Sigurd Jorde

I løpet av våren gikk Morrow Batteries konkurs, det eneste av selskapene som klarte å etablere batteriproduksjon i Norge. Konkursoppgjøret foregår nå, og staten har en unik mulighet til å ta over et samfunnskritisk industriprosjekt.

Entusiasmen for grønn industri i Norge er for øyeblikket lav. Ny grønn og bærekraftig industri skulle være en kombinasjon av en klimaløsning, og bidra til en omstilling av industrien ut av oljealderen. Da de fleste industriprosjektene stanset opp, forsvant ambisjonene. 

Forlengelse av norsk oljeutvinning er nå den eneste industrisatsingen flertallet på Stortinget har tro på. Men oljeindustrien går en turbulent framtid i møte. Norges viktigste marked for olje og gass, EU, har klarte ambisjoner om å fase ut fossil energi.

Å fortsette med olje er i realiteten mer risikabelt enn å gjenreise satsingen på grønn industri.

Behovet vokser enormt

Staten bør kjøpe opp konkursboet til Morrow Batteries, og av flere grunner enn at vi trenger grønn industri og klimaløsninger.

Batteriteknologi og -produksjon er i ferd med å bli en av de viktigste strategiske industriene i årene som kommer. Staten er allerede eier av strategisk viktig industri og infrastruktur, som kraftproduksjon, kraftforsyning, infrastruktur og våpenproduksjon.

Om få år vil batteriproduksjon være like viktig som de øvrige industrisektorene staten allerede eier, og kunne inngå i statens portefølje over industri det er nødvendig at Norge eier selv.

Behovet for flere batterier og ny batteriteknologi vokser raskt.

Kravet fra deler av næringslivet om kutt i dieselavgifter avslører at det trengs en batterirevolusjon i transportsektoren, landbruk og bygg og anlegg. Norge har vært en pioner for elektrifisering av transport, med subsidiering av elbiler og krav til elektrifisering av ferger og anleggsmaskiner.

I stedet for å fortsette å subsidiere bruk av batterier importert fra andre land, burde staten investert i produksjon og teknologiutvikling som kan gi eksportinntekter.

Et viktig poeng med Morrow var at de ikke bare satset på batteriproduksjon, men teknologiutvikling. Selskapet bygget opp en fabrikk i Arendal og et senter for batteriforskning i Grimstad.

Å sikre fortsatt norsk eierskap til denne teknologiutvikling, i nærhet av faktisk produksjon, vil kunne gi Norge mulighet til å utvikle teknologiske nisjer som på sikt blir lønnsomme.

Fornybart med lagring

Kritikere av det grønne skiftet har ofte påpekt svakhetene med solkraft (om natta) og vindkraft (når det ikke blåser). Utvikling av batterier for lagring av fornybar kraft tilknyttet strømnettet (BESS) er i rask utvikling, og er i ferd med å gjøre denne svakheten overflødig.

Et annet eksempel på nye nisjer for batterier er droner og våpen. Fronten i Ukraina domineres nå fullstendig av droner, hvor de fleste drives av batterier. Fra noen tusen droner i året, har Ukraina økt produksjonen til mange millioner droner hvert år. De fleste av disse trenger batterier, som i dag produseres i Kina.

Neste våpenteknologiske nyvinning er bakkedroner, som består av hjul, fjernstyring og batterier. I dag er det enighet om at den norske staten skal eie halvparten av Kongsberg og Nammo som produserer ammunisjon.

Men våpenutviklingen i Ukraina betyr at ammunisjonen i dag ikke skytes ut med kanon, men flys inn med propell og batteri.

Det gir ikke mening at Norge og Europa skal lage granatene selv, men være avhengige av batterier fra Kina.

Med kollapsen av Northvolt i Sverige og Morrow i Norge har Kina mistet to viktige batterikonkurrenter. Det øker Kinas internasjonale dominans innen batterier ytterligere, en geopolitisk utfordring ikke bare for Norge, men for hele Europa.

Å ta eierskap til Morrow bidrar til å balansere Kinas tilnærmede monopol over batterier.

Vi må skape vinnere

I Norge finnes det en frykt for at staten skal forsøke å «plukke vinnere», fordi det ofte ender med at man satser på feil teknologi og taper fellesskapets penger.

