Nina Hanssen/Aktuell bladene

Har du barn, så blir 17.mai en dag vi fyller med tradisjoner der vi følger barnetoget og går til barnas skole der vi spiser kaker, pølser og is som om vi ikke har sett mat før. I år gikk min yngste sønn i barnetoget for siste gang, og selv om det var både kaldt og vått, så var det rart å tenke på at en æra med tradisjonsrike 17.mai-feiringer er over.

På Rolvsrud fotballstadion i Lørenskog spiller korpset hvert år de samme sangene, og de siste 12 årene har ordføreren vært forsanger. Ett av de faste innslagene er selvsagt nasjonalsangen, dikterhøvdingen fra Aulestad Bjørnstjerne Bjørnsons «Ja, vi elsker» – tonsatt av Richard Nordraak.

Teksten på første verset ble allerede kjent i en anonym avisspalte i Aftenbladet i 1859 og var opprinnelig tilegnet kong Carl IV i anledning Stortingets åpning. Men fra 1864 ble sangen sunget offisielt på Eidsvoll forbindelse med grunnlovens 50-årsjubileum.

Også i år da vi kunne se tilbake på 201 år med grunnlov sang vi sangen med ordene «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett». Denne setningen får meg alltid til å stoppe litt opp – jeg får bilder i hode.

Da jeg var lita, så jeg alltid for meg de sterke modige menn som gikk ut i krigen for å kjempe til siste blodsdråpe for fedrelandet mens deres koner og barn satt sønderknuste hjemme og gråt høyt av savn.

Da jeg ble politisk aktiv i AUF, var jeg mest irritert over disse ordene da jeg synes dette virket helt håpløst og gammeldags. Vi damer sitter ikke lenger passivt hjemme og gråter. Vi kvinner er da både yrkesaktive og har posisjoner i dagens Norge?

Men dessverre er ikke situasjonen slik i andre land. Da jeg besøkte Pakistan nylig, fikk jeg igjen en påminnelse om at likestilling ikke er noe som gjelder overalt. Og når jeg med ganske jevnlige mellomrom besøker Kenya, får jeg også en påminnelse om at en liberal grunnlov er heller ikke en selvfølge.

Og det er ingen selvfølge at kvinner har like muligheter som menn. Så la oss hedre de som har gått foran og både kjempet og grått. Og la oss kjenne på takknemligheten. Takknemligheten for at våre forfedre og formødre for 201 år siden la grunnlaget for den friheten, likheten og det demokratiet vi nyter godt av i dag.

Og at politikere i dag verner om de grunnleggende rettigheter og bedrer lovene slik at vi fortsatt kan nyte godt av arbeidet som ble lagt ned i grunnloven. Og la oss vise solidaritet med folk som fortsatt ikke har de rettighetene vi har.

Bjørnstjerne Bjørnson var ingen reaksjonær mann, snarere tvert imot var han framsynt. Men han levde i sin tid. Når Bjørnstjerne var ute i verden og kjempet sine slag – og dem var det mange av – satt Karoline, hans trofaste kone hjemme og renskrev tekstene hans. Kanskje gråt hun en skvett også, hvem vet?