Merete Holtan (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Espen Istad (foto)

På øya Gossa i vakre Aukra utenfor Molde får ikke værgudene helt bestemt seg denne dagen. I det ene øyeblikket bader området i regn. I det neste titter sola fram, så det glitrer i stål.

Vi er på gassanlegget Nyhamna, en landsby av rør, piper, betongbygg og grus. Anlegget sysselsetter flere hundre arbeidsfolk, gir vertskommunen over 80 millioner kroner i eiendomsskatt hvert år og foredler gass for 100 millioner – hver dag. Kronene pumpes opp fra Ormen Lange og føres i land under et voldsomt trykk. Rundt på området går menn i vernedress og med briller, hjelm og øreklokker – hist og her ser vi en kvinne.

24 år gamle Malin Trellevik er en av dem.

Vente, vente

– Jeg liker å være ute og røre på meg. Og jeg liker å jobbe med gutta. De er ukompliserte og lette å være sammen med, sier Malin.

Hun kaller seg selv grunnarbeider, og forklarer at hverdagen består av venting og graving, skjøting av rør og enda mer venting.

– Sikkerheten er streng, så det er forståelig. Vi må for eksempel vente på en underskrift med godkjennelse for å få grave, eller på en vakt som skal stå bak og sørge for at alt er i orden. Men jeg trives, sier Malin, og peker på en bjelke med strømførende kabler.

– Det er min kabelboks! Det er jeg som har hengt den opp! Det er veldig kjekt arbeid. Den eneste bakdelen er at gutta er fysisk sterkere enn meg. Jeg kan stå og planere, og så kommer en kar og sier: «Jeg kan gjøre det, jeg».

– Hva svarer du da?

– Før lot jeg dem overta.

Hun smiler.

– Men nå har jeg begynt å protestere.

Ikke frisør

Helt siden hun vokste opp på Sotra utenfor Bergen med foreldre og fire søsken, har Malin visst at hun trives med kroppsarbeid. Hun hang mye med lillebroren Robin, som i dag er industrimekaniker.

– Jeg visste i hvert fall tidlig hva jeg ikke skulle bli. Frisør var ikke noe for meg, og jeg ville ikke sitte på noe kontor.

Familien flyttet etter hvert til morens hjemland Sverige, der Malin tok videregående og ble truckfører i et svensk firma.

Så mistet hun jobben. Og flyttet fra familie og venner til besteforeldrene på Sotra for å søke lykken i det norske arbeidsmarkedet.

Hun ble utplassert på anlegg via et bemanningsfirma, likte seg godt og søkte seg til AF. I entreprenørfirmaet fikk den unge jenta tilbud om lærlingplass. I august neste år har hun fagbrev i vei- og anleggsteknikk.

Forbi guttegarderoben. Da får det heller være at bedriften stiller med et heller spartansk sted for Malin og de andre jentene til å skifte. AF har hamra opp en vegg til dem i fellesgarderoben, så jentene har en egen plass med dør, dusj og do. Men på vei ut må de gå forbi gutta.

Malin smiler når hun forteller om det.

Eksplosivt

Det synes, der hun vandrer innenfor gjerdene til gassanlegget med «Malin Trellevik” på hjelmen og gassmåleren i hånda. Måleren varsler om lekkasje, forklarer HMS-ansvarlig Jan Arne Olaussen, som har sørget for adgang til det eksplosjonsfarlige området.

Nå følger han hvert skritt vi tar. Og peker på de enorme rørene som skal sørge for ferskvann dersom ulykken er ute.

– Det er nok vann til 20 minutter med brannslukking. Etter det må vi bruke saltvann, og alt blir ødelagt, forklarer Olaussen rolig.

Malin nikker. Hun kjenner prosedyrer og regelverk godt.

– Akkurat der er jeg nok flinkere enn gutta. Jeg leser gjennom permene og er bedre i hodet, sier hun med en latter, og hilser på en gruppe tillitsvalgte på befaring.

Hun kan selv tenke seg å ta verv på sikt.

– Mange unngår å bli tillitsvalgt, og vegrer seg for å melde seg inn i LO og Arbeidsmandsforbundet. De er redd for å bli pålagt oppgaver, og at det koster for mye. De ser bare på lønnsslippen, og ikke på hva de får tilbake. Får man for eksempel stjålet noe fra hjemmet, får man kontingenten tilbake og vel så det, minner Malin om.

– Sånne ting vil jeg gjerne hjelpe folk med.

Ung Arbeidsmand

Hun er allerede godt inne i hjelpearbeidet. Da hun flyttet til Norge i 2013, meldte hun seg inn i LO og NAF med én gang. Et drøyt halvår senere gikk hun på kurset Ung Arbeidsmand.

– Der fikk jeg spørsmål om å være med på et nytt kurs, og det ene tok det andre. Det er så kjekt! sier Malin, som i dag er med i ungdomsutvalget i Hordaland, står som vara sentralt og er delegat til landsmøtet.

Hun vet nøyaktig hvorfor hun ble valgt:

– Én: Jeg er jente. To: Jeg jobber på anlegg. Tre: Jeg er lærling. Fire: Jeg er med i ungdomsutvalget.

– Hva med fem: Du er flink til å snakke for deg?

Hun blir rosa i kinnene. Akkurat det er hun ikke så sikker på ennå. Bare én gang har lærlingen talt for en forsamling.

Kjempenervøs. Det er årsmøte i avdeling 6 Vest, og det snakkes om at sammenslåing av sykehus kan gå utover ambulansetjenesten. Det foreslås at responstida skal forbli den samme, og de innkalte får beskjed om å ta stilling til saken med et «enig» eller «uenig». Malin lander på «enig», og skriver noe ned på en lapp.

Lappen tar hun med seg til en ansatt på kontoret, og spør: «Jeg har tenkt til å lese opp dette. Tror du det går bra?»

Hun får ja, og samler mot. Reiser seg opp, og leser det som står på lappen – at responstida må være som i dag. Ser 50 velvillige ansikter i salen.

– Jeg kjente jo flere av dem. Likevel var jeg kjempenervøs, forteller hun.

Han Arbeiderpartimannen

I mai, foran landsmøtet, kommer nervøsiteten garantert tilbake.

Hun gleder seg til å sette seg inn i forslagene, og fryder seg over at hennes stemme er like verdifull som noen annens, også forbundslederens.

– Vet du hva du går til?

– Nei. Men jeg har hørt at han Arbeiderpartimannen skal komme?

– Jonas Gahr Støre, mener du?

– Ja, svarer Malin, og innrømmer at hun ikke vet så mye om Ap-lederen. - Jeg har ikke sett ham på TV en gang!

Sotra-Oslo-Georgia. 24-åringen snakker ivrig om boligpolitikk for unge og organisasjonsånd blant jevnaldrende, og oppgir NAF som hobby nummer én. Hun liker også å lese, helst fantasy, og trener for å ta igjen gutta i styrke. Men framfor alt elsker hun å reise.

I juni drar hun til USA for femte gang, og bor hos tanta si i Georgia. Da har hun opplevelser fra sitt aller første landsmøte i bagasjen.

– Jeg vil si meningen min, og vise at også vi unge kan være engasjert og få til ting.

– Skal du si noe foran alle?

– Ja, jeg tror det…

– På talerstolen, altså?

– Ja.

Malin stråler.

– Men jeg har ikke peiling på hva jeg skal si ennå!