Trygve Svensson

I et svarinnlegg skriver Kristin Clemet at det norske arbeidslivet «i mangt og mye er et samarbeidsliv».

Det har hun rett i. Men hun har ikke rett i at samarbeidslinjen står i motsetning til maktkampen i arbeidslivet. I virkeligheten er det stikk motsatt.

Det var mitt hovedpoeng: Forbedringer i arbeidslivet har aldri kommet gjennom teselskap.

Det er nemlig ikke slik at den norske samarbeidsmodellen har vokst ut av velvillighet fra arbeidsgiversiden fordi de «vet at utsikter til høyere lønn gir incentiver til produktivitetsforbedringer», for å bruke Clemets egne ord.

Før fagbevegelsen fikk fotfeste, var det ikke noe som het verken overtidstillegg, tariffavtaler eller helgefri.

Det var heller ingenting som het sykelønn, feriepenger eller velferdsstat. Alt dette har måttet kjempes frem.

Dels gjennom organisering på arbeidsplassene, forhandlinger og streik. Og dels gjennom at arbeiderbevegelsen har vært pådriver for arbeidslivsreformer og velferdsordninger i Stortinget.

Her skiller våre historieforståelser lag. I Clemets verdensbilde kommer samarbeid av seg selv.

Men arbeiderbevegelsens biblioteker er fulle av eksempler på hvordan det går med arbeidstagere som ikke har hatt makt til å stå opp for sine rettigheter.

Clemet advarer mot å bruke streik i utide. Jeg vet ikke om hun ønsker å forby streikeretten som sådan, men hun har foreslått å begrense den for ansatte i offentlig sektor. 

Dette skulle gjøres gjennom å innføre et «krav om proporsjonalitet mellom formålet med streiken og den virkningen den har».

Eller med andre ord at politikerne skal gripe direkte inn i streikeretten og i forholdet mellom partene i arbeidslivet – uten at verken liv eller helse står på spill.

Videre skriver Clemet at trepartssamarbeidet bør være balansert. Men balanse krever likeverdige parter. Om staten tar parti gjennom å svekke streikeretten, er det ikke balanse – det er vingeklipping av arbeidstakeres mulighet til å sette makt bak kravene.

Samtidig ser Clemet ut til å mene at det er et problem at partene i arbeidslivet «kan bremse nødvendig omstilling».

At arbeidstakeres organisasjoner uttrykker sin mening om politiske beslutninger som påvirker dem, mener jeg derimot er en viktig del av demokratiet.

Det er et kjent knep Clemet bruker når hun i beskrivende ordelag omtaler LO som en synkende maktfaktor. Det er selvsagt ikke en nøytral observasjon, men ønsketenkning fra høyresidens sjefsideolog.

LO har mer enn en million medlemmer og har et unikt gjennomslag i både arbeidslivet og politikken. Interessant nok virker det som Clemet mener LO har for mye makt når hun beskriver LOs politiske gjennomslag.

At høyresiden misliker at LO foretrekker venstresiden, er imidlertid ikke noe nytt. Det er heller ikke et unikt fenomen at ulike samfunnskrefter støtter opp om politiske ideer og prosjekter.

Når en demokratisk organisasjon for arbeidsfolk bevilger penger til et parti, er det ikke mindre legitimt enn når skipsredere finansierer tenketanker for å fjerne formueskatten. Eller når anonyme kapitalister gir penger til Frps valgkamp.

LOs støtte til Arbeiderpartiet vedtas åpent – av delegater, på en demokratisk kongress.

På høyresiden skjer støtten i det stille fra noen av Norges rikeste mennesker – i bekymringsverdig økende takt.

Det er den store forskjellen på kollektive vedtak og anonyme sjekker underskrevet i mer eller mindre hemmelige rom.

Jo Moen Bredeveien

30,4 prosent nå. De siste månedene har vært nesten uvirkelige for Arbeiderpartiet.

