Så var det over igjen. Ferien er tilbakelagt, og det nye året er for lengst i gang med vekkerklokker, bilkø, jobbmøter og snømåking. Snart skal jeg kaste minijuletreet fra Kiwi-butikken, siste rest av jula som var. Det står og drysser på bordet, tørt og livløst som en gammel blomsteroppsats.

Jeg kan rydde jula ut, men ikke nissen. I vårt hus har vi en ganske liten, og nesten usynlig husnisse. Noen ganger ser jeg ham bare som en mørk skygge i øyenkroken, og når jeg snur meg, er han vekk. Jeg er ikke gal. Jeg vet at han er der. Han følger med på alt jeg gjør, og noen ganger gir han meg en skikkelig lærepenge. Andre ganger tror jeg han bare morer seg. For ting i huset har det nemlig med å forsvinne. Sokker, votter, husnøkler, ladere og mobiltelefoner — de er aldri der jeg la dem sist. Ergo må noen ha tatt dem. «Hallo! Hvor er mobiltelefonen min? Jeg la den jo i hylla, og nå er den søkk vekk! Hæ? Hvem er det som har lagt den i KJØLESKAPET???»

Jeg stirrer anklagende på mann og barn med en iskald iPhone i hånda. «Det var ikke meg!» sier tenåringsjentene i ren refleks, mens de himler med øynene under tunge mascaraøyenvipper. De har nemlig viktigere ting å ta seg av, for eksempel på SnapChat. Mannen min ser på sin side bare oppgitt på meg, og gidder ikke en gang svare. Dette har han hørt før, og dessuten mener han at slike ting bare skjer med meg og ingen andre, for tingene hans ligger alltid der de skal. Han er nemlig et ORDENSMENNESKE.

Utrolig irriterende. Tingene mine flytter seg hele tiden, for så å dukke opp på de mest usannsynlige steder. Det sier seg selv at her må det være skjulte krefter i sving. Og tro endelig ikke at dette bare er noe som skjer med meg. En kollega fra Burkina Faso i Vest-Afrika fortalte meg at de også hadde småfolk i huset der han vokste opp. Den høyt utdannede, intellektuelle mannen tygget rolig på matpakken sin og beskrev hvordan de levde side om side med disse små, usynlige vesenene, satte ut mat til dem og passet på at de var fornøyd.

Tenkte jeg det ikke. De norske fjøsnissene og deres internasjonale slektninger har overlevd både industrialisering, verdenskriger, oljeeventyr og internettrevolusjon. Småfolket gjemmer seg midt i blant oss, i leiligheter, hus og hytter. Og med våre travle liv, alle våre duppeditter og ting, så er det mange anledninger til å spille oss et puss.

Mannen og jentene mine mener nisseteorien bare er oppspinn. De sier jeg er så åndsfraværende, travel og opptatt at jeg helt egenhendig putter både oster og telefoner inn i kjøleskapet. De har et poeng. Tingene forsvinner alltid når jeg stresser og har dårlig tid. Men det er fordi nissen vil tvinge meg til å stoppe opp, senke skuldrene og være tilstede.

Kan hende bor han inni mitt eget hode. Kanskje er den flyktige skyggen bare mine egne tanker. Han har gjemt seg en stund nå, mens jula ryddes bort, men når nyåret raser avgårde, har han fortsatt en jobb å gjøre. Pynten skal på loftet. Minijuletreet skal på dynga. Men nissen min får du aldri.

Asta Busingye Lydersen, frilansskribent og musiker