Jonas Bals med ny bok om yrkesfag og byggebransjen:
– Virkeligheten polakken har i dag, kan snart bli din
I en ny bok advarer Jonas Bals mot å tro at sosial dumping og et rått arbeidsliv bare gjelder små og utsatte grupper. Polakkens virkelighet kan raskt bli din, sier han.
Håvard Sæbø
eline@lomedia.no
– Jeg vil ikke anbefale mine barn å satse på byggebransjen når de skal velge yrke. Ikke slik bransjen er i dag. Men må den være slik, og må den negative utviklingen fortsette? Nei! Og dersom vi klarer å snu det, da vil jeg helt klart anbefale det.
Det sier Jonas Bals, som er aktuell med boka "Hvem skal bygge landet". Der tar han for seg hvordan Norge har havnet i et uføre der vi om få år vil mangle 100.000 fagarbeidere. Selv er Bals faglært maler, noe han er både stolt av og glad for.
– Jeg unner mine barn å oppleve den gleden det er å beherske et fag, det å gjøre noe med hodet og hendene samtidig. For meg personlig har det vært veldig viktig, og jeg ville aldri vært det foruten, sier Bals.
Les utdrag fra boka nederst i artikkelen, eller hør det på Soundcloud
Fra rølp til krim
Mangelen på fagarbeidere i Norge har ikke oppstått i et vakuum. I boka beskriver han hvordan bransjen har gått fra rølp til sosial dumping til kriminalitet.
– Utviklingen er drevet fram av mange parallelle prosesser. Etter EU-utvidelsen fikk vi en stor tilstrømning av arbeidsinnvandrere som var vant til lave lønninger og hadde liten erfaring med fagorganisering. De ble tatt imot av en bransje der mange opererer i gråsonen eller svart, og er vant til å lete etter smutthull i systemet, sier Bals.
Han mener frislippet av bemanningsbransjen fikk ekstra negative konsekvenser etter finanskrisa, og at det er blitt veldig tydelig at uansett hvilke virkemidler som kommer fra politisk hold for å motvirke sosial dumping gjør det store flertallet av aktører i byggebransjen hva de kan for å vri seg unna. Resultatet er at mange ungdommer skyr byggebransjen. De ønsker ikke en lavtlønnet "polakkjobb" som blir sett ned på.
– Det at aktørene hele tiden tilpasser seg, betyr ikke at vi ikke kommer til å vinne denne kampen. Men vi må gjøre alt vi kan for å ikke tape den. Det er et arbeid som pågår konstant, og som må pågå konstant. Vi har ikke råd til fire års hvileskjær i kampen mot sosial dumping, som vi har hatt nå.
• Bokomtale: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen
Ungdommene ikke dumme
Ifølge en fersk Fafo-rapport har andelen norske blant dem som jobber i byggebransjen gått ned fra 88 til 80 prosent i perioden 2008-2014. I den samme perioden har det blitt over 20.000 flere ansatte i bransjen totalt, men størstedelen av veksten (79 prosent) er øst-europeiske arbeidsinnvandrere. Fafo slår også fast at det skjer en forgubbing av bransjen. Andelen unge som jobber i bygg går nedover, og det gjør også antallet unge som søker seg til flere av fagene i bransjen. I Oslo er det ekstra ille. Mange av disiplinene innen bygg utdanner omtrent ikke nye fagfolk, og bransjen har langt på vei seg selv å takke, mener Bals:
– De kunne like gjerne satt opp store skilt utenfor byggeplassene: "Norske ungdommer, ikke søk jobb her. Vi går for lavest mulig lønn og kortsiktige løsninger. Vi driter i kvaliteten".
• Norsk ungdom skyr byggebransjen
– Ungdommer er ikke dumme, de skjønner dette. Skal bransjen igjen bli attraktiv må vi begynne med å være ærlige om problemene, og virkelig forsøke å løse dem.
Da han selv valgte å gå i malerlæra var det mange som ikke kunne forstå hvorfor, han som var så flink til å lese bøker.
– Jeg stussa på det da, og stusser bare mer og mer på dette – at det skal være så merkelig at skoleflinke elever velger yrkesfag. Det vitner om et helt forkvakla syn på kunnskap og praktisk arbeid.
Bals beskriver historien om "kunnskapssamfunnet" som enøyd, og mener det har slått inn i både skolen og samfunnslivet at andre kunnskaps- og læringskulturer enn den akademiske havner i skyggen.
– Flukten fra fagarbeiderklassen hylles som en seier. Men utdanning bør ikke være et middel til å komme seg bort fra arbeiderklassen. I stedet burde vi forstå hvor verdifullt et er at vi har utvikla solide utdanninger for arbeid som i mange andre land er ufaglært og lavt betalt. Men da må vi ta vare på og utvikle fagutdanningene våre, ikke demontere dem bit for bit.
På topp tre
I dag jobber Jonas Bals som rådgiver for Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre. Han sier at nettopp kampen for et seriøst arbeidsliv, et arbeidsliv der yrkesfagene har sin rettmessige og nødvendige plass, var selve grunnen til at han ble partipolitisk aktiv og meldte seg inn i Ap.
– Utviklingen i arbeidslivet er dramatisk, en av de absolutt viktigste sakene i vår tid. Klima, eldrebølgen og utviklingen i arbeidslivet er topp tre. Vi har en plikt til å sørge for at alle ungdommer i Norge har en mulighet til å bli noe som passer for dem.
