TRI NGUYEN DINH OG CAMILLA VON KØPPEN

tri@lomedia.no

Yesin (4) og Salem Aziz (5) leker på tunet i flyktningleiren. De lekeslåss og erter hverandre. Guttene er født og oppvokst her, dette er alt de kjenner til. De enkle kårene, teltene og leirhusene er deres liv og hverdag.

Inne på kjøkkenet står mor Isa Aziz og lager mat. Innimellom koster og rydder hun. Tilværelsen i flyktningleiren gjør at hun har god tid til å stelle hjemme. Far koker te og passer på barna. Det finnes få eller ingen jobber i leiren.

FAMILIELIV: Få jobbmuligheter i leiren gjør at pappa Brahim Aziz får rikelig med tid til barna.

Tri Nguyen Dinh

I bønnerommet ber farmor sin formiddagsbønn. Hun ber om at Gud en dag kan gi folket hennes landet sitt tilbake.

– Jeg har vært flyktning i 40 år. Jeg har i det minste fått oppleve landet mitt. Det har verken barna eller barnebarna mine gjort, forteller Dekal Aziz.

Les også: LO støtter Vest-Saharas kamp

165 000 flyktninger

Tre generasjoner Aziz bor i leiren i Algerie øst for Vest-Sahara. Mat, klær og andre goder kommer direkte fra internasjonal bistand. Her bor familien sammen med 165 000 andre saharawier. Siden 1975 har flyktningene ventet på en løsning på konflikten, slik at de kan flytte hjem igjen. Men ingenting har skjedd, selv om over 100 FN-resolusjoner og Den internasjonale domstolen i Haag har konkludert med at Marokko bedriver ulovlig okkupasjon.

Les også: FO-student deportert fra Vest-Sahara

Kamp om fosfatet

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara startet i 1975, da Spania oppga kolonien som den gang het Spansk Sahara. Da spanjolene trakk seg ut, rykket Marokko inn fra nord og Mauritania fra sør, for å overta området som byr på naturressurser som fisk og fosfat.

Begge nabolandene mente at Vest-Sahara hadde vært en del av deres land før Spansk Sahara. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara som selvstendig. De fikk støtte av domstolen i Haag, som avviste Mauritanias og Marokkos krav. I 1979 gikk Mauritania bort fra kravet, mens Marokko fortsatte sin okkupasjon.

TRE GENERASJONER: Dekal Aziz, sønnen Brahim Salem og barnebarna drømmer om å oppleve landet sitt igjen.

Tri Nguyen Dinh

Våpenhvile

I årenes løp har murer og piggtråd blitt flyttet flere ganger, og det okkuperte området har blitt større, til store protester og angrep fra befolkningen og Polisario. I dag er landet delt i to av en 2 700 kilometer lang mur. Marokko styrer den vestlige delen og Polisario den østlige. Langsmed muren ligger et av verdens største landminefelt, lagt ut av marokkanske myndigheter.

Etter 16 år med konflikt ble det i 1991 inngått en våpenhvileavtale. Ifølge avtalen skulle det avholdes folkeavstemning om Vest-Saharas uavhengighet i 1992. FNs fredsstyrke, MINURSO, skulle overvåke våpenhvilen og gjennomføre folkeavstemningen. Siden den gang har det ikke vært sammenstøt mellom Polisario og Marokko. Likevel har folkeavstemningen om et selvstendig Vest-Sahara aldri funnet sted.

Marokko avviser at de okkuperer Vest-Sahara ulovlig. Ambassaden i Oslo ønsker ikke å møte LO-Aktuelt for et intervju, men skriver: «Marokko er forpliktet til innsatsen til FN med sikte på å nå en varig politisk løsning i regionen. Vårt initiativ skal likevel være i tråd med Kongeriket Marokkos suverenitet og integritet.»

AVHENGIG AV BISTAND: All mat og vann kommer fra bistand. Kostholdet er dårlig.

Tri Nguyen Dinh

Har ventet 25 år på folkeavstemning

I flyktningleiren henger Yesin og Salem på pappa Brahim mens han koker te. Kanskje får de sneket til seg en kjeks eller noe søtt, siden familien har besøk. Guttene aner ennå ikke at de ikke bor i sitt eget land. For ungdommene og de voksne er frustrasjonen nær bristepunktet.

– Vi ber ikke om mye. Vi ber om å beholde vår verdighet og menneskerett. Hvorfor kan ikke Marokko la oss holde en folkeavstemning? Hvorfor ser ikke det internasjonale samfunnet at Marokko nekter oss noe så grunnleggende, spør farmor Dekal Aziz.

Vurderer væpnet kamp

Saharawiene har kjempet en fredelig kamp i 40 år, frigjøringsbevegelsen Polisario i 25 år. Det har gitt dem lite oppmerksomhet fordi medier og verdenssamfunnet har hatt blikket rettet mot de væpnede konfliktene.

Jalihenna Mohmed er internasjonal leder for Den saharawiske studentforeningen. Han forteller at folk begynner å miste tålmodigheten når de ikke ser effekter av en fredelig tilnærming.

– Det internasjonale samfunnet og media har glemt oss. Vi presses mot radikale handlinger ved ikke å få respons på vår fredelige tilnærming. Stadig flere vurderer å ta til våpnene for å oppnå vårt felles mål: At den neste generasjonen skal slippe å leve som oss, sier Mohmed.

