JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tormod Hauglands niende roman siden debuten i 1994 med romanen «Under» heter «Mørk Materie», en tittel som er langt mer enn et bokstavrim. Tittelen signaliserer en tyngde og tristhet, et mørke som romankarakterene eller hovedpersonen lever i? Eller er det en skjult historie som er det mørke i denne fortellingen? Haugland har en intens prosa som av og til nærmer seg indignasjonsforfatteren Thomas Bernhard. Riktignok ikke så mange gjentagelser, ikke så sinte karakterer eller intellektuelle refleksjoner. Men det er et slektskap her som tidvis slår gjennom. Skjønt, Haugland er ikke så rett på sak, han skriver mer fram forventningen som noe alvorlig og brutalt som har skjedd, kan ha skjedd eller bare skal komme til å skje.

I «Mørk materie», som er en jeg-fortelling, møter vi Atle Vilder, en 52 år gammel mann som er både sønn, sønnesønn, far og ektemann. Ekteskapet, eller samlivet med Lise, er for så vidt oppløst for lenge siden – hun flyttet bort tidlig i deres ekteskap. Men de er fortsatt formelt sett gift. På et ikke helt klarlagt vis bærer han nag til henne. Det gjør Atle også til sin far. Bare dattera Beate har han et noenlunde avslappet forhold til. Atle har dessuten valgt å flytte til nabobygda.

Atle var en gang en lovende fotballspiller på et fotballag i ei vestlandsbygd helt uten de store ambisjoner. Nå blir han bedt om å tenke stort, om han vil være med på å bygge et storlag og en vinnerkultur. Og på akkurat samme måte som Atle viser en hardnakket tilbakeholdenhet til å forsone seg med både faren og den fraflyttede kona, hopper han heller ikke på dette prosjektet sånn uten videre. Han selger sjela si dyrt. Ingen må komme her og kommer.

To hendelser blir skjellsettende. Lise kommer hjem til bygda og bestefaren til Atle dør. Familien samles i begravelsen. Da må kjepphester settes på stallen om dette skal gå bra. Det er på dette tidspunktet av fortellingen jeg som leser venter på den store katastrofen. Jeg venter på hva som skjuler seg bak alle reservasjonene, bak det dystre og mørke. Hvorfor flyttet Lise? Hvorfor er de fortsatt gift? Hva er det som er i veien med Atle og hans forhold til faren? Atle er for stolt til å løse opp i knutene, men er han også for stolt til å fortelle leserne hva som er på ferde også? Vi aner at dette handler om et frigjøringsprosjektet – det er noe Atle må ta et oppgjør med, noe han må løse eller kaste over bord. Både den sakte fremadskridende handlingen og den svakt repeterende skrivestilen indikerer at her har vi noe i vente. Vi er ikke i absurdismens univers, men det er likevel som om vi venter på Godot. Men som hos Beckett, så kommer Hauglands Godot aldri. Jeg er svært usikker på om det er en styrke eller en svakhet ved teksten. Uten å røpe hvordan dette går, må det være lov å si at Atle finner sin løsning, sin vei ut av flokene. Kanskje er det fortellingens lys, dattera Beate, som er katalysatoren eller kanskje er det noe helt annet. Det er det usagte som bærer det meste av denne romanen. Men mot slutten blir den altså ganske konkret. «Du elskar meg framleis, sa ho. Eg kan merke det. Eg har aldri slutta med å tenkje på deg. Og no veit eg kva som skal skje, sa eg. Du veit kva som skal skje? Sa ho. Ja, sa eg. Men det er ein lang veg å gå.»

Atle har som Egon Olsen altså en plan. Da kan han også klemme sin far og ta en konjakk til.