Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik@lomedia.no

– Jeg har vært redd på jobb, redd for å gjøre noe galt, og redd for at leder skal bruke alt jeg gjør mot meg, sier Mari Foros Bjerklund.

Hun har på seg en svart hettegenser med påskriften «Fuck jante». Armene ligger bestemt i kors.

Mari elsker å jobbe, og trives best i en arbeidsbil langs veien. Men da skal forholdene være trygge – både rent sikkerhetsmessig, men også som kvinne i et mannsdominert yrke.

Det siste året har ikke Mari følt noe særlig på noen av delene.

Dette er hennes fortelling. Lenger ned i saken kan du lese hva bedriften og leder svarer.

Fleksibel arbeidstid

I mars i fjor startet Mari som veimester i Mesta, en statlig eid bedrift som driver med drift- og vedlikehold av vei.

Hun hadde tidligere jobbet som brøytebilsjåfør i samme firma, men sa opp stillingen da ugunstige arbeidstider ikke harmonerte med livet som småbarnsmor.

Som veimester kan hun i løpet av en arbeidsdag være innom alt fra fiksing av veiskilt til å plukke opp døde dyr langs veien i Follo-området.

Hun følger også opp beskjeder fra Veitrafikksentralen og kjører putebil – den med kollisjonspute og en blinkende pil for å varsle hvor veibanen er, og som skal sikre personer under for eksempel bilberging.

Da hun startet i jobben som veimester, ga leder beskjed om at hun selv kunne styre arbeidstiden litt i hver ende siden hun måtte levere og hente barn før og etter arbeidstid.

– Han mente det ville være bra for meg, og jeg var veldig glad for det, sier Mari.

Men så begynner tonen til lederen å bli annerledes.

Snakker ned damer

Fra hun starter i jobben i mars, merker hun at leder har en tendens til å snakke ned damer.

Når de har felles veimestermøter kan han høylytt – og i alles påhør – påpeke at kvinnene som jobber på kontoret ikke kan noen ting og ikke skjønner noe om veidrift.

Da en av Maris kollegaer er hjemme med sykt barn, får også hun gjennomgå fordi hun er kvinne og hjemme med sykt barn – foran Mari.

– Det gjentok seg på alle møter. Man blir så paff, og sitter med en uggen følelse hele tiden, sier Mari.

Miste livet eller jobben?

Helt siden Mari startet i jobben som veimester har hun vært tydelig på at hun synes at ting skal gjøres etter boka, og at hun gjerne spør to eller tre ganger for å dobbeltsjekke at hun har forstått alt riktig.

Hun forteller at hun heller spør en ekstra gang enn å gjøre noe feil, og at hun på egenhånd har lest seg opp på regelverket i bedriften.

I Mesta har de noe som heter skiltvedtak som de ansatte skal forholde seg til.

I skiltvedtaket står det at når man skal ut med putebil, så skal det kjøre en lagsbil foran. Når putebilen stanser, er det sjåføren i lagsbilen som skal gå ut og ordne det som ordnes skal, mens putebilsjåføren skal holde øye med trafikken.

Etter at Mari startet som veimester, blir hun sendt ut på mange oppdrag med putebilen alene, blant annet for å plukke opp rådyr.

– Når du står der oppe på planet på putebilen og skal dra opp rådyret og kjenner at hele putebilen rister når det kommer en bil forbi, da er det helt jævlig. Skal jeg miste livet eller jobben, liksom, jeg kjente veldig på den frykten, sier Mari.

Når hun gir beskjed om de skal være to ute på slike oppdrag, blir hun kjefta huden full av leder med beskjed om at hun er håpløs.

Fryktkultur

Mari kjenner på en frustrasjon over at leder kan sitte i møte med byggherre og forklare at Mesta følger alle retningslinjer og skiltvedtak, men at hun får motstridende beskjed når hun snakker med leder på telefon.

– Da får jeg plutselig beskjed om at jeg kan kjøre ut med putebilen alene likevel. Om jeg ikke gjør som han sier, får jeg beskjed om at jeg ikke forstår noen ting, forteller hun.

Stemmen hennes er skjelvende i det hun forteller om det hun beskriver som fryktkultur.

Flere ganger har hun opplevd at leder har slengt det hun beskriver som «dritt» til de andre kollegaene hennes om hvor håpløs og vrang hun er med det å kjøre alene ut med putebil.

 – Det har jeg hørt fra flere. Men jeg vil være trygg. Hva om noen dør, eller om jeg selv dør. Dette er en skummel bransje. Det kan gå bra i 50 år, men den ene gangen vi blir truffet, da må systemene være på plass, sier Mari.

Støtten fra kollegaer og venner har vært viktig for Mari.

Jan-Erik Østlie

Gråter i bilen

Det hele kulminerer når kalenderen viser juni måned, og Mari får beskjed fra mellomleder om å plukke opp en bøtte langs E6. Det er egentlig ikke langs hennes rute, men hun sier ja.

– Jeg sa at jeg kunne komme med putebil, men at jeg ville at noen skulle komme og kjøre foran, sier Mari.

Hun tilbyr seg å ringe andre kollegaer for å høre om noen kan være med, men får beskjed om at det ikke går. Hun må snakke med leder.

Leder svarer ikke, og hun sender ham en SMS om at hun må ha det skriftlig fra ham dersom hun skal bryte vedtaket og kjøre alene ut med putebil.

Arbeidsmanden har fått tilgang til meldingsutvekslingen, der leder svarer følgende: «Vi kjører ikke to mann ut på slike oppdrag!».

I mellomtiden kommer en annen kollega for hjelpe til med å hente bøtta. Etter at oppdraget er fullført, kjører de inn ved en bensinstasjon.

