Staale Andre Bergersen

For mens en lektor i barneskolen i KS-området får et sentralt lønnstillegg på over 30.000 kroner, er en lektor ved et universitet eller en annen statlig utdanningsinstitusjon, i likhet med alle andre statsansatte, ikke sikret én eneste krone i sentralt tillegg.

Hele lønnsrammen i staten skal fordeles lokalt. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi.

Noen kan komme godt ut. Andre kan ende opp med lite eller ingenting. Det er ikke en solidarisk lønnspolitikk. Det er en politikk som flytter risikoen fra fellesskapet og over på den enkelte arbeidstaker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor en lektor i kommunen skal være sikret et betydelig sentralt tillegg, mens en lektor i staten må håpe på at arbeidsgiver lokalt prioriterer akkurat deres gruppe i forhandlingene med de tillitsvalgte. Begge har høy utdanning. Begge har ansvar for opplæring, faglig utvikling og kvalitet. Begge bidrar til samfunnets viktigste investering: Kunnskap.

Forskjellen er ikke verdien av arbeidet. Forskjellen ligger i tariffsystemet.

I KS-området har man fortsatt et system der sentrale tillegg sikrer hele laget. I staten har arbeidsgiver, i samarbeid med Unio og Akademikerne, presset fram en løsning der alt skal forhandles lokalt. Det er en utvikling som svekker fellesskapet, svekker forutsigbarheten og svekker den solidariske lønnspolitikken.

Det mest skuffende er at dette skjer under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Jeg undrer meg oppriktig over hva Arbeiderpartiet ville sagt om dette oppgjøret dersom partiet satt i opposisjon. Ville de hyllet et resultat der statsansatte lærere og undervisere ikke var sikret et eneste sentralt tillegg? Ville de kalt det rettferdig at lønnsutviklingen fullt og helt overlates til lokale forhandlinger? Ville de ment at dette styrker fellesskapet?

Jeg tviler.

Derfor er det også vanskelig å høre statsråd Karianne Tung uttrykke stor tilfredshet med resultatet. For hva er det egentlig å være fornøyd med? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte med høy utdanning og viktige samfunnsoppgaver ikke er sikret lønnsutvikling gjennom sentrale grep? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse?

Dette er politikk som mange ville forventet fra en høyreside-regjering. Ikke fra en regjering som sier den bygger på arbeiderbevegelsens verdier.

Fagbevegelsen må våge å si det tydelig: Når staten som arbeidsgiver blir det eneste store tariffområdet i Norge som ikke vil sikre alle ansatte lønnsutvikling, bryter det med grunnleggende prinsipper om solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Likelydende avtaler og felles forhandlinger i staten var viktig. Det var et krav mange har kjempet for lenge. Men prisen ble høy. Altfor høy. Når sentrale tillegg forsvinner, forsvinner også noe av selve tryggheten i tariffsystemet.

For Skolenes landsforbund handler lønnspolitikk ikke bare om prosenter og rammer. Det handler om verdsetting av arbeid. Det handler om at utdanning skal lønne seg. Det handler om at de som underviser, veileder og bygger kompetanse i staten, ikke skal behandles som en salderingspost.

En lektor er en lektor, enten arbeidsplassen er en barneskole, en videregående skole, et universitet eller en statlig utdanningsinstitusjon. Staten burde gå foran som en ansvarlig arbeidsgiver. I årets oppgjør gjorde staten det motsatte.

Det bør bekymre langt flere enn de statsansatte selv.

Ragnhild Bjerkvik

Daglig leder i Tirna (tidligere AOF Vestlandet-Agder)

Den siste tiden har flere fagskoler skapt overskrifter etter økonomiske problemer og avvikling av drift.

Når studenter blir stående i usikkerhet, er det alvorlig, både for dem det gjelder og for tilliten til sektoren som helhet.

Samtidig er det viktig å passe på at enkeltsaker ikke får definere hele bildet.

