Lene Bakkedal

Sommerferien er for mange av oss en tid for å reise, oppleve nye steder og møte mennesker med andre erfaringer enn våre egne.

Kanskje sitter du på en kafé i Sør-Europa, besøker en storby eller nyter noen rolige dager ved havet.

Da kan det også være verdt å sende en tanke til lærere, skoleansatte og tillitsvalgte i landet du ferierer i – kolleger som ikke tar de samme rettighetene og det samme arbeidslivet som vi gjør for gitt. 

Vi lever i en tid hvor demokratiet utfordres mange steder i verden.

Forskere ved V-Dem-instituttet ved Universitetet i Gøteborg viser at den demokratiske utviklingen globalt har gått tilbake, og at demokratiet for den gjennomsnittlige verdensborger nå er tilbake på nivåer vi sist så på 1970-tallet.

Blant LOs tillitsvalgte svarer fire av ti at de er svært bekymret for demokratiets stilling i verden, og over tre av fire opplever den politiske utviklingen internasjonalt som truende også for oss i Norge. 

Denne utviklingen handler ikke bare om politikk. Den handler også om arbeidslivet. 

I mange land ser vi at arbeidsgivere og myndigheter begrenser retten til å organisere seg, svekker retten til kollektive forhandlinger og gjør det vanskeligere å være tillitsvalgt.

Den internasjonale fagbevegelsen rapporterer om økende brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Det er derfor ikke overraskende at 72 prosent av LOs tillitsvalgte frykter at synkende organisasjonsgrad og svekket faglig innflytelse også kan bli en utfordring i Norge. 

Når vi er på ferie og kanskje møter lærere og arbeidstakere fra andre land, blir det tydelig hvor spesielt det norske arbeidslivet faktisk er.

Vi har bygget et samfunn der uenighet håndteres gjennom dialog. Vår «social dialogue» er en eksportvare som søsterorganisasjoner verden over ønsker å lære mer om.

Her møtes ledelse og ansatte gjennom partssamarbeidet. Tillitsvalgte er ikke motstandere, men samarbeidspartnere. Medbestemmelse er ikke et hinder for utvikling, men en forutsetning for den. 

Dette er ikke rettigheter som har kommet av seg selv. De er bygd opp gjennom generasjoner av arbeidstakere som har organisert seg, stått sammen og kjempet for demokrati – både i samfunnet og på arbeidsplassen. 

Derfor er det viktig å huske at demokrati ikke bare handler om valg hvert fjerde år. Demokrati læres og praktiseres hver eneste dag.

Internasjonale utdanningsorganisasjoner peker på at skolen er et demokratisk læringsmiljø – et sted der elever lærer å lytte til hverandre, håndtere uenighet og delta i fellesskapet. 

I NTNU sin rapport, «Påkoblet eller frakoblet, demokratiopplæring i videregående» har de undersøkt den demokratiske kompetansen til 2007-kullet, de som er russ i år.

Det er de samme som deltok i ICCS i 2022, når de var 9 klassinger. Denne er gjort med utgangspunkt i at helt siden 1814 har skolens mål vært å utdanne elever til demokrati og medborgerskap. 

Skolelens landsforbund ser at det er en økt bevissthet om fellesskolens betydning for å bygge demokratisk beredskap.

For som forskerne sier i rapporten: «Demokrati- og medborgerskapsopplæring er ikke bare kunnskap om sentrale begreper og politiske institusjoner, det er også en form for fellesskapsopplæring.»

Rapporten viser også at demokratisk frakobling er vanligere blant elever på yrkesfag, noe som viser at det må jobbes mer her.

Åpne klasseromskulturer, med rom for dialog og ulike meninger, styrker både demokratiforståelse og samfunnsengasjement. Og det jobbes allerede godt med å utvikle elevens tilhørighet til skolens faglige og sosiale fellesskap.

Da kan skolen, i tillegg til å være en læringsarena, også være en viktig sosial arena for å motvirke marginalisering og demokratisk utenforskap. 

Det samme gjelder arbeidslivet.

Elevene våre skal en dag ut i jobb, og mange av dem skal være med på å forvalte og videreutvikle rettighetene vi har bygd opp gjennom generasjoner. Gode arbeidsplasser skapes gjennom tillit, medvirkning og samarbeid. 

I skolen og SFO har vi nå en viktig mulighet gjennom IA-bransjeprogrammet. Her møtes arbeidsgivere, ansatte og tillitsvalgte for å finne løsninger sammen.

