Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Kunstig intelligens bruker jeg ikke, det har jeg aldri brukt. Her er jeg skeptisk. Når det gjelder sosiale medier, er jeg en motvillig bruker, sier Carl Frode Tiller (56), årets vinner av LOs litteraturpris.

Prisen deles ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer, og er fra LOs side ment å fremme norsk arbeiderlitteratur.

Ved siden av Tiller var også Elida Karo og Guri Idsø Viken nominerte til prisen.

Facebook og Instagram

Han innrømmer at han er på Facebook og Instagram. Mest fordi markedsføringsavdelingen i Aschehoug, forlaget hans, mener det er nødvendig.

Men når han setter seg ned sånn omtrent klokka halvsju om morran og skriver tre timer, før han tar en pause for å lufte hunden og egen hjerne, og igjen tar en ny tretimers økt, er det på en PC uten internett og med smarttelefonen langt unna. Da skal han ikke forstyrres.

Tiller er en disiplinert forfatter som gjør det han mener må til for å kunne leve av sitt yrke.

Nådd fram til dem han skriver om

I juryens begrunnelse (se faktaboks) heter det at fortellingene «bidreg til å styrkje forståinga av arbeidarklassa sine erfaringar i vår tid».

– Hva betyr LOs litteraturpris for deg?

– Denne prisen var spesiell, annerledes. Og veldig gledelig.

Tiller forteller at mange av de tilbakemeldingene han har fått etter de to romanene «Arbeidarhjerte» har kommet fra et litt annet segment av lesere.

– Fra såkalte vanlige folk, folk som har kjent seg igjen. Og også fra fagforeningsfolk, sier han.

Vanligvis er det akademikerne som lar høre fra seg.

– Men nå har jeg tydeligvis nådd fram til den gruppa jeg skriver om. Derfor betyr denne prisen litt ekstra, sier Tiller.

Og akkurat den observasjonen betyr nok en del for LO også.

NKP og SU

Han har vokst opp i en familie der fagorganisering var viktig. Med en far, en onkel og en farfar som var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Faren er medlem fortsatt.

I Namsos, der Arbeiderpartiet har vært dominerende og hvor Tiller er vokst opp, ble NKP-erne respektert. Sjøl har forfatteren ikke drevet det lenger politisk enn at han som 15-16-åring var medlem av Sosialistisk Ungdom (SU).

Les portrettintervju med Carl Frode Tiller: – Vi skulle være stolte over at vi var arbeiderklasse

Carl Frode Tiller fikk prisen av Fawsi Adem fra LO.

Jan-Erik Østlie

Historiker

Tiller har et hovedfag i historie der han skrev hovedoppgave om sagbruksarbeiderne i Namsos. Han ville undersøke hvordan de forsto seg sjøl. Generelt er dette et tema han er spesielt opptatt av som forfatter også: han ønsker å finne ut hvordan og hvorfor mennesker har blitt det de har blitt.

Ved litt nærmere ettertanke erkjenner han derfor at hovedfagsoppgaven og historiestudiet nok har blitt med over i forfatterskapet også, kanskje særlig i Arbeidarhjerte.

Målformen han praktiserer i alt han gjør skjønnlitterært, er nynorsk, mens han ellers skriver på bokmål.

Veit aldri hvor han skal

Den første romanen hans i 2001, «Skråninga», fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for, en svært høythengende pris blant forfattere.

– Jeg har aldri blitt så glad for noen pris jeg har fått seinere som da jeg fikk denne, forteller han i dag.

Beskjeden om prisen fikk han per brev. Den gangen visste han ikke hva han gikk til.

– Ga den prisen deg inspirasjon eller prestasjonsangst?

– Prestasjonsangst har jeg aldri hatt, heller ikke skrivesperre, men inspirert ble jeg så klart.

Han forteller at han allerede var godt i gang med sin andre roman da han fikk Vesaas-prisen. Hva leserne vil ha, tenker han ikke så mye på, det som er viktig for ham og får han til å holde på med dette, er om han føler at han tilfører litteraturen noe.

Når han starter, veit han aldri hvor han skal. Det er dette som gjør at han syns det er spennende å skrive. Hvis han selger mange bøker eller får god kritikk, tar han dette som en bonus – han skal jo tross alt leve av forfatterskapet. Samtidig lever han også godt med dårlig kritikk.

Film

Tiller har utgitt både romaner, drama og dikt, men flest romaner. Romanen er også den sjangeren han liker best rett og slett fordi han behersker den best.

Å skrive for teater er givende fordi da må en ellers ensomt arbeidende romanforfatter samarbeide med andre. Fungerer samarbeidet, er dette fint.

Han går ikke så mye på teater, det fantes ikke noe sånt i barn- og ungdommens Namsos. Kino hadde de imidlertid.

Men filmmanus har han likevel aldri skrevet, og siden han ser en del film, aller mest hjemme, så er det en sjanger han ikke utelukker at han kanskje kunne prøve seg på.

Arbeiderlitteratur

– Du slipper ikke unna, hva legger du i begrepet arbeiderlitteratur?

Han er sjølsagt forberedt på akkurat det spørsmålet og referer raskt til den gamle definisjonen om litteratur av, om og for arbeiderklassen. Før han svarer:

– En litteratur som fortjener merkelappen arbeiderlitteratur må i hvert fall handle om arbeiderklassen, men må ikke nødvendigvis være skrevet av noen fra arbeiderklassen.

– Noen mener det skrives for lite skjønnlitterært om arbeidslivet, om den konkrete arbeidsplassen?

– Ja, det savner jeg også, skildringer av og fra det ordinære arbeidslivet, sier Carl Frode Tiller.