BJØRN A. GRIMSTAD (tekst og foto)

– Om jeg skulle miste jobben tror jeg vi holder pusten og blir værende her en liten stund til. Men det kommer selvsagt an på husleiepriser, eventuelt andre jobber i byen og økonomien generelt. Dette er en veldig dyr plass å bo, sier Ken Martinussen, gruvearbeider i Store Norske.

Etter 12 år på Svalbard står han nå i fare for å bli arbeidsløs. Kullprisene har bare falt og falt den siste tiden og styret i Store Norske måtte tidlig i september slippe beskjeden som var både fryktet og forventet: Lunckefjell-gruven skal settes i driftshvile og bedriften skal nedbemannes med 150 personer. Men Martinussen eller samboeren vil nødig dra fra den arktiske bosetningen.

– Dette er et veldig godt sted for barnefamilier. Kulturtilbudet er så bredt at jeg vil kalle det et luksussamfunn. Jeg er utdannet biolog, men vil heller bo her og heller jobbe med andre ting, sier Teija Pesiö.

Selv mistet hun lagerjobben i Store Norske under en nedbemanningsrunde i 2013. Det finsk-danske paret forklarer at de føler sterk tilhørighet til Longyearbyen. Øynene følger stadig en krabat som har lært å gå mens han slipper ut gloser på tre språk. I motsetning til mange andre på Svalbard har de ikke et hus på fastlandet å returnere til. De ansatte leier boliger av bedriftene. Mister man jobben, må man også ut på et leiemarked på Oslo-nivå i priser.

Fra 260 til 100 ansatte

I snart hundre år har Store Norske Spitsbergen Kullkompani, eller bare Store Norske, vært en hjørnesteinsbedrift i Longyarbyen. Men de siste årene har nedbemanningsrundene feid over det lille samfunnet som små flodbølger. Prisen på kull har falt så lavt at gruvene driftes med underskudd.

Tidlig i september i år måtte styret i Store Norske tilråde driftshvile og at antall ansatte nedbemannes fra 260 til kun 100 ansatte. Siden Store Norske er statseid, er det Nærings- og fiskeridepartementet som får det endelige ordet. Men ved trykkedato av dette magasinet har ikke departementet offentliggjort sin vurdering. Flere av dem Arbeidsmanden snakker med i Longyearbyen går fortsatt med et håp om at departementet skal komme med en plan som er annerledes enn Store Norskes, med fortsatt drift i Lunckefjell.

Heftmøte på Fruene

– Det er en ting folk snakker om nå om dagen, sier gruvearbeider Henrik Svendsen og ser ned i kaffekoppen.

– Det er hvem som har fått beskjeden, legger arbeidskollega Kjell Engesvold til.

Det er tirsdag formiddag og ansatte fra både Store Norske og underleverandørene møtes på kafeen Fruene, sentralt plassert på kjøpesenteret i Longyearbyen. Den ukentlige seansen har de kalt heftmøte, etter det daglige ledermøtet i gruvene.

– Jeg har blitt innkalt. Men jeg mener å ha en god sak. Jeg har nemlig røykdykkersertifikat og det er det lovpålagt at de som skal jobbe i Lunckefjell skal ha, sier Tord Moen.

En etter en får ansatte telefonen om at de er innkalt til de beryktede 15.1-møtene, som er et lovpålagt drøftelsesmøte etter Arbeidsmiljølovens paragraf med samme siffer.

Etter planen skal det kun være igjen 50 personer i Lunckefjell for å vedlikeholde infrastrukturen. Hvis kullprisene gjør et byks i riktig retning skal gruva være klar til oppstart igjen. 50 andre skal stå for driften ved Gruve 7, som blant annet leverer kull til byens kullkraftverk. Dermed må brorparten av de 260 ansatte forberede seg på å dra.

– Det er en tøff situasjon. Jeg må begynne å bli aktiv på arbeidsmarkedet igjen. Da må jeg se etter absolutt alt av jobb, det er jo ikke så mye gruvevirksomhet der nede, sier Svendsen.

Med «nede» mener han fastlands-Norge. For det er dit mange må flytte når de mister jobben i Store Norske. Det er ingen nabokommuner å flytte til på Svalbard.

Høy organisasjonsgrad

Arbeidsmandsforbundet har rundt 300 medlemmer i små og store bedrifter på Svalbard. Den siste tiden har ekstra mange av dem vært på besøk på klubbkontoret til 142. avdeling Longyearbyen Arbeiderforening, eller bare Gruveklubben.

