MERETE HOLTAN (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Haji Jamal Muktar smiler varmt, som om sola i hjemlandet når ham der han sitter i Arbeidsmandsforbundets kontorlokaler i Bergen.

– Jeg skal fortelle deg litt om Etiopia, sier han ivrig. Forklarer at hjemlandet har 13 måneder i året og ikke er kommet lenger enn til 2007, at folket der har sitt eget alfabet og at de ikke spiser et måltid uten teff injera, et surdeigshevet bakverk laget av et spesielt næringsrikt mel.

Han forteller om den gode kaffen og det vennlige klimaet i hjemlandet, men også om mørket som den siste tiden omsluttet ham.Tar seg til den høyre skulderen, som fremdeles er vond etter at han ble hengt opp som en flaggermus i en kjeller hvor lyset aldri slapp inn.

Han vil helst ikke gå i detaljer.

– Jeg prøver å fortrenge, unnskylder han.

74 kvadrat på Laksevåg

Spinkle paraplyer gir etter for vinden i Bergen denne dagen. Regnet pisker sidelengs mot vinduene i Folkets Hus, der Jamal sitter over en kopp kaffe i en sort og hvit skjorte, nystrøket.

Han er blitt 42 år, har fast jobb som renholder i Toma, er tillitsvalgt og var nylig på sitt første landsmøte i Arbeidsmandsforbundet. Han snakker solid norsk, bor i en leilighet på 74 kvadratmeter med to soverom på Laksevåg og har enda nok penger til å kunne gifte seg på nyåret, da han etter sju år i Norge får norsk statsborgerskap.

– Se for deg hvor jeg kom fra, og der jeg er nå, sier han.

Og forteller en historie vi nordmenn hører om på nyhetene, men sjelden blir konfrontert med ansikt til ansikt.

Begravelsen ble stoppet

Han vokste opp i Harer i øst, der det regjerende parti styrer med jernhånd. Jamals far Muktar solgte klær og eksporterte kaffe, men ble fratatt fortjenesten på kaffesalget og gjorde politisk motstand, en livsfarlig øvelse.

Da Jamal var 22 år, ble faren torturert til døde.

– I Etiopia samles familie, venner og naboer til begravelse i tre dager. Naboene lager mat, vasker huset ditt, ordner i hagen og setter opp telt. Så kommer det 100 til 250 personer, og vi snakker og glemmer det som er vondt. «Alt vil bli bra» sier gjestene, og gir råd for framtida. Men de tok fra oss den muligheten, forteller Jamal.

«De» er styresmaktene, som to timer ut i begravelsen styrtet inn og stoppet det hele. Jamal hardner i blikket.

– Det var etter det jeg bestemte meg for å bli aktivist selv. «Han er min far», tenkte jeg.

«Angels» in uniform. Sinnet fikk Jamal til å flytte til hovedstaden Addis Abeba og danne en politisk celle med venner fra studietiden. Han lot betrodde hjelpere ta vare på bedriften og familien, og konsentrerte seg om motstandskampen.

Til han en formiddag ble tatt.

– I Etiopia kan representanter for det regjerende partiet dukke opp over alt. Det kan være han som sitter ved siden av deg på kafeen over en avis – du vet aldri, sier Jamal.

Han bryter på svak bergensk, men slår over i engelsk når han blir ekstra engasjert.

– «She saved my life», sier han om kvinnen som ga ham tak over hodet i to dager da han greide å flykte fra fangenskapet. Han fikk låne telefon, ringte sin hjelper i Addis Abeba, fikk skyss over grensen til Kenya og ordnet papirer for å komme seg ut av landet. Stoppestedet ble Oslo.

– Der ble jeg intervjuet av noen politifolk, og tenkte: «They are angels». Jeg fikk klær, rent vann og mat, og folk lyttet til meg. Jeg sa til meg selv: «Nå er jeg kommet til plassen jeg skal bo».

Redd for sjefen

Det skulle likevel ta år før Jamal fikk stablet på plass et fullgodt liv i Bergen. Han ble flyttet til Hurdal på midlertidig asyl og satt i tre år i flyktningmottak først i Bergen, deretter i Sogndal.

For en voksen mann med 12 års grunnskole og tre års IT-studier, var det rart å se mennesker samlet på den måten.

– Jeg så høyt utdannede leger kaste bort dagene på å spise og sove. Folk glemmer at mange av oss er «very educated people».

Selv var Jamal blant de aller siste som fikk arbeidstillatelse med én gang, før reglene ble endret i 2009. Han begynte i AB renhold, men fikk lite jobb og ingen arbeidskontrakt, meldte seg inn i Arbeidsmandsforbundet og forlangte fast ansettelse. Med forbundets hjelp ble han i 2011 tilbudt fast jobb, men takket nei og begynte på språkkurs. Året etter, med nypusset vestlandsdialekt og styrket selvtillit, fikk han fast jobb i Toma. I dag stortrives han med renhold på Universitetet i Bergen, og vil hjelpe kolleger i samme situasjon som han selv.

– I Etiopia vender sjefen deg ryggen om du melder deg inn i et fagforbund. Mange utlendinger i Norge tør derfor ikke å organisere seg, forklarer Jamal, og tar opp en lapp fra lomma.

Der har han skrevet opp en liste over fanesaker: Å bevare arbeidsmiljøloven, ha fokus på yrkesutdanning og å kjempe mot sosial dumping. Der står også en beskjed til kolleger fra utlandet:

– Dere må organisere dere! I Norge har jeg lært mye, og skjønt at jeg har rettigheter. Jeg tenker: «At least I can defend myself».

Reddet Faiza

Det hviler likevel en skygge over Jamals nye liv. Han savner familien. Faren som døde, moren Kedja Omer på 70 år som fremdeles lever og datteren på snart ti, som han tok til seg under et kuleregn i Harer.

Da var Faiza tre år.

– Midt i en skuddveksling så jeg en liten jente sitte og gråte på gaten. Jeg kunne ikke bare gå forbi, og tok henne med hjem. Jeg antok at foreldrene var døde.

Siden fant Jamal jentas biologiske foreldre. De var fattige, og spurte lille Faiza hva hun ville. «Jeg vil være med Jamal» sa jenta.

– Foreldrene takket meg for å ha reddet livet hennes, og sa hun kunne bli datteren min.

Nå vil Jamal adoptere Faiza formelt og hente henne til Bergen. Hver kveld ringer han og leser eventyr for henne over Skype. Han blir blank i øynene når han forteller om det.

– Jeg elsker henne som om hun var min datter.

Glemmer ikke mørket

På nyåret blir det også bryllup. Jamal har møtt etiopiske Medina gjennom Facebook, hun bor i USA og de prater sammen på Skype tre ganger om dagen. Den store festen blir i Kenya, siden Jamal fremdeles driver motstandskamp fra Norge.

– Det er farlig for meg å reise tilbake til Etiopia, sier han.

Skadene etter torturen sitter fremdeles i. Kroppen husker slagene. Den husker repene han ble hengt opp etter armene i, den ene brødskiva han fikk å spise hver dag og kjelleren hvor fangene sto så tett at han ikke fikk lagt seg ned for å sove. Èn dag skulle Jamal få se sola, men ble dårlig og sendt på sykehus.

– Det var bare mørkt, mørt, mørkt, sier han stille, og ser opp.

– Men jeg er glad nå. Veldig glad. Takk for at jeg får fortelle min historie.