Sandra Edith Kalland Tenud og Noah Sellevoll

Arbeiderpartiet finst for å omfordele pengar og makt. Då kan vi ikkje gi dei største skattekutta til dei som eig mest frå før.

I eitt av alternativa Skattekommisjonen forslår, får ein person med rundt 60 millionar kroner i formue 63.000 kroner i skattekutt i året. Ein person med rundt to millionar får 200 kroner. Det er ikkje ein teknisk detalj. Det er rein politikk.

Dette er heller ikkje berre skatt vi unnlet å hente inn til fellesskapet.

Dersom vi kuttar skatten til dei som i praksis utgjer dei rikaste fem prosentane, og held velferda på same nivå, er det du og eg som må ta rekninga.

Støre-regjeringa har vist at sosialdemokratisk skattepolitikk verkar. Ho har skattlagt store formuar, utbytte og grunnrente hardare, og brukt handlingsrommet på billigare barnehage, gratis kjernetid i SFO og sterkare velferd. Det er eit fordelingsprosjekt Arbeiderpartiet skal vere stolt av. AUF godtar ikkje ei blåmåling av eit prosjekt som har flytta pengar frå dei som har mest, til fellesskapet.

Samtidig manglar ein avgjerande del av ei rettferdig skattereform, arvebeskatning. Ivertfall i følge samtlege norske økonomar. Arvebeskatning handlar ikkje berre om inntekter til staten. Det handlar om å verne demokratiet.

Store formuar som går i arv, kan vekse frå generasjon til generasjon. Over tid kan dei skape eit finansaristokrati med enorm samfunnsmakt.

Det avgjer kven som eig bedriftene, eigedomane og media. Kven som kan finansiere kampanjar, kjøpe seg tilgang og setje premissane for den offentlege debatten. Når formuen går i arv, går også makta i arv.

Den makta må omfordelast.

Ei ny arvebeskatning må ha høge botnfrådrag og skjerme vanlege heimar, hytter og mindre familiebedrifter. Men det er fullt mogleg å skilje mellom å arve barndomsheimen og å arve eit konsern verdt milliardar.

Ein arbeidstakar betaler skatt av kvar lønning. Då er det vanskeleg å forsvare at nokon kan arve meir økonomisk makt enn dei fleste kan arbeide seg til gjennom eit heilt liv, utan at fellesskapet får noko tilbake.

Eit breitt skatteforlik er ikkje eit mål i seg sjølv. Dersom resultatet er større forskjellar og meir makt samla på toppen, er det eit dårleg forlik.

Arbeiderpartiet kan ikkje vere med på ei reform som flyttar pengar og makt oppover. Skal vi vere med på ei skattereform, må ho fordele nedover, sikre inntektene til fellesskapet og skattlegge store arv meir rettferdig.

Dei som ropar høgast, har fått definere skattedebatten lenge nok. No må Arbeiderpartiet hugse kvifor vi finst.

Helle Lyng Svendsen

Hvert år, når gradestokken stiger oppover, pakker vi kvinner bort buksene og genserne. Fram kommer skjørtene, kjolene, singletene og sandalene.

Når hetebølgen står på sitt verste, er vi heldige som kan kle av oss. Vi kan nesten kaste så mange plagg vi vil. Ingen tør å si noe lenger. Kvinnen er fullstendig fri i klesvalgene sine. 

Like heldige er ikke mennene. Jeg humrer alltid litt når jeg går forbi dem i disse dager. Svette og jævlige, i dressbukser og chinos. Samme antrekk hele året rundt.

I feministisk litteratur skrives det ofte om patriarkiet og at vi kvinner må forholde oss til et samfunn som ikke er tilrettelagt for oss. Akkurat i dette tilfellet, er det menn som er lenket fast av samfunnets normer og regler. 

Det beviser også HR-dosent Elin Ørjasæter når hun skriver i Nettavisen at kvinneben rett og slett er penere.

«Kvinners ben blir i større grad estetisert, og skjørt ved knehøyde ble vanlig på 1920-tallet. Vi har altså brukt de siste hundre år til å venne oss til synet av kvinneben som noe pent, og ikke som provoserende», skriver hun. 

Da er det vel på tide at vi starter 100-års kampen for å venne oss til mannelegger.

Menns legger bør ikke være mer uprofesjonelle enn kvinners. Det er faktisk diskriminering.

Jeg synes ikke det er så ille å se mannlige legger. Jeg blir ikke provosert eller føler meg ille til mote. Mannlige legger må normaliseres, ikke stigmatiseres.

Det kommer til å kreve et opprør, eller en omstilling like stor som det grønne skiftet. Bytt ut dressbuksene, på samme måte som vi byttet ut dieselbilene. Alle må gjøre det samtidig.

Hvis mange nok gjør det, kan arbeidsgiverne til slutt ikke si nei lenger.

Det finnes sikkert også noen mektige støttespillere internt hos arbeidsgiver din.. Det må jo være menn høyt oppe i systemene som er lei av å gå kledd helt likt som de gjør resten av året, mens hetebølgen brer seg over de tusen hjem.

Bedre blir det heller ikke fremover. Planeten vår blir varmere. Klimaendringene vil treffe oss mer og mer.

Det er duket for tyngre tider for inneklimaet i buksen din. Hvis dere ikke tar grep nå, vil dere lide samme skjebne som italienske og spanske menn som har kriget seg gjennom hetebølgen i Europa i dressbuksene sine den siste uken. 

Norge har en gyllen mulighet til å være pioner igjen. Jeg så faktisk denne uken fem mannfolk på Oslo S i shorts i rushtiden. Vit at jeg heier på dere.