Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Monica Goksøyr (33) ble torsdag kveld tildelt LOs arbeiderlitteraturpris 2024 for fjorårets novellesamling «Slemme jenter».

Hun fikk nylig også Tarjei Vesaas’ debutantpris, en pris som deles ut av Forfatterforeningens litterære råd og som henger svært høyt.

«Slemme jenter» består av sju noveller som alle har jenter i hovedrollen.

«Felles for de ulike historiene fra arbeidslivet er den underordnete maktposisjonen arbeidstakerne er i. Maktulikheten får ikke bare praktiske konsekvenser i hvordan arbeidet skal utføres, men borer seg ned i følelseslivet. Den skaper redsel og frustrasjon og fremmedgjøring og raseri», heter det i juryens begrunnelse.

– Hva betyr en sånn pris for deg?

– Veldig mye. Jeg kjenner på en stolthet. Og vil at det perspektivet jeg har i «Slemme jenter» ikke skal slippe taket i meg, sier Goksøyr.

– Får du prestasjonsangst av dette eller virker prisdrysset helt motsatt?

– Jeg har en viss frykt for at det skal dukke opp litt prestasjonsangst. Jeg har et nytt prosjekt, men vil som forfatter flest ikke snakke om det nå. Aller helst vil jeg ta meg noen måneder fri fra jobb og komme i gang, sier hun.

Jan-Erik Østlie

Bakgrunn: En av disse tre får LOs litteraturpris

– Kult med en arbeiderlitteraturpris

– Jeg visste ikke om denne LO-prisen før jeg hørte at jeg var blitt nominert, sier Goksøyr.

Da måtte hun lese seg opp, prøve å finne ut hva arbeiderlitteratur var. Hun fant ut at det var nettopp sånne mennesker som arbeider hun skrev om, altså det noen, som for eksempel LO, kaller arbeiderlitteratur.

– Kult at en sånn pris eksisterer, tenkte jeg, forteller hun.

Og torsdag kveld, i Maihaugsalen på Lillehammer, midt under Nordens største litteraturfestival, var hun ikke bare nominert til prisen for novellesamlingen og debutboka «Slemme jenter» lenger – nei, hun hadde til og med vunnet prisen. I konkurranse med Lotta Elstads roman «Xiania» og Ingeborg Arvolas roman «Kniven i ilden».

Litteraturpriser betyr noe

Hun hadde ikke lest de to andres nominertes bøker før hun sjøl ble nominert. Nå har hun det, og syns det var et fint litterært selskap å befinne seg i.

At hun skulle vinne, kom som en stor overraskelse. Hun er juridisk rådgiver på heltid, så skrivingen har hun gjort helt og holdent på fritida.

– Denne prisen gir meg anerkjennelse. Og penger. Nå kan jeg kjøpe meg fri til å skrive, sier hun.

– Er det noen vits å drive med prisutdelinger i litteraturskrivingen?

– Ja, jeg tror litteraturpriser har stor betydning, særlig for unge forfattere som skal prøve å etablere seg. Det gir masse inspirasjon. At min stemme betyr noe, at den er ønsket av lesere – det betyr mye, sier hun.

Hun legger til at det nok bare er veldig etablerte forfattere som kan mene noe så dumt som at priser ikke betyr noe.

Vil ta skrivingen på alvor

Da de tre nominerte til LOs litteraturpris ble presentert på Kulturhuset i Oslo for en uke siden, sa Goksøyr at hun ikke følte seg som en forfatter.

– Gjør du det nå?

– Det spørs hvordan du definerer det å være forfatter. Jeg har jo bare skrevet ei bok.

«Håpet er at årets vinner – Monica Goksøyr med novellesamlingen Slemme jenter – blir oppmuntret til å fortsette å skrive, og til å skrive godt», uttalte juryen da Goksøyr mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Goksøyr forteller at hun nå har søkt om medlemskap i Den norske Forfatterforening. Og flere anmeldere har skrevet at hun kan bli en forfatter. Sjøl mener hun det er naturlig å kalle seg skribent.

– Men jeg har planer om å ta skrivingen på alvor nå, smiler hun.

– Er du komfortabel med å bli kalt arbeiderforfatter, og hva legger du i det?

– Jeg lever greit med den merkelappen. Jeg skriver jo om mennesker som arbeider. Det opptar meg fordi vi jo tilbringer så mye tid av livet vårt på jobben.

Goksøyr forteller at begrepet arbeiderlitteratur ikke reduserer hennes litteratur, snarere tvert imot. Det skrives så mange romaner om å være forfatter, mener hun. Men de fleste har helt andre yrker. De er det også spennende å skrive om, mener hun.

OVERRASKET: Monica Goksøyr var den eneste av de nominerte som bare har skrevet en bok.

Jan-Erik Østlie

Fremmedgjort

Novellesamlingen «beskriver mennesker og miljøer som vi ellers sjeldent ser i norsk litteratur og offentlighet. Den gjør at flere kan lese historier de kjenner seg igjen, og flere kan lese historier de ikke kjenner seg igjen i», skriver juryen i sin begrunnelse for prisen.

På spørsmål om hun sjøl har noen favoritter av de sju novellene i «Slemme jenter», svarer Goksøyr at hun liker alle sammen på litt ulike måter. Den nest lengste novella heter «Saksbehandlaren». Hun avslører at hun kanskje er mer glad i den enn den som heter «Vaskedama». Kanskje er grunnen til dette at sistnevnte ligger så nært hennes eget liv, at den novella er den mest sjølbiografiske.

Et fellestrekk hun mener preger alle novellene, en slags rød tråd, er at mange av karakterene sliter med en følelse av fremmedgjorthet.

– Alle er vi ville dyr som ikke lever i våre naturlige habitat, sier hun.

– Nå hørtes du ut som en akademiker, hva mener du med det?

– For eksempel at det å sitte inne i åtte timer og titte på en dataskjerm, neppe er naturlig for et menneske.

Tarjei Vesaas

Monica Goksøyr var ikke bare på Litteraturfestivalen for å motta LOs litteraturpris. Hun holdt også det tradisjonsrike Vesaas-foredraget på Nansenskolen. Det hadde hun kalt «Om å skrive frå ingenstader».

At hun er glad i bøkene til Vesaas, en forfatter hun leste tidlig i livet, hører også med til historien. Hun skriver jo også på det samme språket: Nynorsk.

Goksøyr holdt også årets 17. mai-tale ved Sigrid Undset-statuen i Stensparken i Oslo.

Om Vesaas-foredraget fortalte hun at da hun ble spurt om å holde det, sa hun først nei. Så fikk hun høre hvor stort honoraret var. Da sa hun ja. Men under skrivingen av det, var hun nær ved å trekke seg. Hun satt på sin yndlingskafé i Oslo og jobbet med foredraget. Det kom ikke av seg sjøl, hun slet. Da kom det bort en ukjent mann og lurte på hva hun holdt på med. Da hun fortalte ham det, foreslo han at hun bare kunne bruke KI, da var det hele unnagjort på en halvtime.

– Jeg måtte dra derfra, sa hun.

Goksøyr fortalte i foredraget at hun ikke kan noe om litteratur. Så hvorfor skriver hun?

– Jeg skriver fordi det er deilig, jeg er en som skriver fra ingensteder. Å skrive er å jobbe som en arbeider, du må skrive til du er ferdig, sa hun.