Olav Levin Johansen

De siste ukene har ungdomskriminalitet fått mye oppmerksomhet. Jeg vil fokusere på hva slags forståelse politikerne bør ha.

Før vi kan gjøre noe med problemet, må vi først forstå det. Denne forståelsen gir innsikt i ulike sider av saken – og innsikten kan igjen føre til ny kunnskap.

Allerede da jeg gjennomførte fengselsbetjent-utdanningen i 1973-74, ga undervisningen forståelse, innsikt og kunnskap om at når «velferden øker så øker også kriminaliteten». Dette fordi: da øker også forskjellene i samfunnet.

Altså, allerede for ca. 50 år siden var det en forståelse av at når velferden øker så øker også kriminaliteten.

På den tiden bodde jeg i Oslo og fikk med meg diskusjonen om de negative konsekvensene som kunne komme til å skje når de første fritidsklubbene for barn og ungdom ble lagt ned. Og nå har det samme skjedd i for eksempel kriminalomsorgen og i barnevernet.

Positive aktiviteter som danner gode relasjoner mellom innsatte og ansatte blir nedlagt, med det resultatet at de innsatte blir sittende mer alene på sine celler. Dermed øker frustrasjoner, vold og trusler mot betjenter. Og selvfølgelig øker samfunnshatet.

Den 2. oktober 2025 leser jeg i NRK nettavisen artikkelen: «Mange ungdomskriminelle utsatt for vold: – Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Det pekes på svikt, allerede før kriminalomsorgen er inne i bildet. Det må bety at foreldre, skole og nærmiljø, og ikke minst at barnevernet har sviktet diss ungene.

Når vi vet at mennesker har evne til å ane og undre seg over det som kan komme til i skje i fremtiden, er det forunderlig at ikke politikken har fått tak i disse menneskene.

Jeg leser stadig vekk at barnevernet ikke fungerer slik det skal. Det må vel være de politiske føringene som har sviktet, og ikke dem som jobber i førstelinjetjenesten med økende utfordringer, som vist angående at «Fellesskapet har sviktet disse ungene».

Burde ikke våre politikere har forstått denne samfunnsutviklingen for mange år siden, og kanskje allerede i 1973-74?

Det som må skje, er at alle politiske partier forstår og tar inn over seg at barnevern og også kriminalomsorgen, og alt som har med barn og unge å gjøre, må bli så optimalt og godt som over hode mulig.

Det betyr å forstå og å skaffe seg innsikt i og kunnskap om det som må til inn i de fremtidige omsorgsyrkene, og som det er kun brukere og førstelinje-personal som har reell kompetanse til å si noe om.

Altså de som besitter den innerste og mest grunnleggende ERFARINGEN om det som fungerer, og det som ikke fungerer i forebygging og endringsarbeid.

I disse «erfaringene» er det et helt annet «ansvar» enn det «ansvaret» som er mulig for politikere å ha på sine trygge stortingskontorer.

Hva må da gjøres? Det som må gjøres er at politiske myndigheter forstår og ikke minst følger det som brukere og førstelinje-personal sier er det som må gjøres i de fremtidige omsorgsyrkene, og da helt uavhengig av hva det koster i kroner og øre.

Dette fordi konsekvensen av manglende satsing vises tydelig i dag, og vil nok vises enda tydeligere inn i fremtiden.

Jeg vil påstå at vi er kommet langt i vårt menneskesyn og forståelse av samfunnsutvikling på forhånd, dersom vi greier å sette oss inn i de opplevelser og erfaringer som de «erfarne» har.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far og min mor skal oppleve, eksempelvis et møte med barnevernet og ikke minst et fengselsopphold.

Det vil være å tenke nøye gjennom hvordan vil jeg at min sønn, min datter, min far eller min mor skal ha det på jobben i sine respektive omsorgsyrker.  

En av mine tydeligste påminnelser til alle personer, er at akkurat DU på en eller annen måte kan være den som kommer i kontakt med barnevernet og kriminalomsorgen.

Alle oss som kjører bil, kan i et kort og uoppmerksomt øyeblikk kjøre på en person i et gangfelt, og dermed få et ublidt møte med fengsel og rettsapparat. Da er også DU og mange andre plutselig pårørende til en som må sone en dom.

Et annet eksempel er at plutselig er du i kontakt med barnevernet, enten som foreldre, besteforeldre, nabo eller venn. I et slikt perspektiv er det viktig å bygge alle velferdstjenester ut fra reell kunnskap og erfaring, i stedet for synsing og kunnskapsløshet fra dem som mener å være «immune» mot å komme i direkte kontakt med for eksempel barnevernet og kriminalomsorgen.

Dette gjelder også våre politikere med sitt «ansvar» for å gi gode oppvekstvilkår for barn og unge, og et godt samfunn for alle oss å leve i.  

Når vi har tenkt nøye igjennom hva mennesker erfarer og opplever, er neste steg at politikerne lytter nøye til deres budskap og gjennomfører de tiltakene som kunnskap og erfaring viser er det som vil føre til bl.a. mindre ungdomskriminalitet.

Helt nøyaktig sagt: «De menneskene som står i de daglige situasjonene med sine erfaringer og direkte ansvar i håndtering av ulike utfordringer kan hjelpe til overfor: «Politikernes evner til å forstå samfunnsutvikling på forhånd».