Han er fortvilet fordi han mener Marokko plyndrer deres naturressurser og fordi det ikke er noen muligheter for unge til å praktisere sin kunnskap når de kommer med høyere utdannelse, tatt utenfor leiren.

– Vi vil ikke lengre vente på at noe skal skje. Her har vi ingenting, vi har ingenting å miste ved å gå inn i væpnet kamp. FN kunne gjort mer, det internasjonale samfunnet kunne gjort mer. Vil de virkelig at vi skal bli terrorister før de gir oss vår folkerett? I så fall har vi nok folk som vil bli terrorister, det vet jeg, sier Mohmed.

Leder for Det saharawiske parlamentet, Bashir Mustafa Sayed, sier det samme som Mohmed: At krig med Marokko muligens er eneste løsning for et fritt Vest-Sahara.

– Vi forventer en reaksjon og løsning snart. Verden bør huske at konflikten her kan påvirke mer enn lokalbefolkningen. Se på Syria og Libya, konfliktene der skaper ringvirkninger over hele verden. Vi prøver å unngå krig, men er det mulig?, spør Sayed retorisk.

LITE RESSURSER: Flyktningene er helt avhengig av internasjonal bistand som mat, klær og materialer. Leirhusene deres er enkle, og da flommen kom i oktober ifjor, raste husene sammen. Mange bygges opp igjen av flyktningene.

Tri Nguyen Dinh

Opprettet antivold-gruppe

I Rabouni, flyktningleirens sentrum, står Jira Mohamed Bachir foran en forsamling av unge menn og kvinner. Hun er leder av organisasjonen NOVA, en antivoldgruppe som vil løse konflikten med Marokko uten våpen. Jevnlig møtes de for å diskutere strategier for en fredelig løsning og for å lage kampanjer som forebygger krigstankegangen i befolkningen.

– Det er riktig at mange begynner å miste tålmodigheten, men vi tror fortsatt på en ikkevoldelig linje, sier Bachir.

ANTIVOLD: Jira Bachir og gruppa NOVA motarbeider krigstankene blant flyktningene.

Tri Nguyen Dinh

Det er særlig de uten utdannelse som er positive til væpnet kamp. Men som studentlederen påpekte, så gjelder dette i økende grad også de med høyere utdannelse.

– Vårt folk har en lang tradisjon for ikke-vold. Jeg tror fremdeles at det er den riktige veien å gå. Men det er utfordrende å overbevise folk som har mistet alt håp og føler at de venter forgjeves.

NOVA har blant annet arrangert diskusjonskafeer der folk har kommet for å dele sine tanker og skape ideer til løsninger. Det har resultert i en bok som distribueres blant de unge. NOVA er også på skolebesøk og holder workshops i ikke-vold. Her lærer de blant annet bort grunnleggende menneskerettigheter til barna.

– Vi jobber med at dette skal bli en del av den obligatoriske undervisningen slik at barn vet hvilke rettigheter de har.

– Jo mer frustrert befolkningen blir, jo vanskeligere blir det for oss å argumentere for en fredelig tilnærming. Når unge mennesker kommer tilbake til flyktningleiren fra universiteter med bachelor-, master- eller doktorgrad, og en meningsløs tilværelse på eksistensnivå venter dem, så kan jeg forstå deres frustrasjon, sier Bachir.

Særlig de beleste forstår og føler seg tråkket på. De kan historien, har en forståelse for folkeretten og skjønner hva som faktisk skjer. Sinnet kommer når de føler at verdigheten har blitt fratatt dem.

– Vi er avhengig av humanitær hjelp. Vi blir behandlet som kveg. Landet vårt har masse naturressurser. Likevel må vi tigge og be om hjelp. Det gjør meg både trist og forbanna, sier Bachir.

Flyktningene mottar «food baskets» som inneholder basismat som ris og mel, men får ikke nok variasjon i kostholdet, forteller Minetu Larabas Sveidat hos «Youth for youth development». Kjøtt av kamel eller geit er dyrt, og det er mangel på grønnsaker og fisk. Vannet er av dårlig kvalitet og gir flyktningene dårlige tenner. På grunn av dårlig kosthold lider mange kvinner av anemi. Dette er den største årsaken til mange premature fødsler og dødfødsler, ifølge Sveidat.

I en av de få butikkene i leiren, står Wadaoli Salem. På CV-en har han en fersk mastergrad som gruveingeniør. På hylla i butikken har han såpe og tilbehør til mobiltelefoner.

– Det er min brors butikk. Vi har denne butikken for å hjelpe vår familie. Jeg får ikke brukt min utdannelse. Det er ikke behov for en gruveingeniør i en flyktningeleir.

Salems drøm er å studere til en doktorgrad slik at han en dag kan hjelpe landet sitt og utnytte naturressursene. Spørsmålet er bare om Vest-Sahara blir fritt og uavhengig før Salems kunnskap går ut på dato.

KLARE FOR KAMP: Særlig de som ikke har høyere utdannelse ønsker en væpnet konflikt for å få til en løsning. Drosjesjåførene i flyktningleieren føler at de ikke har noe å tape.

Tri Nguyen Dinh