MERETE HOLTAN GARTE (tekst) OLE PALMSTRØM (foto)

merete.holtan.garte@lomedia.no

"Hvis våre forhandlere ikke er engasjerte nok til å fullføre dette til det beste for medlemmene, foreslår jeg at de pakker sammen og overlater jobben til noen som virkelig vil!»

Slik lød kraftsalven i et leserinnlegg Janita Blomvik (45) hadde på trykk i Arbeidsmanden i 2006, merket med «et lite hjertesukk fra Sunnmøre». Hun var på den tiden vekter for Securitas på Ålesund lufthavn, og syntes tariffrådet var altfor puslete.

Den freidige valderøyingen ble så å si kalt inn til Norsk Arbeidsmandsforbund for å gjøre rede for hva hun kunne gjøre bedre. I neste tariffrunde satt hun selv i rådet, og i dag er hun hovedtillitsvalgt for Securitas på andre året og leder for avdeling 3 i Arbeidsmandsforbundet.

«Du skal få prøve selv, og se hvor enkelt det er» fikk jeg høre den gangen.

– Og så var det så enkelt?

– Nei! utbryter Janita Blomvik og ler. – Det var mye vanskeligere enn jeg trodde.

– Ikke på tale!

Forhandlinger og kompromisser. Kunsten å overbevise de andre om at ens egen vei til målet er den rette.

Dét er Janita Blomviks hverdag.

Det er 14 år siden hun begynte som vekter i Securitas og 12 år siden hun ble tillitsvalgt på arbeidsplassen. Det lå på ingen måte i kortene.

– Jeg var nok frittalende som ungdom også, men overhodet ikke den som likte å stikke meg fram, forteller Janita.

Vi møter henne i Oslo over en kopp kaffe. Mye av arbeidet som hovedtillitsvalgt gjør hun foran PC-en hjemme i huset på Valderøya i Ålesund, med utsikt mot havet og føttene i fjæresteinene. Men to-tre ganger i uka reiser hun for å møte forbundsfeller rundt om i Norge. Denne dagen er det bransjeråd for vekterne i hovedstaden, der Janita setter ting på plass.

Etter en vag diskusjon rundt bordet kommer det kontant fra hun som lenge har sittet stille bak pc-skjermen:

«Det er fullstendig trollete. Det kommer ikke på tale!» Og forbundssekretæren sukker lettet, som i et «der var det endelig noen som sa det.»

– Det er nok den rollen jeg har fått lov til å ha. Noen må jo kunne snakke rett fra levra, sier Janita.

Utfordrende: Å sitte i tariffrådet var mer utfordrende enn Janita trodde da hun sendte et sinna leserinnlegg til Arbeidsmanden i 2006.

Ole Palmstrøm

Gikk seg vill i kjole og drakt

La oss gå tilbake til fjæresteinene på Valderøya, der hun vokste opp - i et stort hus med mamma og pappa, bestefar og gammeltante, tvillingsøsteren Monica og to eldre søsken.

Moren jobbet på Samvirkelaget, faren var snekker og ingen snakket politikk. Det var først da Janita fikk jobb i fiskebua sammen med søskenbarnet, at hun fikk øynene opp for hva en fagforening kunne bety.

– Mottaket gikk konkurs, men heldigvis var søskenbarnet mitt tillitsvalgt, forteller hun.

Selv var hun en happy-go-lucky i arbeidslivet. Hun vasket på Samvirkelaget hos moren fra hun var 12 og sto i fiskebua fra hun var 15, men hadde ingen plan etter videregående. Som 17-åring holdt hun på å gå seg vill da hun diltet etter venninnene sine:

– Jeg gikk to år på kjole- og draktsøm, men har ikke sydd annet enn gardiner etter det. Så ble det giftermål og graviditet.

Inn i sikkerhetskontrollen

To uker før hun fylte 20 år kom Hege (nå 25), deretter Martin (23), Kristian (18) og til slutt skilsmisse. Da Janita var 30 og alene, stilte hun seg igjen spørsmålet: Hva nå? Hun hadde i noen år vært renholder for blant annet Braathens på Ålesund lufthavn, og for ISS.

