Steffen Handal

leder Unio

Hans-Erik Skjæggerud

leder YS

Kine Asper Vistnes

leder LO

Denne uka legger verdens fagbevegelse fram Global Rights Index 2026. Årets rapport viser en utvikling som ikke lenger kan forklares som enkeltstående tilbakeslag.

For første gang er USA satt på Global Rights Index sin «watchlist», en varselliste for land der rettighetene til arbeidere er under særlig press.

Frankrike er nedgradert. Argentina og Panama går inn på lista over de ti verste landene i verden for arbeidstakere.

Halvparten av verdens land arresterer eller fengsler arbeidstakere som bruker retten til å organisere seg. I 72 prosent av landene mangler arbeidstakere reell tilgang til domstoler og andre ordninger som skal beskytte rettighetene deres.

Samtidig har både Europa og Amerika sine svakeste resultater siden målingene startet i 2014.

Det er lett å lese slike rapporter som en oversikt over problemer andre steder.

Det ville være en feil.

Norsk arbeidsliv er ikke immunt mot internasjonale utviklingstrekk.

Høy organisasjonsgrad, sterke tariffavtaler og samarbeid mellom partene i arbeidslivet er ikke naturtilstander. Det er resultat av politiske valg og organisert innsats gjennom mange tiår.

I vårt naboland Finland har regjeringen begrenset streikeretten og innført flere negative reformer for arbeidsfolk.

Det er ikke tilfeldig at spørsmål mange har oppfattet som avklarte igjen diskuteres internasjonalt: Hvor langt strekker retten til kollektive forhandlinger seg? Hvilken plass skal streik ha i moderne arbeidsliv? Og hvilken rolle skal fagforeninger spille når arbeidslivet endrer seg?

De siste årene har også den internasjonale diskusjonen om streikeretten vært preget av uenighet. At det nå foreligger viktige avklaringer om arbeidstakeres kollektive rettigheter, er et viktig signal. Men det betyr ikke at motsetningene er borte.

Hvordan internasjonale arbeidsstandarder skal forstås og praktiseres, kommer fortsatt til å være omstridt.

Global Rights Index viser også at arbeidstakerrettigheter ikke begrenses på samme måte overalt.

Ansatte i offentlig sektor møter i mange land egne begrensninger i retten til å organisere seg, forhandle kollektivt og bruke streik.

USA er igjen et versting-eksempel der Trump-administrasjonen vil fjerne retten til kollektive forhandlinger for en stor del av de statsansatte.

I flere stater reduseres fagforeningers rolle til å være interesseorganisasjoner uten reell innflytelse over lønns og arbeidsvilkår. Når retten til å forhandle og representere medlemmer svekkes, svekkes også grunnlaget for et organisert arbeidsliv.

Hvem som har rett til å organisere seg, hvem som får forhandle og hvem som får påvirke egne arbeidsvilkår, sier også noe om hvordan makt er fordelt i samfunnet.

Vi ser også at presset mot faglige rettigheter ofte går hånd i hånd med tilbakeslag for likestilling.

I flere deler av verden utfordres etablerte rettigheter, og likestilling er igjen blitt et politisk konfliktområde.

Når mennesker får mindre innflytelse over eget arbeidsliv, svekkes også muligheten til økonomisk selvstendighet og deltakelse. Arbeidstakerrettigheter er derfor mer enn et spørsmål om lønn.

ILO har gjennom mange år vist hvordan organisasjonsfrihet, kollektive rettigheter og fungerende partssamarbeid henger sammen med stabile arbeidsmarkeder og høy tillit. Erfaringene fra internasjonalt faglig samarbeid peker i samme retning.

Dette er ikke perifere spørsmål for Norge.

Norske arbeidsplasser påvirkes av utviklingen i andre land. Norske virksomheter opererer internasjonalt. Den nordiske modellen bygger på at konkurransekraft og samarbeid kan forsterke hverandre.

Derfor må Norge fortsatt være en tydelig stemme for organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger og partssamarbeid internasjonalt.

Det gjelder i utviklingspolitikken. Det gjelder i internasjonalt samarbeid. Og det gjelder i møte med landene vi handler med.

Vi må støtte ordninger som gjør at arbeidstakere kan organisere seg, forhandle og bli hørt, også der presset mot slike rettigheter øker.

Den nordiske modellen omtales ofte som et forbilde. Men den er ikke bare et resultat av norske forhold. Den bygger også på at grunnleggende rettigheter respekteres bredere enn hos oss alene.

Når arbeidstakerrettigheter svekkes internasjonalt, er ikke spørsmålet om Norge blir berørt.

Spørsmålet er hvor godt forberedt vi er når det skjer.

Einar Frogner

Da regjeringen presenterte sitt reviderte statsbudsjett den 12. mai, ble det klart at Norgespris vil koste staten 10 milliarder kroner mer i år. Totalt vil ordningen dermed koste 21 milliarder kroner.

Norgespris har fra starten av vært et plaster på et åpent sår. Ordningen kompenserer for høye strømpriser for husholdninger, men tar ikke problemet ved roten.

Årsaken til de høye strømprisene i Norge de siste årene har vært at vi er koblet til et dysfunksjonelt europeisk energimarked.

Vi eksporterer billig, fornybar kraft som industrien trenger, mens vi får høye og ustabile energipriser tilbake.

At Norgespris nå ser ut til å bli langt dyrere enn først antatt, betyr dermed at ordningen i realiteten er en gigantisk utgift påført oss av EU.

Norge sitter igjen med svarteper når EUs regler for videre statsstøtte står til hinder for at Norgespris kan omfatte næringslivet.

I stedet må norske industribedrifter ta seg til takke med et energisystem som tar fra dem sitt tradisjonelle konkurransefortrinn: Billig og fornybar kraft.

De siste årene har vi sett en rekordstor eksport av strøm samtidig som store deler av kraftbransjen roper opp om underskudd på strøm. Dette vil til syvende og sist gå utover arbeidsplassene i industrien.

At utgiftene til Norgespris nå går opp, demonstrerer dermed at regjeringen må bruke kraftigere lut for å få bukt med de høye strømprisene.

Vi må ta tilbake kontrollen over krafta, legge ned veto mot EUs fjerde energipakke og frikoble oss fra EUs energiunion og ACER.