JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Pengemangel

Hva er arbeiderlitteratur i 2016? Dette spørsmålet er relevant etter lesning av debutanten Birgit Alms roman «Endelig skal vi le».

JAN-ERIK ØSTLIE
jan.erik@lomedia.no

Romanen handler riktignok ikke arbeidets slit bak lange dager og rutinemessige arbeidsoperasjoner, hovedpersonen har ikke noe lønnet arbeid i det hele tatt. Men kanskje nettopp derfor. For av arbeidsledighet blir det som kjent lite penger å leve av, og det er lite penger denne romanen først og fremst handler om.

Hovedpersonen Ellinor Nor, en enslig mor til Gutten (et navnløst barn) har så vidt passert tredve år. Noe seint her i livet har hun forstått at uten en fast og helst god jobb, kommer du ikke så langt her i livet – verken på boligmarkedet eller på supermarkedet. Romanen handler om Ellinors kamp for å overleve. Kjøpe seg leilighet eller hus er helt uaktuelt, hun befinner seg på leiemarkedet – og ganske langt ned mot bunnen av dette markedet. Riktig nok befinner vi oss på Nordstrand i Oslo, østkantens vestkant. Men heller ikke her er det gull alt som glimrer.

Likevel er kanskje det mest bemerkelsesverdige ved teksten forfatterens blikk på denne ganske mørke tilværelsen. Ellinor har knapt nåla i veggen, men plenty av mus i huset – de fleste ville blitt fortvilet av langt mindre. Til en viss grad blir også Ellinor det, men hun handler med en resolutt bestemthet, hun finner seg ikke i hva som helst. Og måten dette skildres på er med en mørk humor som virker befriende på leseren. Dette er ikke noe sutre-litteratur, men heller ikke det motsatte. Det er mer nøytrale, men treffsikre observasjoner og beskrivelser av en situasjon som antagelig flere enn Ellinor befinner seg i. Og i miljøet rundt vaker det en del øst-europeiske håndverkere og arbeidsinnvandrere av nokså tvilsom karakter. Også de må ty til litt utradisjonelle virkemidler for å få livet til å gå opp.

Ellinor har et par foreldre også som forsøker å hjelpe til på sitt vis. Og Gutten har en far som også dukker opp annen hver uke.

For noen er sikkert en tekst som denne trøstesløs lesning, en påminnelse om et Norge de helst ikke vil vite noe av. Mens for andre gir teksten et løft – så jævlig stelt er det i hvert fall ikke med meg.

Det skrives ikke mange romaner om et miljø som dette. Alm gjør det med kløkt og forstand. Hun balanserer fint mellom noe som kunne ha blitt klissent, melodramatisk og pinlig – men som isteden virker realistisk og modent.

Birgit Alm:

Endelig skal vi le

Tiden 2016

Annonse
Annonse

Birgit Alm:

Endelig skal vi le

Tiden 2016