– Jeg bruker å anbefale at jeg er med på møtene, sier hovedtillitsvalgt Arild Olsen.

Når arbeidsstokken i Store Norske skal nedskaleres i så stor grad som nå, blir det mange 15.1-møter. Olsens telefon ligger ikke lenge i ro før en medlem slår på tråden.

– Vi ser hvilken verdi arbeidsmiljøloven har. Når det er snakk om så mange folk, kan det skje feil. I disse møtene kan vi få rettet opp disse. Og så er det en subjektiv del, hvor medlemmet selv skal argumentere sin sak, sier Olsen.

Får samfunnskonsekvenser

Det har vært flere nedbemanningsrunder i Store Norske de siste årene, sist rett før jul i fjor da rundt 100 ansatte måtte gå. Nå er det snakk om 150. Olsen innrømmer at det kan bli tøffe tak.

– Noen ganger er det snakk om et regnestykke og da er det ganske enkelt, man ser på ansiennitet og kompetanse. Men sosiale vektige grunner skal også regnes med. Og det er i tvilstilfellene det gjelder å holde tunga rett i munnen. Jeg tilbringer både hverdag og på fritid sammen med mange av dem som havner på listen. Da prøver jeg bevisst å distansere meg. Det er støyete nok å nedbemanne, da kan man ikke blande personlige forhold opp i det hele, sier han.

Som hovedtillitsvalgt sitter han i styret i Store Norske. Han støtter styrets avgjørelse om driftshvile i Svea, ettersom det er snakk om en bedrift som følger aksjeloven og skal tilfredstille kreditorene. På en annen side er han ikke i tvil om at avgjørelsen får negative konsekvenser for det lille samfunnet. I tillegg til de 150 som må gå i Store Norske, vil 50 ansatte i underleverandører som Sodexo og AF Arctic også måtte gå (se sak de neste sidene). Selv om en del av de ansatte ikke bor i Longyearbyen, men pendler til Svea fra fastlandet, vil oppsigelsene få store ringvirkninger i lokalsamfunnet.

– Jeg er usikker på om Nærings- og fiskeridepartementet har fått det beste forslaget på bordet. Tenker man kun profitt er driftshvile det beste. Men det er ikke det beste for samfunnet, sier hovedtillitsvalgt Arild Olsen.

Mange drar fram turisme og forskning som to pilarer befolkningen på Svalbard kan støtte seg på, men Olsen mener at overgangen fra kull til andre næringer nå blir alt for rask.

– Uten kulldrifta tror jeg ikke myndighetene har vilje eller kompetanse for å følge opp slik at verdiskapninga i Longyearbyen forsvinner, sier Olsen, som forøvrig stiller som ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i høstens lokalvalg i Longyearbyen. (valget er 5. oktober, rekker vi å sjekke opp dette?)

Gruveforfall for andre gang

Samtidig som Lunckefjell settes i driftshvile, skal produksjonen i Gruve 7 økes ved at man øker fra ett til to skift. Likevel føler ikke de ansatte ved gruven at arbeidsplassene er trygge.

– Selv om de opprettholder driften så føler jeg meg ikke helt trygg. Det kan hende at noen med høyere ansiennitet krever min stilling, sier Jim Allan Rognmo.

Han jobber som gruveelektriker og er nestleder i Gruveklubben. Med samboer og tre barn frykter han for at en viktig inntekt for familien skal forsvinne. Men de vil likevel ikke flytte fra øya.

– Jeg trives veldig godt her og føler at dette er min hjemplass nå. Går det rett vest med jobben min, må jeg se meg om etter et karriereskifte. For jeg vil fortsatt bo her, sier Rognmo.

Utrolig nok er det ikke første gangen han opplever at en gruveby mister inntekstgrunnlaget. Som barn vokste han opp i Sulitjelma i Nordland, hvor gruvedriften ble stengt tidlig på 90-tallet.

– Stedet ble fraflyttet mens jeg vokste opp. I løpet av barne- og ungdomsskolen ble klassen min halvert. Den gang skulle jeg ikke inn i gruvene, jeg hadde jo hørt om alle ulykkene. Men nå har det endret det seg. Jeg jobber i Store Norske på syvende året. Jeg håper det blir flere, sier han.