JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jonas Bals er utdannet maler med svennebrev fra 2001. Og historiker. Mange av oss kjenner han fra utallige debattinnlegg i Klassekampen, de som ikke leser KK – men tilhører tillitsmannsapparatet i fagbevegelsen – kjenner ham muligens som tidligere ombud i Oslo Bygningsarbeiderforening og rådgiver i Fellesforbundet. Nå er han politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Ingen dårlig ballast å ha når du skal skrive bok om det norske arbeidslivet.

Skjønt, «Hvem skal bygge landet?» handler ikke om hele det norske arbeidslivet, men primært om bygningsfagene og sånn disse har utviklet seg. Og den handler om rammevilkårene, og helst mangelen på sådanne som fører til sosial dumping, midlertidige ansettelser, innleie av arbeidskraft, lavlønnskonkurranse, forringet håndverksmessig faglighet og et eksplosjonsartet antall nye bemanningsbyråer – den virkelige stygge ulven i dette bildet. Bals har ingenting pent å si om bemanningsbyråene og hvordan de opererer på arbeidsmarkedet. Det er da heller ingen grunn til.

• Bals: – Virkeligheten polakkene har i dag, kan snart bli din

Boka er en blanding av beskrivelser om hvordan elendigheten ser ut til forslag om hvordan ting kunne vært så mye bedre. Det handler mye om politikk – Bals har jo skjønt at partipolitikken også styrer arbeidslivet – men også om holdninger hos folk flest. Blant annet dette skismaet mellom håndens og kroppens arbeid og det intellektuelle hjernearbeidet – der sistnevnte har så mye større status i vårt samfunn. Er du en håndverker, er du uskolert, teoretisk svak og en ganske enkel sjel – det er grunnholdning, en holdning de fleste av oss «lærer» gjennom livets løp og som Bals vil til livs. Da må vi begynne i barnehagen eller på skolen – ingen ting kommer rekende på ei fjøl. Og det veit Bals godt. Boka hans er et godt eksempel både på det sjølsagte at en håndverker tenker like «intellektuelle» - og ikke minst intelligente (som er noe helt annet) – tanker som enhver akademiker. Sånn sett er boka i seg sjøl et glitrende eksempel på at en av mytene som Bals forsøker å knekke nettopp er det: en myte.

Tillat meg likevel et lite personlig sidesprang. Siden jeg sjøl er akademiker, er jeg ikke alltid like imponert over blikket til mange i proletariatet, mange av håndverkerne eller mange av de faglige tillitsvalgte i LO når de ser på oss som kommer fra universitetet. Det er greit med litt boklig lærdom i fagbevegelsen – også den sosialdemokratiske (altså LO) – men det må aldri bli for mange bøker i bokhylla di. Jeg har dessverre møtt altfor mange av dem, og liker det dårlig. Bals er heldigvis ikke der.

Bals mener det går an å snu utviklingen, det går i hvert fall an å minimalisere sosial dumping og lage regler som hindrer at arbeidskraften igjen å bli en vare, som han skriver. Når det gjelder arbeidskraftens varekarakter, er jeg kanskje ikke helt på samme linje som Bals – arbeidskraften vil alltid være en vare under en kapitalistisk produksjonsform, det kan ingen sosialdemokratisk reformisme – heller ikke Gahr Støres – trylle bort ved hjelp av arbeidslivsreformer. Men dette er muligens en bagatell i denne sammenhengen og ingen grunn til ikke å gjøre noe med et arbeidsliv som for tiden henger mindre og mindre på greip. Forslag til hva vi kan gjøre, er boka til Bals full av eksempler på.

Bals skriver i boka flott og vakkert om kanskje dagens viktigste arbeiderforfatter i Norden: Kristian Lundberg. Hans bøker er ifølge Bals en beskrivelse av en individuell klassereise som gikk tur og retur. Bals skriver dessuten blant annet følgende om Lundbergs litteratur: «Der tidligere tiders arbeiderromaner kulminerte i streik og samhold, er det eneste man lykkes med i disse bøkene å skjule en utslitt arbeidskamerat en halvtimes tid, så han får tatt seg en fortjent, men uregulert hvil. Mens de klassiske arbeiderromanene ledet frem til organisering og pekte fremover (de to siste delene i Martin Andersen Nexøs Pelle Erobreren heter typisk nok «Den store kampen» og «Gryet»), er vi her tvunget ned til eksistensens grunnbetingelser. «Den eneste motstanden det gikk an å formulere, var å stjele til seg et par minutter, å parkere minibussen i en død kameravinkel og hvile ut en kort stund.»

Likevel – kanskje vi trenger en Pelle Erobreren i våre dager også sjøl om verken Lundberg eller Bals kanskje vil være helt enig i det?

Det aller viktigste virkemiddel mot et useriøst arbeidsliv der sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og uverdige arbeidsforhold rår grunnen, er fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen. Mest mulig fagorganisering – ikke minst blant våre arbeidsinnvandrere – trumfer både arbeidstilsyn og politi som virkemiddel, mener Bals. Og argumenterer godt for sitt syn. Før han legger til: Det haster. Vi må snarest mulig gå fra prat til handling.

Noen vil i boka kanskje savne mer om EØS-avtalen og Bals sine argumenter for hvorfor han mener en oppsigelse av denne er en avsporing. Han er innom temaet, men de som vil ha mer får abonnere på Klassekampen og lese seg bakover. De vil få nok å gjøre.

Mer enn relativt lettleste brosjyrer og pamfletter som LO-tillitsvalgte får utlevert på seminarer og kurs, burde «Hvem skal bygge landet?» ligge på bordet foran dem. Kanskje den kunne vært kjøpt inn som en gave til alle delegatene på den forestående LO-kongressen? Boka til Bals, spekket som den er både av praktiske og sjølopplevde hendelser og gode refleksjoner på bakgrunn av egne undersøkelser, bør leses av alle som vil skjønne noe av det moderne arbeidslivet anno 2017. Enten de er arbeidstakere eller arbeidsgivere. Antagelig vil den slå dårligst an hos sistnevnte, men det får stå sin prøve. Og hvis noen vil lese om hvordan det står til i for eksempel norsk fiskeindustri – hvor sosial dumping og flere av de andre uverdige fenomenene som Bals tar opp i bygningsbransjen florerer – så må de finne litteratur et annet sted. Skjønt, den boka er vel kanskje ikke skrevet ennå