Trygve Svensson

I år skal fem rød-grønne partier bli enig om regjeringens forslag til budsjett, AKA: de store pengene. 

Joe Biden, som vel ingen lenger kan tenke på uten bitterhet, sa: «Ikke fortell meg om dine verdier – vis meg budsjettet ditt, så kan JEG fortelle DEG hva du verdsetter».

Et område som alltid har vært krevende for de rød-grønne partiene er olje og gasspolitikken. Det er ikke så rart. 

Ap og Sp vil fortsett med norsk olje- og gassproduksjon, MDG vil sette en sluttdato for hele næringen. Både Rødt og SV har klimabevisste velgere.

Et overveldende stortingsflertall ønsker å videreføre næringen. Og konfliktlinjene går på kryss og tvers på hele rød-grønn side. Industriarbeiderne i privat sektor i LO ser saken annerledes enn ungdomspartiene som deltok i klimabrølet.

Men i motsetning til i det store opposisjonspartiet FrP er alle på rød-grønn side enig om at klima er svært viktig. Spørsmålet er altså ikke hva, men hvordan.

Mitt største problem med olje og gass-debatten er at uenigheten mellom «utvikle» og «avvikle» har tatt så mye politisk surstoff.

Det er så klart en grunn til at dragkampene om Lofoten-Vesterålen eller Wisting-feltet har preget de siste 15 årene. Men hovedlinjene i olje og gasspolitikken har ligget fast, og er, om mulig, enda mer fasttømret etter invasjonen av Ukraina. 

På kort og mellomlang sikt vil Europa trenger det vi produserer på norsk sokkel. Da bør en større del av debatten handle om hvordan vi bruker super-profitten fra olje og gass. Ikke om vi skal gjøre det.

For noen uker siden var den nederlandske suksessforfatteren Rutger Bregman på besøk i Norge. Han hadde et litt overraskende budskap til oss: «Vær så snill å fortsette med olje og gass. Men invester pengene på bedre vis».

Bregman har solgt millioner av bøker, ofte til folk som er opptatt av å gjøre verden bedre. Jeg er sikker på at mange i partiene som Ap nå skal bli enig med om budsjett har nikket til «Utopia for realister» og «Menneskehet: En optimistisk historie».

Bregmans budskap var dobbelt. For det første er det bedre hvis Europa handler olje og gass fra et demokrati enn et diktatur. For det andre har vi mulighetene til å investere pengene på en måte som gjør verden bedre. 

Og penger trengs: Ifølge IEA må kapitalen til grønne investeringer i utviklingsland sjudobles for å nå målet om netto nullutslipp i 2050.

Hvordan ta utgangspunkt i denne utfordringen, uten å rokke for mye ved en av moderne norsk histories største suksesser, nemlig forvaltningen av oljeformuen?

Den mest lavthengende frukten er heldigvis også kanskje den mest effektive.

Klimainvesteringsfondet har levert svært gode resultater siden det ble opprettet i 2022. Så gode at alle partiene på Stortinget (utenom, trommevirvel … FrP) før valget gikk inn for å oppskalere det de kalte «Norges i særklasse mest effektive klimatiltak».

På de få årene fondet har eksistert har de gjort investeringer som kutter tilsvarende 38 prosent av våre egne årlige utslipp – i land som virkelig trenger det. Dette er en måte Norge kan slå over vektklassen sin globalt. Det bør gjøres på flere måter, noen av dem ganske tekniske.

Det handler blant annet om å la overføringen være «under streken» og slutte å føre investeringene som en utgift. Få det bort fra bistandsbudsjettet hvor det konkurrere med alle verdens fattige. Stortinget har allerede bedt regjeringen om en plan for opptrapping.

Her er en åpenbar politisk gevinst å hente ved å tenke større.

Den virkelig store hvalen, oljefondet, er en egen historie. For de som vil se alle farene knyttet til fondet kan jeg anbefale, helt på ekte, å lese NOU-en «Fondet i en brytningstid» fra 2022, og spesielt kapittelet «Sorte penger: Fra stolthet til skam».

Utvalget viser hvor galt det virkelig kan gå hvis klimakrise skaper finanskrise og politisk krise.

Det er som Johannes’ åpenbaring, bare i byråkratspråk.

På kort sikt må vi sikre at forvaltningen er i tråd med våre verdier, altså ikke finansierer det israelske folkemordet, den russiske invasjonskrigen, eller andre brudd på folkeretten. På lengre sikt bør også større deler av oljefondet gå til klimainvesteringer.

Men her trengs det en ny NOU, med et mer fremtidsrettet, altså grønnere mandat. Det kan også være et resultat av forhandlingene i høst.

Den politiske kinderegg-effekten i å knytte olje og gass til hvordan vi forvalter superprofitten, er åpenbar. 

Fagbevegelsen er opptatt av arbeidsplasser. De vil gjerne se at inntektene medlemmene er med å skape investeres grønnere. De som er mest opptatt av klima bør være mest opptatt av å mest mulig ut av pengene.

De grønneste og rødeste partiene må være pragmatiske. Det store sosialdemokratiske partiet må være nytenkende. Budsjettet skal vedtas i desember. 

Da kan det bli kinderegg til jul.