Å foreslå at Næringsdepartementet skal gå inn som eier av Morrow vil sannsynligvis få deler av høyresida til å sette kaffen i vrangstrupen og begynne å skrive kronikker i affekt.

Men vi bør være mer bekymret for at vi mister industri til utlandet, enn at vi tør å satse på en industri som er strategisk viktig. Det er fullt mulig at det blir lønnsomt på sikt, og gir inntekter til fellesskapet. Staten bør være mindre bekymret for å plukke feil, og mer opptatt av å skape vinnere.

Industriens rolle for samfunnsutvikling og økonomi må ikke undervurderes. Alternativet til at staten tar en mer offensiv rolle i industriutviklingen, er at vi mister industrien ut av Norge. Konsekvensen blir industridød, som igjen rammer arbeidsplasser og lokalsamfunn.

At staten tar over Morrow Batteries, hvor man allerede sitter på eierandeler, er en investering i en teknologi og industri vi vet vil være strategisk viktig i tiår som kommer.

Prisen vil være en brøkdel av hva Norge har tjent på økte oljepriser fra krigen mot Iran. Som bonus beholder vi arbeidsplasser og opprettholder et levende lokalsamfunn.

Jonas Bals

For et drøyt tiår siden gikk Russland inn i den syriske borgerkrigen på Bashar al-Assads side – diktatoren som i dag gjemmer seg under Putins vinger i Moskva.

Russland bisto blant annet regimet ved å terrorbombe sivile mål i storbyer som Aleppo, og ved å begå utallige krigsforbrytelser av samme sort som vi kjenner fra blant annet Tsjetsjenia og Ukraina.

Russlands krig var imidlertid ikke bare en krig med våpen – det var også en hybridkrig der mennesker ble brukt på nye og kreative måter. Krigsforbrytelsene bidro til å skape en enorm flyktningstrøm, der om lag halve befolkningen ble fordrevet.

De fortvilte menneskene kom seg blant annet til Tyskland, der ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) ble store og sterke i årene som fulgte.

Bildene av mennesker som vandret langs motorveiene i Europa fyrte opp under konspirasjonsteorien som er blitt spredt de siste 15–20 årene, både av partier som AfD og Sverigedemokraterna, terrorister som Anders Behring Breivik, og av den russiske regjeringen: Påstanden om at det foregår en «befolkningsutskiftning» i Europa.

For om lag ti år siden gikk en av disse flyktningrutene gjennom Russland og inn i Finnmark, der det ankom mange afghanske og syriske asylsøkere til grensestasjonen Storskog – mange av dem med langvarige opphold i Russland.

Befolkningen i Kirkenes bisto flyktningene så godt de kunne, og fanget raskt opp informasjon og rykter fra dem som kom syklende. Flere fortalte at russiske myndigheter hadde beordret dem å forlate landet i løpet av ti dager, med beskjed om at det var mulig å gå over grensen i nord.

I skrivende stund er det fortsatt mye vi ikke vet om hendelsesforløpet da 60.000 mennesker forrige uke tok seg over til den lille spanske eksklaven Ceuta i Marokko. Vi vet at mange satte kursen dit på grunn av innlegg i sosiale medier, der det ble påstått at grensen sto åpen, og at det var mulig å komme inn i Europa uten dokumenter.

Vi vet også at det ikke tok lang tid før spanske og marokkanske myndigheter fikk situasjonen under kontroll, og de fleste vendte tilbake til Marokko. Vi vet også at en av grunnene til at Spania «mistet kontroll», var at de fryktet at mange flere ville drukne dersom de ikke slapp opp på stranden.

Men vi vet også at det tok enda kortere tid før bildene begynte å sirkulere som et bevis på en «invasjon» av Europa, der begreper som «angrep» ble brukt for å skape frykt.

Statsministrene Giorgia Meloni og Mette Frederiksen var raske til å hoppe på. I likhet med enkelte kommentatorer her hjemme hevdet de at Spania ikke hadde kontroll på grensene sine, og at EU måtte treffe tiltak mot landet. Italia stengte til og med grensene sine.