Da partiet ble målt til 17,7 prosent på Opinions måling for FriFagbevelse i desember 2024, for bare fire måneder siden, var det opplest og vedtatt at ørnen hadde landet for godt.

Statsminister Jonas Gahr Støre tid var omme. Krisen var total.

Nå er historien en helt annen.

Jonas er atter super, Jens Stoltenberg er hjemme igjen og Senterpartiet sitter ikke lenger i regjering. Og velgerne strømmer tilbake.

Arbeiderpartiet har ikke ligget høyere på målingene siden juni 2017.

Partimåling for april: Kanontall for Jonas Gahr Støre

Men alt dette er jo nesten gammelt nytt allerede, for kastene er brå i norsk og internasjonal politikk om dagen.

Det er ikke Arbeiderpartiets nesten utrolig opptur som er den store historien i tallmaterialet i vår ferske måling.

Det er Høyres voldsomme nedtur som får spille hovedrollen denne gangen.

Høyre måles til 17,4 prosent. Det er den dårligste målingen for Høyre siden september 2009, og innebærer at partiet som så lenge tronet rundt 30 prosent oppslutning er nærmest halvert siden 2023.

Høyre er med det landets tredje største parti, nesten tre prosentpoeng bak Frp.

Situasjonen blir ekstra alvorlig for Høyre ettersom denne temperaturmålingen i midten av april 2025 skriver seg inn i en trend.

Pilene peker nedover for Høyre, og har gjort det lenge. Da stiller spørsmålet seg selv: Hva nå, Høyre-leder Erna Solberg?

Høyre har gjennomført vårens landsmøte. Det ga ingen positivt boost hos velgerne. Det gjør heller ikke de konkrete politiske sakene Høyre prøver å markere seg på.

Er det noen som husker forsøket på å konkurrere med Arbeiderpartiets «Norgespris» på strøm? 

Høyre kalte sitt opplegg «trygghetspris» og mente løsningen var overlegen den Arbeiderpartiet lokket velgerne med.

Siden har ingen hørt noe om det revolusjonerende forslaget, som har gått helt i glemmeboka siden det ble lansert for drøye to måneder siden.

En måling er bare en måling, og ting snur kjapt, spesielt i vår tid. Det er likevel gode grunner til gryende panikk i Høyres hus.

Når politikken ikke får velgerne til å nappe, og når landsmøtet kom og gikk uten særlig effekt, er det vanskelig å se hva som skal til for at velgerne skal komme tilbake i tide til valget i september.

Nå har Høyre dessuten begynt å miste velgere til Ap. Den blødningen må partiet få stoppet kjapt om de ønsker å unngå et valgresultat som framsto utenkelig for bare kort tid siden.

Den nesten prekære situasjonen blir enda mer utsatt av at Fremskrittspartiet fortsatt har vind i seilene.

Riktignok har partiet falt mer enn 6 prosentpoeng fra toppmålingen på 26,2 prosent like etter jul. Sylvi Listhaug er likevel dronninga på høyre side.

Det passer Arbeiderpartiet godt. Statsminister Støre utnevnte Fremskrittspartiet til hovedmotstander i valgkampen i februar, noe han senere gjentok på Aps landsmøte i mars.

Det skyldes selvsagt at Frp måles høyt, men også at partiet er en perfekt motstander for Ap.

Slik kan statsministeren få en duell mellom styringsdyktighet og populisme og «enkle løsninger».

Hvor det skal bli plass til Erna Solberg i en slik dynamikk er trolig et spørsmål som får Høyre-strategene til å miste nattesøvnen.

Når Senterpartiet i tillegg er i ferd med å våkne fra dvalen – Trygve Slagsvold Vedums parti får sju prosent oppslutning denne gangen, opp 2,3 prosent fra forrige måling – og det er rødgrønt flertall, kan vi trygt slå fast at Høyre befinner seg i en vanskelig posisjon 138 dager før valget.