Karoline Andaur

De siste årene har utbyggingen av ny fornybar kraft stått bom stille i Norge.

Motstanden mot nye kraftprosjekter fra lokalsamfunn i nord til sør i landet stammer i stor grad fra hensynet til naturen.

En spørreundersøkelse fra Fornybar Norge viser at 70 prosent av vindkraftmotstanderne i Norge ville vært mer positive til vindkraft om natur ble bedre ivaretatt ved utbygging, og at naturhensyn er den viktigste faktoren for å få dem til å snu i vindkraftsaker.

Det er ingen hemmelighet at naturforvaltningen de siste årene har vært mangelfull.

Sjeldent er det naturverdier som får forrang over nye hyttefelt, bygging i strandsonen og overdimensjonerte motorveiprosjekter, men også i fornybarutbyggingen finnes det grelle eksempler på dårlig naturforvaltning.

De tabbene kan vi ikke gjenta.

Natur og naturopplevelser er en uadskillelig del av den norske folkesjela. Samtidig vet vi at norsk natur er under sterkt press over hele landet. Da er det forståelig at lokalsamfunn sier nei til kraftprosjekter som medfører inngrep i vår viktigste natur.

Det er likevel uheldig at all fornybarutbygging stopper fullstendig opp, også den som ville medført små naturfotavtrykk.

Mens arealendringer er den største trusselen mot natur i dag, er klimaendringer nemlig den raskest voksende trusselen. Klimagassutslipp fra fossile energikilder gir nemlig 95 prosent større skader på naturmangfold enn vindkraft.

Førsteprioritet bør derfor være å bruke den krafta vi allerede produserer på en klokere måte.

Krafta er en knapp ressurs, og energieffektivisering, -sparing og smart energistyring er uunngåelig for å omstille samfunnet på en naturvennlig måte. Men det er ikke tilstrekkelig for å komme i mål.

43 prosent av det norske energiforbruket i dag kommer fra fossile kilder, og WWFs analyser viser at vi også må bygge ut mer fornybar energi for å nå klimamålene og samtidig sikre fremtidens industri og arbeidsplasser.

Den gode nyheten er at våre analyser viser at nettopp det er mulig å få til på en skånsom måte hvor vi også skjermer de viktigste naturverdiene.

Tidligere i år publiserte vi i WWF våre anbefalinger for et grønt kraftløft. Analysene peker i retning av at det er mulig å framskaffe om lag 50 TWh ny fornybar kraft til 2035 på en naturvennlig måte.

Til sammenligning har Miljødirektoratet anslått at det vil kreve 32 TWh for å nå våre klimamål for 2035.

WWFs anbefalinger for ny kraftutbygging inkluderer en miks av flere energikilder, som solceller, vindkraft på land og havvind.

Det som er avgjørende for disse teknologienes fotavtrykk i naturen, er plassering og avbøtende tiltak.

Setter vi vindmøller i områder med nedbygd natur, solceller på tak og styrer havvind unna viktige økosystemer er naturpåvirkningen forsvarlig sett opp mot klimagevinsten av mer fornybar energi.

Skal vi lykkes med dette, må regjeringen sørge for konsesjonsprosesser som krever beste praksis for plassering og avbøtende tiltak og kartlegging som kan veilede utbygging til områder med minst mulig naturpåvirkning.

Etter WWFs syn må det inkludere et nasjonalt rammeverk for arealnøytralitet og en avgift for økologisk kompensasjon tilsvarende kostnaden for å restaurere natur likeverdig den som ødelegges.

Slik styrer vi ny kraftproduksjon til områder med lav naturverdi og forhindrer at landet bygges ned bit for bit – samtidig som vi når klimamålene våre og sikrer fremtidens industri og arbeidsplasser.

Kjetil Staalesen

Det mest slående når man handler dagligvarer i Danmark – eller i Sverige – er ikke at utvalget er større eller butikkene hyggeligere.

Det er at prisene er lavere. Kjøtt, grønnsaker, kaffe, øl, bensin og jernvarer. Det er helt vanlige varer i helt vanlige handlekurver. 

Selv etter at den danske krona har blitt råsterk og vaker rundt 1,50 norske, er hverdagslig handel fortsatt billigere i Danmark enn i Norge.

Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende. 

Du må jo se på lønnsnivået, tenker du sikkert. Og det må vi. Og det er her det virkelig blir interessant. Lønnsnivået i Danmark er høyere enn i Norge.