Norsk fagskolesektor består av et bredt mangfold av offentlige, private og ideelle aktører som hver dag leverer utdanninger arbeidslivet trenger og studentene etterspør.

Dette mangfoldet er ikke en svakhet ved sektoren. Det er en av dens største styrker.

I møte med et arbeidsliv preget av rask omstilling, teknologisk utvikling og økende behov for spesialisert kompetanse, spiller fagskolene en stadig viktigere rolle i utdanningslandskapet.

Norge trenger flere med praktisk og yrkesrettet kompetanse, og vi trenger utdanningstilbud som kan utvikles i takt med endringene i arbeidslivet.

Nettopp her har fagskolene vist sin styrke gjennom fleksible studiemodeller, praksisnær undervisning og tett samarbeid med bransjer og arbeidsgivere.

Tirna, tidligere AOF Vestlandet-Agder, har tilbudt fagskoleutdanninger siden 2007, og gjennom nær 20 år i sektoren har vi sett hvor viktig denne delen av utdanningssystemet er blitt for både studenter og arbeidsliv.

Som ideell aktør samarbeider vi tett med fagbevegelse, kommuner, virksomheter og næringsliv for å utvikle studier som er relevante i praksis, ikke bare på papiret.

Når behovene i arbeidslivet endrer seg, må også utdanningene gjøre det samme.

Mangfoldet i sektoren handler også om studentene.

Studenter har ulike livssituasjoner, ulike erfaringer og ulike måter å lære på.

Noen trenger fleksible deltidsstudier ved siden av jobb og familieliv. Andre ønsker samlingsbaserte løp eller nettundervisning. Noen motiveres av tett oppfølging og praksisnær læring.

Et bredt spekter av tilbydere gjør det mulig å møte denne variasjonen på en måte et mer ensartet system ikke ville klart alene.

For mange voksne studenter er nettopp fleksibilitet og nærhet til arbeidslivet avgjørende for at de i det hele tatt kan ta utdanning.

Ideelle aktører har samtidig en viktig rolle i dette økosystemet. For oss handler utdanning først og fremst om samfunnsoppdraget. Overskudd reinvesteres i undervisning, fagmiljøer og utvikling av nye tilbud til studentene.

Samtidig er vi fullt avhengige av å levere kvalitet, drive ansvarlig og tilby utdanninger som faktisk er relevante og etterspurte. Derfor er det også naturlig at sektoren stilles overfor tydelige krav.

Fagskoler som mottar offentlig finansiering forvalter fellesskapets penger, og det skal skje med høy grad av ansvarlighet og åpenhet.

Når aktører ikke oppfyller dette ansvaret, må det få konsekvenser. Seriøsitet er avgjørende for tilliten til hele sektoren. Samtidig er det viktig at sektoren behandles rettferdig.

Alle aktører som mottar offentlige midler må møte de samme kravene til kvalitet, økonomistyring og ansvarlighet, uavhengig av eierskapsmodell.

Like spilleregler er en forutsetning for tillit, både mellom aktørene i sektoren og hos studentene og samfunnet rundt oss.

Debatten om fagskolene bør derfor ikke handle om offentlige mot private – eller ideelle mot kommersielle aktører. Den bør handle om hvordan vi sammen sikrer høy kvalitet, gode utdanningstilbud og ansvarlig drift til beste for studentene.

Norge trenger sterke offentlige fagskoler, men vi trenger også private og ideelle aktører som utfordrer, utvikler og supplerer utdanningstilbudet. Samspillet mellom disse skaper innovasjon, bredde og dynamikk i sektoren.

I en tid hvor behovet for kompetanse bare vil øke, bør ambisjonen være å styrke fagskolene og legge til rette for et mangfold av seriøse aktører som kan bidra til å løse samfunnets kompetansebehov.

Mangfoldet i fagskolesektoren er ikke et problem som må håndteres. Det er en ressurs som må forvaltes klokt.