– Da ringer leder og kjefter og er sint. Han sa at om jeg skulle være så vanskelig, så måtte arbeidstiden min være mellom kl. 07.00 og 15.00 uten fleksibilitet.

Etter hendelsen blir Mari sittende og gråte i bilen.

– For mange damer i Mesta

Mari er alvorlig. Hun forteller at hun etter episoden med bøtta blir innkalt til et «oppfølgingsmøte».

Hun ber om å få med seg tillitsvalgte, men får beskjed om at det ikke går.

– Jeg følte meg presset opp i et hjørne. Det ender med at jeg møtte opp alene. Jeg var ikke meg selv, de ti første minuttene sa jeg ingenting, bare satt og hulka.

I Mesta jobbes det for å få flere damer i bedriften.

Da møtet nærmer seg slutten, kommer leder, ifølge Mari, med følgende kommentar:

– Han sa at mellom oss, så mente han at det var for mange damer i Mesta.

Maris stemme brister litt. Hun tørker bort en tåre og trekker pusten:

 – Da sitter du der som kvinnelig ansatt og føler deg som en dritt. Du vil egentlig ikke ha meg her, du har ansatt meg fordi Mesta vil ha damer og det ser bra ut på papiret.

Sa opp jobben

Mari opplever god støtte fra både kollegaer og tillitsvalgte, og blir værende i jobben som veimester fram til slutten av september – men da bikker det over for henne.

Hun tar ut en egenmeldingsdag, og oppdager samtidig at leder – uten forvarsel – har strøket henne fra oppgavene som veimester og flyttet henne over til lastebilkjøring på arbeidsplanen.

Mari blir sykmeldt før hun på nyåret sier opp jobben i Mesta. Da hadde hun fått tilsvarende stilling i et annet firma.

 – Da hadde jeg gjort alt jeg kunne med å varsle innad i systemet, både via tillitsvalgte og hovedverneombud, sier hun.

Tillitsvalgt: – Må tas på blodigste alvor

Konserntillitsvalgt i Mesta, Geir Krokå, har bak seg mange telefonsamtaler med Mari, og legger ikke fingrene mellom hva han mener:

– Mari mente at hun ikke ble ivaretatt i Mesta, og det må Mesta ta på blodigste alvor. Vi skal ta vare på damene, sier han, og fortsetter:

– Dersom leder har sagt at han mener det er for mange damer i Mesta, så er det forkastelig. En sånn kommentar går på tvers av Mesta sitt syn – vi skal ikke være kjent som en bedrift som ikke vil ha damer, sier Krokå bestemt.

Han forteller videre at han på det sterkeste beklager at det endte som det gjorde i Mari sitt tilfelle.

Victoria opplevde det annerledes

Krokå forteller at Mesta jobber aktivt, både gjennom kampanjer og sosiale medier, for å få flere kvinner inn i bedriften.

Og bildet er ikke bare svartmalt: I Førde har Victoria Ljostveit, som første Mesta-kvinne i Vestland fylke, nettopp tatt fagbrev i veidrift- og veivedlikeholdsfaget.

Hun roser Mesta, og forteller at hun føler seg godt ivaretatt av både leder og kollegaer.

– Da jeg begynte var jeg veldig usikker og hadde lite erfaring og bakgrunn fra bransjen. Men jeg opplevde at både de på kontoret og de ute så potensialet i meg og var veldig flinke til å heie meg fram, tilrettelegge og gi meg positive tilbakemeldinger, sier Ljostveit.

Hun forteller om gode erfaringer der hun har fått vært med på å ta bestemmelser, og at det også for bedriften har vært positivt å få henne med på laget.

Historien til Mari som føler seg presset ut fordi hun er kvinne, beskriver Ljostveit som «kjempeleit og trasig».

– Det er utgjør ingen forskjell om du er kvinne eller mann i denne jobben – du klarer å gjøre den like godt. Jeg synes det er veldig trasig at man skal føle på at man ikke passer inn i jobben på grunn av kjønn, sier hun.

Leder ønsker ikke å kommentere

Konserndirektør for Drift- og vedlikehold i Mesta, Elin Vigrestad, sier til Arbeidsmanden at hun har konferert med Maris tidligere leder, og at de har blitt enige om at «det ikke kan være hensiktsmessig for noen av partene at han skal imøtekomme dette via media.»

Leder bekrefter dette til Arbeidsmanden.

Vigrestad forteller videre at de synes det er leit at Mari har dårlige opplevelser fra perioden hun var ansatt i Mesta.

– Vi ønsker at alle skal føle seg ivaretatt på jobb, og har rutiner for å følge opp når vi får meldinger om at så ikke er tilfelle, sier hun.

– Hvordan har dere fulgt opp saken til Mari?

– Vi er godt kjent med det som gjengis fra tiden Mari var ansatt i Mesta. Dette ble også undersøkt i henhold til gjeldende rutiner da det kom opp internt. Undersøkelsene viste at det ikke hadde forekommet vesentlige HMS-brudd. Vi anerkjenner likevel at Mari har opplevd det annerledes. 

– Er leders påstand om at «det er for mange damer i Mesta» noe bedriften kan stå inne for?

– Jeg håper at alle ansatte og ledere i Mesta vet hvor stolte vi er av å ha flest damer i bransjen. Medarbeiderundersøkelsen vitner også om at vi gjennomgående har høy arbeidsglede blant damene i selskapet. Det sagt, så er vi ikke i mål med arbeidet. Vi jobber med å inkludere et stadig større mangfold i organisasjonen og bransjen vår, sier, Vigrestad.

Mye lest: Passasjeren skrek til Rebecca at han skulle voldta og drepe henne