Medianlønnsmottakeren, hun som har like mange mennesker over seg som under seg på lønnsstigen, tjener mer i Danmark enn i Norge. I tillegg koster en vanlig handlekurv mindre. 

Forstå meg rett. Danmark er ikke noe lavkostland. Langt ifra. Offisiell statistikk viser at Danmark er et dyrt land i verden. Det er korrekt, men også misvisende.

Prisnivåstatistikk domineres av tjenester og storbybolig. Det folk flest lever av i hverdagen, er varer og faste utgifter. Og her er bildet et annet.

Danmark har gjennomgående lavere priser på varer enn Norge, samtidig som lønningene er høyere. Tjenester koster mer, men det er nettopp fordi folk tjener mer.

Det er slik et velfungerende arbeidsmarked skal se ut. Høy lønn blir til faktisk kjøpekraft – ikke bare til høyere priser.

En enkel stresstest illustrerer forskjellen:

Ta en ganske vanlig ferieuke. Mat, drikke, transport, litt servering. En dansk lønn brukt i Norge gir minst like stor handlefrihet som en norsk lønn brukt i Danmark.

Ikke fordi Norge er billig, men fordi den danske økonomien er rigget annerledes. Det samme gjelder hjemme: Dansker møter lavere priser på varer, lavere faste kostnader og høyere lønn.

Bolig er et viktig bakteppe. Danmark er ekstremt todelt, men på en måte som gir reelle valg. Sentralt i de største byene koster en bolig, som danskene sier, «spidsen af en jetjager».

Men litt utenfor sentrum kan man faktisk kjøpe bolig til lave priser. Bor du litt utenfor byen i Danmark kan du få deg en familiebolig til en million kroner.

Det betyr lav gjeld, lav risiko og lav terskel for å leve godt.

I Norge er lav boligkost i økende grad et spørsmål om arv eller flaks. Bolig dominerer husholdningenes økonomi. Renta forsterker forskjellen.

Boliglånsrenta er lavere i Danmark enn i Norge. Kombinasjonen av lavere boligpris og lavere rente gir dramatisk lavere faste kostnader. Kjøpekraft skapes ikke bare på inntektssiden, men på utgiftssiden.

Derfor er det på tide å diskutere avgiftene. I Norge er avgifter den mest undervurderte driveren av dyrtiden, og de rammer lav- og middelinntekter hardest.

Mat, drikke, drivstoff og transport er uunngåelig forbruk. Når avgiftene er høye, er det nettopp vanlige husholdninger som betaler. De med lavest inntekt bruker den største andelen av pengene sine på daglig forbruk.

Kommentar: Dyr bensin er en test for fellesskapet

Det er ikke norske direktører og grosserere du møter i kassakøen på ICA på svensk side av grensa. Det er vanlige folk med middels eller lav inntekt.

Selv har jeg trodd at det kun er vi som bor nærme grensa som finner det lønnsomt å dra til Sverige å handle, men nylig var jeg i Møre og Romsdal på jobb, og der lærte jeg at også nordmenn som bor der, lengst ute på vestkysten av landet vårt, setter seg i bilen for å dra til landet i øst for å handle. 

Avgifter har én egenskap som gjør dem politisk unike: De kan kuttes raskt, og effekten merkes umiddelbart, direkte i butikkhylla og dermed på privatøkonomien. 

For det stopper ikke her. Svenske politikere har nettopp vedtatt å halvere matmomsen fra 12 til 6 prosent i en tidsavgrenset periode. De vil lette presset på husholdningenes økonomi i en vanskelig tid. Dette er ikke en utredning eller et utvalg. Det er lavere priser i butikken, her og nå. 

Danmark har lenge hatt lavere avgifter på hverdagsforbruk enn Norge. Sverige har valgt å bruke avgiftspolitikken aktivt i møte med dyrtiden. Norge står igjen som landet med størst økonomisk handlingsrom og minst vilje til å bruke dette treffsikre virkemiddelet.

Forskjellen mellom Danmark, Sverige og Norge handler ikke om økonomiske naturlover. Den handler om valg.

Danmark lar lønn bli kjøpekraft, Sverige kutter avgifter når folk presses. Norge har pengene, men bruker dem ikke der det vil merkes raskest.

Kronikk: Sverige er ikke lenger det landet du tror det er