JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det viste han til gagns i Jonas Wergeland-trilogien der evnen til å tenke stort til og med var romanens eksplisitte tema. Ubeskjedenhet er også et særtrekk ved Jan Kjærstad som forfatter.

At fjorårets roman «Slekters gang» ikke er noe smålåtent epos er derfor ingen stor litteraturbombe. 620 sider bruker forfatteren til å fortelle om det glemte landet Norge, en fortelling som i all hovedsak handler om 1900-tallet, men som er skrevet langt seinere og med det persiske blikk som det første kapittelet også heter.

Fortelleren i denne romanen kaller denne måten å skrive på, denne sjangeren om vi vil, for fiksjonalisert historie. Utgangspunktet er altså den historien vi kjenner gjennom skolegang, faglitteratur og levd liv og en forfatters evner – i dette tilfelle Jan Kjærstads – til å dikte litt til eller fra, etter som han sjøl ser det. Kjærstad operer ofte med sterke fortellerstemmer, så her blir det nærmest som vanlig i en kjærstadroman også en del essayistiske partier som er under full kontroll av forfatteren sjøl, så vel innholds- som formmessig.

På det ytre planet følger vi i denne teksten Bohre-slekten og dens mange avgreininger. Særlig den sterke Rita Bohre, som får avslutningskapitlet, blir fra sin villa på Lysaker vest i Oslo (Kristiania) en sentral figur i fortellingen. Ingen av etterfølgerne har et likegyldig forhold til henne. Rita Bohres livsverk heter Femina erecta og har lite med seksualitet og gjøre, mer med politikk og en sterkt utviklet sjølfølelse.

Form har alltid vært et helt sentral litterært virkemiddel hos Kjærstad. Så også denne gangen. Romanen tar for seg et vell av personligheter i Bohre-slekten, ikke nødvendigvis kronologisk fortalt. Dermed oppstår det en del ulike historier som griper over og inn i hverandre, de tanger hverandre og kaster nytt lys over personer og situasjoner. Alt henger sammen med alt. Sånn bygges persongalleriet opp, sånn bygges den mer sammensatte historien opp og sånn bygges nasjonen Norge opp. Den lille historien, den om Kjærstads fiksjonaliserte univers, glir over i den store historien om det glemte landet. Og sånn følger slekter slekters gang.

Ingen kjærstadroman uten mange musikalske referanser. Den mest fascinerende i denne romanen er bluesgitarist Bård Bergers møte med Joni Mitchell. Bård Berger, eller bare B.B. og fetteren til Roar Bohre som opplevde studentrevolusjonen i Paris 1968, forelsker seg hodestups i Mitchell og blir tiltenkt en rolle i bandet til Crosby, Stills and Nash – helt til sistnevnte overtar Joni Mitchell. Som kjent er det Neil Young som får jobben som fjerdemann i bandet, og historien retter opp fiksjonen. Men artig er det likevel. Og typisk Kjærstad som sjelden legger bånd på fantasien.

Romanen rommer også et annet varemerke fra samme forfatter. Han er ikke spesielt imponert av Norge som kulturnasjon og setter denne mangelen ofte opp som en kontrast til det oljerike og sportsglade landet. Fortelleren er imidlertid flink til å legge igjen litterære spor (allusjoner) til så vel den klassiske litteraturen som musikken. For aldri en roman fra Kjærstad uten minst en henvisning til Johan S. Bach, barokkens store musikalske geni og en av Kjærstad store idoler. Kanskje faller det av en leser eller tre i forfatterens hang til kulturelle allusjoner, men det er fint å ha noe å strekke seg etter.

Det er nesten alltid en glede å gi seg i kast med en tekst av Jan Kjærstad. Han har tro på litteraturens forandringskraft, han fantaserer hemningsløst – ja, han tenker så stort han bare kan. Det kan hende at han denne gangen burde ha gjort alt dette på litt mindre plass. Mot slutten av denne fiksjonaliserte historien går det litt på tomgang. Men da har vi også vært gjennom et helt århundre og føler oss kanskje litt som Rita Bohre: mett av dage.