Målet er ikke bare lavere sykefravær, men et arbeidsmiljø der folk opplever mestring, trygghet og fellesskap. Når vi samarbeider om arbeidsmiljøet, styrker vi samtidig de demokratiske verdiene i arbeidslivet. 

For alt henger sammen med alt. 

Et godt arbeidsmiljø gjør det lettere å stå i krevende arbeidshverdager. Høy organisasjonsgrad gir sterke fellesskap. Sterke fellesskap bidrar til et robust demokrati. Og et robust demokrati er den beste garantien for at arbeidstakerrettigheter, medbestemmelse og ytringsfrihet kan bestå. 

Når du nyter sommerferien og lader batteriene, håper jeg derfor at du også tar med deg en liten påminnelse hjem: Det norske partssamarbeidet, de tillitsvalgtes rolle og våre demokratiske rettigheter er ikke naturlover. De må vedlikeholdes, forsvares og utvikles – hver eneste dag. 

Det er et ansvar vi deler.

Staale Andre Bergersen

For mens en lektor i barneskolen i KS-området får et sentralt lønnstillegg på over 30.000 kroner, er en lektor ved et universitet eller en annen statlig utdanningsinstitusjon, i likhet med alle andre statsansatte, ikke sikret én eneste krone i sentralt tillegg.

Hele lønnsrammen i staten skal fordeles lokalt. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi.

Noen kan komme godt ut. Andre kan ende opp med lite eller ingenting. Det er ikke en solidarisk lønnspolitikk. Det er en politikk som flytter risikoen fra fellesskapet og over på den enkelte arbeidstaker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor en lektor i kommunen skal være sikret et betydelig sentralt tillegg, mens en lektor i staten må håpe på at arbeidsgiver lokalt prioriterer akkurat deres gruppe i forhandlingene med de tillitsvalgte. Begge har høy utdanning. Begge har ansvar for opplæring, faglig utvikling og kvalitet. Begge bidrar til samfunnets viktigste investering: Kunnskap.

Forskjellen er ikke verdien av arbeidet. Forskjellen ligger i tariffsystemet.

I KS-området har man fortsatt et system der sentrale tillegg sikrer hele laget. I staten har arbeidsgiver, i samarbeid med Unio og Akademikerne, presset fram en løsning der alt skal forhandles lokalt. Det er en utvikling som svekker fellesskapet, svekker forutsigbarheten og svekker den solidariske lønnspolitikken.

Det mest skuffende er at dette skjer under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Jeg undrer meg oppriktig over hva Arbeiderpartiet ville sagt om dette oppgjøret dersom partiet satt i opposisjon. Ville de hyllet et resultat der statsansatte lærere og undervisere ikke var sikret et eneste sentralt tillegg? Ville de kalt det rettferdig at lønnsutviklingen fullt og helt overlates til lokale forhandlinger? Ville de ment at dette styrker fellesskapet?

Jeg tviler.

Derfor er det også vanskelig å høre statsråd Karianne Tung uttrykke stor tilfredshet med resultatet. For hva er det egentlig å være fornøyd med? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte med høy utdanning og viktige samfunnsoppgaver ikke er sikret lønnsutvikling gjennom sentrale grep? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse?

Dette er politikk som mange ville forventet fra en høyreside-regjering. Ikke fra en regjering som sier den bygger på arbeiderbevegelsens verdier.

Fagbevegelsen må våge å si det tydelig: Når staten som arbeidsgiver blir det eneste store tariffområdet i Norge som ikke vil sikre alle ansatte lønnsutvikling, bryter det med grunnleggende prinsipper om solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Likelydende avtaler og felles forhandlinger i staten var viktig. Det var et krav mange har kjempet for lenge. Men prisen ble høy. Altfor høy. Når sentrale tillegg forsvinner, forsvinner også noe av selve tryggheten i tariffsystemet.

For Skolenes landsforbund handler lønnspolitikk ikke bare om prosenter og rammer. Det handler om verdsetting av arbeid. Det handler om at utdanning skal lønne seg. Det handler om at de som underviser, veileder og bygger kompetanse i staten, ikke skal behandles som en salderingspost.

En lektor er en lektor, enten arbeidsplassen er en barneskole, en videregående skole, et universitet eller en statlig utdanningsinstitusjon. Staten burde gå foran som en ansvarlig arbeidsgiver. I årets oppgjør gjorde staten det motsatte.

Det bør bekymre langt flere enn de statsansatte selv.