– Men med tre barn hjemme kunne jeg ikke vaske industribygg på kveldstid. Jeg måtte ha full inntekt og alt på stell.

Samtidig trengte sikkerhetskontrollen på flyplassen folk, og Janita søkte. I 2003 ble hun vekter for Securitas, i 2005 tillitsvalgt lokalt. Kravet om «alt på stell» hadde sendt tankene til fiskebua hjemme, til fagforeninga som ordnet opp da alt veltet.

– Nå ble det til at jeg gikk inn som tillitsvalgt selv.

Pusser opp med Google

Og sånn er det blitt: Janita fikser ting selv. Etter en tid i leilighet på Valderøya kjøpte hun nabohuset til barndomshjemmet. Der strippet hun loftet ned til skjelettet og bygde det opp igjen med tre soverom.

Bare rørlegger- og elektrikerarbeidet satt hun ut til fagfolk.

– Det meste kan googles, sier Janita, som i sommer snekret platting og malte huset. Hvitt, med rosa dør på hus og garasje.

– Det er nok feministen i meg som roper: «Du trenger ikke be om hjelp hele tida. Du greier det selv, bare du prøver.»

Hun håper at barna hennes, to av dem bilmekanikere og én sjef på bensinstasjon, lærer noe av mamma.

– Jeg vil at de skal se at mora deres kan stå på en stige og ordne ting selv. Og at du får noe igjen for det, om du gjør en innsats.

Har hatt 17 verv samtidig

Siden 2005 har Janita Blomvik stadig tatt nye oppgaver. Hun har vært regionalt verneombud, hatt plass i LOs representantskap og er avdelingsleder for Arbeidsmandsforbundets avdeling 3 i Møre og Romsdal, for å nevne noe - på det meste har 17 verv vært vevd inn i hverandre.

Først nå er hun tillitsvalgt på heltid med lønn.

– Du skal aldri gjøre opp regnskap etter arbeid med verv og politikk. Da blir du deprimert. Du må heller se på det du får til, og all den kunnskapen du tilegner deg. Det gir energi, sier Janita.

– Er du aldri sliten?

– Nei, helsa er bra. Jeg føler meg sterk.

Gjenvalg: I april står Janita på valg som hovedtillitsvalg. Hun tar gjerne en periode til.

Ole Palmstrøm

Stor i kjeften-opplegg

En anelse for høyt blodtrykk er det likevel blitt, etter mange reisedøgn og enda flere kraftuttrykk. Drømmen om å bli ordfører for Arbeiderpartiet hjemme i Ålesund slo hun tidlig fra seg.

– Det der var noe sånt stor-i-kjeften-opplegg. Å drive lokalpolitikk er ikke noe for utålmodige folk som meg. Du kan jobbe hardt for en sak, for så å oppleve at to personer snakker sammen på gangen så hele saken snur. Nei, skal jeg gjøre noe, får det være skikkelig, slår Janita fast.

Som hovedtillitsvalgt for Securitas jobber hun med et prosjekt som står hjertet hennes nært: Å kurse de tillitsvalgte rundt om i Norges kriker og kroker.

– Jeg tok over en organisasjon som allerede var bygget. Min oppgave er å aktivisere de tillitsvalgte. Arbeidsgiver og arbeidstaker må bli flinkere til å samarbeide.

Leser én bok om dagen

I april står Janita på valg som hovedtillitsvalgt, og hun håper å få fortsette.

Skulle det gå dit høna sparker, vil hun kanskje få tid til å lese flere bøker. Nå leser hun mest på ferie, gjerne 21 krimromaner i løpet av tre uker under solen i Tyrkia - én per dag.

Kanskje vil hun også få tid til å finne seg en kjæreste.

– Men jeg trives alene. Jeg er så sær! Spør søsknene mine, sier hun og ler.

Janita kan uansett vende tilbake til Ålesund lufthavn. I uniform, uten å måtte reise på møter i Oslo og inngå kompromisser som ikke kommer på tale. Hun smiler:

– Innimellom er det så trollete, veit du, at det ville være lettere å gå tilbake til sikkerhetskontrollen.