfaringen viser at det sjelden er de med bredest skuldre som rammes først.

«Nødvendighetens politikk» brukes nå igjen for å legitimere innstramminger. Finansministeren varsler at «det blir trangt», og at statens utgifter må kuttes.

Dette ser vi tydelig i forslagene som nå legges fram i konkrete politikkområder, der innstramminger rammer dem som står svakest.

Et eksempel er de omfattende endringene som foreslås i integreringspolitikken, der flyktningers ytelser reduseres og aktivitetsplikten skjerpes.

Dette er omtalt av regjeringen som den største omleggingen på over tjue år.

Vi frykter at konsekvensene blir økt utrygghet for dem som allerede står svakest. Dette kan vi ikke sitte stille og se på!

Tidligere LO-leder Roar Flåthen er blant dem som har advart mot at sosialdemokratisk politikk skyves til side til fordel for en snever økonomisk logikk. Den kritikken deler vi.

For oss i fagbevegelsen handler dette ikke bare om budsjetter og tall, men om grunnleggende verdier som solidaritet, trygghet og like rettigheter.

Kampen om sykelønna viste hva som står på spill. Mange av oss husker TV-bildene fra Debatten på NRK.

Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik sto ikke alene. Hun hadde over én million medlemmer i ryggen. Det minner oss om at når fagbevegelsen står samlet, har vi kraft til å påvirke.

Fagbevegelsen har alltid hatt velferd som en av sine viktigste saker. Også i dag må vi være tydelige.

LO må holde fast ved sin rolle som en uavhengig samfunnsaktør og holde alle regjeringer i øra, også dem vi anser som våre nærmeste politiske allierte, når grunnleggende velferdsrettigheter utfordres.

Som Olof Palme uttrykte det, med ord som fortsatt er like aktuelle: «Med skatt kjøper vi sivilisasjon».

Leserinnlegget er inspirert av en innledning holdt av Linn Herning på et åpent møte i regi av LO Larvik.