Ragnhild Bjerkvik

Daglig leder i Tirna (tidligere AOF Vestlandet-Agder)

Den siste tiden har flere fagskoler skapt overskrifter etter økonomiske problemer og avvikling av drift.

Når studenter blir stående i usikkerhet, er det alvorlig, både for dem det gjelder og for tilliten til sektoren som helhet.

Samtidig er det viktig å passe på at enkeltsaker ikke får definere hele bildet.

Norsk fagskolesektor består av et bredt mangfold av offentlige, private og ideelle aktører som hver dag leverer utdanninger arbeidslivet trenger og studentene etterspør.

Dette mangfoldet er ikke en svakhet ved sektoren. Det er en av dens største styrker.

I møte med et arbeidsliv preget av rask omstilling, teknologisk utvikling og økende behov for spesialisert kompetanse, spiller fagskolene en stadig viktigere rolle i utdanningslandskapet.

Norge trenger flere med praktisk og yrkesrettet kompetanse, og vi trenger utdanningstilbud som kan utvikles i takt med endringene i arbeidslivet.

Nettopp her har fagskolene vist sin styrke gjennom fleksible studiemodeller, praksisnær undervisning og tett samarbeid med bransjer og arbeidsgivere.

Tirna, tidligere AOF Vestlandet-Agder, har tilbudt fagskoleutdanninger siden 2007, og gjennom nær 20 år i sektoren har vi sett hvor viktig denne delen av utdanningssystemet er blitt for både studenter og arbeidsliv.

Som ideell aktør samarbeider vi tett med fagbevegelse, kommuner, virksomheter og næringsliv for å utvikle studier som er relevante i praksis, ikke bare på papiret.

Når behovene i arbeidslivet endrer seg, må også utdanningene gjøre det samme.

Mangfoldet i sektoren handler også om studentene.

Studenter har ulike livssituasjoner, ulike erfaringer og ulike måter å lære på.

Noen trenger fleksible deltidsstudier ved siden av jobb og familieliv. Andre ønsker samlingsbaserte løp eller nettundervisning. Noen motiveres av tett oppfølging og praksisnær læring.

Et bredt spekter av tilbydere gjør det mulig å møte denne variasjonen på en måte et mer ensartet system ikke ville klart alene.

For mange voksne studenter er nettopp fleksibilitet og nærhet til arbeidslivet avgjørende for at de i det hele tatt kan ta utdanning.

Ideelle aktører har samtidig en viktig rolle i dette økosystemet. For oss handler utdanning først og fremst om samfunnsoppdraget. Overskudd reinvesteres i undervisning, fagmiljøer og utvikling av nye tilbud til studentene.

Samtidig er vi fullt avhengige av å levere kvalitet, drive ansvarlig og tilby utdanninger som faktisk er relevante og etterspurte. Derfor er det også naturlig at sektoren stilles overfor tydelige krav.

Fagskoler som mottar offentlig finansiering forvalter fellesskapets penger, og det skal skje med høy grad av ansvarlighet og åpenhet.

Når aktører ikke oppfyller dette ansvaret, må det få konsekvenser. Seriøsitet er avgjørende for tilliten til hele sektoren. Samtidig er det viktig at sektoren behandles rettferdig.

Alle aktører som mottar offentlige midler må møte de samme kravene til kvalitet, økonomistyring og ansvarlighet, uavhengig av eierskapsmodell.

Like spilleregler er en forutsetning for tillit, både mellom aktørene i sektoren og hos studentene og samfunnet rundt oss.

Debatten om fagskolene bør derfor ikke handle om offentlige mot private – eller ideelle mot kommersielle aktører. Den bør handle om hvordan vi sammen sikrer høy kvalitet, gode utdanningstilbud og ansvarlig drift til beste for studentene.

Norge trenger sterke offentlige fagskoler, men vi trenger også private og ideelle aktører som utfordrer, utvikler og supplerer utdanningstilbudet. Samspillet mellom disse skaper innovasjon, bredde og dynamikk i sektoren.

I en tid hvor behovet for kompetanse bare vil øke, bør ambisjonen være å styrke fagskolene og legge til rette for et mangfold av seriøse aktører som kan bidra til å løse samfunnets kompetansebehov.

Mangfoldet i fagskolesektoren er ikke et problem som må håndteres. Det er en ressurs som må forvaltes klokt.

Christian Helgesen

Det å være lærer er en helt ordinær jobb, med helt ordinære vilkår, rettighter og plikter. Det er et yrke hvor både arbeidsgiver og arbeidstaker har helt ordinære ønsker og forventninger.

Det har sin egenart, men det er ikke alene om å ha egenart.

Det finnes bokstavelig talt tusenvis av forskjellige ordninger og turnuser som ingen bryr seg om.

Det er ingen som tenker at det er urettferdig med offshore-turnus, eller turnusene som tilbys til nattevakter, på boliger, til sykepleiere, i industrien – eller hvilken som helst annen fravikelse fra den «ordinære» 37,5 timers-uken.

De speiler stort sett det umiddelbare behovet til brukere og arbeidstakere.

Lærere jobber 43,25 time per uke, i gjennomsnitt, den tiden elevene er på skolen, og får i retur et komprimert arbeidsår. Slik som et stort antall andre yrkesgrupper får, for helt andre grunner, uten at det blir bemerket av den grunn.

Men lærernes turnus og lærernes arbeidsår er av en eller annen grunn noe mer kontroversiell. Det er få ting som får lærere mer klare til konflikt, enn helt klare angrep på arbeidstidsbestemmelsene i skolene.

Det er ikke det at vi lærere er spesielt vanskelige, men nordsjøarbeidere opplever ikke at deres arbeidstid blir kritisert og angrepet ukentlig (eller daglig). Gjennom årenes gang har det blitt opparbeidet enn viss krigersk holdning til arbeidstid hos oss.

I år er det igjen duket for et oppgjør om lærernes arbeidstid.

Skolenes Landsforbund i Nord Rogaland vil gjerne benytte anledningen til å minne om KS’ siste forsøk på å rokke ved arbeidstiden.

I 2014 gikk våre medlemmer ut i streik umiddelbart og alene, og Utdanningsforbundets ledelse trengte et overveldende nei fra sine medlemmer i sin uravstemming, for å forstå at en ikke kødder med læreres arbeidstid uten å få en solid konflikt.

Denne gangen forsøker KS seg – innledningsvis – på å kødde med lærere i videregående skoles arbeidstid, og satser gjerne på at den gjengse lærer ikke har lest sin Niemöller.

Men de, og andre, har avslørt seg selv flere ganger – de vil hele læreryrkets egenart til livs.

Se til Finland, sies det gjerne og ofte, men i denne sammenhengen kan en like gjerne se til Danmark, hvor endringene i lærernes arbeidstid, en innsparingspakke fordekket i spinn, har vært en uhildet katastrofe.

Debatt: KS-lederens utspill er ikke en invitasjon til dialog, men et varsel