USAs visepresident J.D. Vance pustet til glørne, det samme gjorde Nigel Farage fra Reform UK, som hevdet at migrantene var på vei mot Storbritannia. Alice Weidel fra AfD hevdet at Tyskland trolig var migrantenes endelige mål.

Her i Norge skrev Frps leder og statsministerkandidat, Sylvi Listhaug, et innlegg på Facebook der hun sa at «Norge må nå ta ansvar og suspendere Spania fra Schengen inntil landet igjen har kontroll over yttergrensen og fører en ansvarlig innvandringspolitikk».

Det samme budskapet ble fremmet på FpUs sommerleir i Arendal, og dermed også til hundretusenvis av mennesker via NRK Dagsrevyen.

Verken i innslaget eller i artikkelen som ble lagt ut på nrk.no fremgikk det at Ceuta har et eget regime når det gjelder Schengen – i alle fall ikke før Jan Arild Snoen gjorde dem oppmerksomme på det, og det ble lagt inn en rettelse på hjemmesidene.

Det Dagsrevyens seere uansett ikke fikk denne kvelden, var en analyse av hva som kunne tenkes å være årsaken til hendelsene i Ceuta. Hva det var som lå bak vet vi ennå ikke, og kanskje får vi heller aldri vite det.

Det vi vet, er at det ikke bare er marokkanske myndigheter som har hatt interesse av å legge press på den spanske sosialistiske regjeringen, skape splid og frykt i Europa, og/eller å styrke ytre høyre-partier som AfD, Reform UK – og Frp.

Det vi også vet, er at mange sto klare til å utnytte situasjonen for alt den var verdt. Ukrainske myndigheter, som har opparbeidet mye kunnskap om hvordan hybrid krigføring fungerer, påviste raskt at russiske medier bidro til å spre historien.

Vi vet også at USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi har en uttalt målsetting om å bidra til «regimeendring» i Europa, og at aktører som Vance, Elon Musk og Marco Rubio ser på innvandrings- og migrasjonspolitikk som en nøkkelfaktor for å lykkes i denne kampen.

På dette området er amerikanske og russiske interesser vanskelige, nærmest umulige, å skille fra hverandre. Akkurat det er ikke så rart: Da Russland bidro til at Trump vant valget i USA for to år siden, var det ved hjelp av den selvsamme strategien amerikanerne nå bruker overfor Europa.

Oppskriften er enkel:

• Blås opp både reelle og imaginære problemer til å se ut som store eksistensielle kriser, og bruk dem til å tegne et fiendebilde av et «Dem».

• La deretter de nyttige idiotene og kollaboratørene gjøre resten av jobben. Uansett om de gjør det av uvitenhet eller av mer kyniske grunner, vil de rope opp om behovet for drastiske tiltak som bryter med den regelstyrte ordenen, og forsterke hatet og hetsen mot dem som er blitt utpekt som syndebukker.

Når oppskriften er så enkel, hvorfor er den likevel så vanskelig å avsløre for dem som skal holde makta ansvarlig, de som skal være sannhetssøkende voktere av demokratiet?

Jeg forventer ikke mer av Listhaug, selv om jeg kanskje burde det. Men jeg forventer mer av mediene våre.

Professor Dena Freedman, som nylig har redigert boka «The Global Left in a Multipolar World», mener at dagens ytre høyre ikke lenger kan ses som et nasjonalt fenomen. De er i stadig økende grad en internasjonal bevegelse, og må følgelig også forstås og møtes som nettopp det.

Selv om de kommer i mer og mindre moderate utgaver, benytter de seg av de samme triksene, forsterker hverandres fortellinger, og følger den samme radikaliseringsprosessen, der det de selv hevdet var utenkelig i går, er blitt helt normalt i dag.

Det vi her i Norge må ta inn over oss, er at det finnes sterke internasjonale aktører som ikke vil oss vel, som ønsker at europeisk samarbeid skal bryte sammen, og at vi skal fortsette å være naive i møte med mektige ekstremister som Musk, Vance og Rubio – for ikke å snakke om Putin.

Når norske aktører blir med på disse panikkbølgene, og bevisst forsøker å forsterke dem ved hjelp av desinformasjon og villedende kommunikasjon, bør det påtales og kommenteres – ikke stilltiende aksepteres.