Bals mener dette er avgjørende for å opprettholde mindre klasseskiller i landet, og for at demokratiet skal være så representativt som mulig.
– Skal vi gjøre ting smart og effektivt i et arbeidsliv der folk trives og får brukt evnene sine, eller skal vi gjøre ting dumt, dyrt og dårlig?
bokomslag
Oppvåkning
Malersvennen og rådgiveren Bals har også en fortid som ombud for baltiske bygningsarbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening. Erfaringen har gjort ham overbevist om at en av de absolutt viktigste nøklene til en bedre byggebransje er fagorganisering.
– Det er hundre ganger mer effektivt enn både Arbeidstilsyn og politi. Derfor må politikkens viktigste oppgave være å legge til rette for fagorganisering.
Et øyeblikk kan det se ut som politikeren i Bals våkner til live, når han nevner at fagforeningsfradraget på skatten bør betydelig opp.
– Fagorganiserte skal se at samfunnet setter pris på at de betaler den kontingenten.
I boka si ser Bals tilbake til pionertida for arbeiderbevegelsen, da arbeiderklassen ble organisert. Mye sto på spill og de fagorganiserte tok ikke nådig opp gratispassasjerer og streikebrytere. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse er for snill og forståelsesfull mot kollegaer som av ymse årsaker velger å ikke organisere seg.
– Jeg håper boka kan bli en wakeupcall til alle som tror at de andre, de organiserte, kan dra lasset. Slik byggebransjen har utviklet seg er det organiserte mindretallet mange steder blitt så lite at det er de uorgansierte som setter standarden.
En kamp mellom ulike interesser
Det kan virke rart at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fester grepet mer og mer i flere bransjer, når dette jo er noe absolutt ingen sier de er for. Svaret er enkelt, ifølge Bals. Det handler om interessekamp.
– Sosial dumping skjer fordi noen ønsker det. Ta Trygve Hegnars beklagelser over manglende lavlønnskonkurranse for eksempel. I Finansavisen skrev han at «Da vi nylig leverte vår landstedbåt til vinteropplag, var prisen for vask utvendig 580 kroner pr time. Avstanden til tysk minstelønn begynner å bli stor». Det er sterke krefter i EU-systemet, i næringslivet og på høyresida som driver utviklinga. Motmakta i arbeiderbevegelsen har ikke mobilisert kraftig nok eller forstått alvoret. Nå er det omtrent bare i Norden at vi ikke har en stor klasse med fattige arbeidere.
I boka beskriver han hvordan høyresida har strittet imot loven om allmenngjøring (loven som sikrer alle arbeidstakere på et tariffområde den lønna og vilkårene som er bestemt i tariffavtalen uansett om de er organisert eller ikke) helt siden den ble innført.
Ikke herskap og tjener
– Det er et problem at det er så lite ærlighet om dette i debatten. Men det er vel ikke direkte en velgermagnet å gå inn for sosial dumping ...
Bals er også kritisk til innretningen på den norske debatten om det økende innslaget av arbeidsinnvandrere som jobber på semre vilkår. Det blir for mye av en "herskap og tjener"-debatt.
– Se på de som er arbeidende fattige i Tyskland. Det er ikke folk i randsonen av arbeidsmarkedet, men bygningsarbeidere, industriarbeidere, hotell- og restaurantarbeidere, transportansatte og ansatte i varehandelen. Kort sagt helt vanlige arbeidsfolk som må på fattighuset etter endt arbeidsdag. Og de trekker seg ikke opp, de drar hele arbeidsmarkedet ned. Det er dette kampen står om, ikke om "vi nordmenn" er i ferd med å bli et herrefolk. Det viktige er at den virkeligheten polakken har i dag, snart kan bli din.
• Seks polske bygningsarbeidere går til retten for lønn mellom oppdrag
Fra rølp til sosial dumping - et utdrag fra boka "Hvem skal bygge landet" av Jonas Bals
Hvis du ser på polakkernes ansigter. Hvis du ser på deres arbejds-tøj. Hvis du ser på deres sko. Hvis du ser, hvad de får at spise, så fremgår det tydeligt, at de danske byggepladser på ingen måde er det paradis, som polakkerne drømte om at komme til. Polakkerne er ikke nær så afslappede og veltilpasse som danske håndværkere.
(Robert Olejnik, polsk organisasjonsarbeider i fagforbundet 3Fs København-avdeling1)
STREIK FØRER TIL SEIER: En gruppe latviske «enkeltpersonforetak» la ned arbeidet med krav om å bli ansatt – og vant. Her sammen med ombud Ina Holmstad (foran) og Kjell Skjærvø (tredje fra venstre) i Oslo Bygningsarbeiderforening.
Fra boka Hvem skal bygge landet
Før EU-utvidelsene i 2004-2007 var de fleste store byggeplasser organisert. Ikke ved at alle var organisert, men ved at et stort mindretall eller et lite flertall var det – og gjerne alle de som arbeidet for hovedentreprenøren. Det betydde at det fantes et oppegående tillitsmannsapparat på byggeplassen, og at det var de organiserte som satte standarden. For de uorganiserte og samfunnet rundt fungerte det greit at de organiserte dro lasset for en stor mengde gratispassasjerer. Ettersom de fleste arbeidsgiverne fulgte den standarden de organiserte satt, trakk mindretallet bransjen opp på et nivå der det var orden på både lønn og arbeidsmiljø. Det var som en vaksine: Så lenge et tilstrekkelig antall betalte kontingent, var også resten trygge.
Det tok ikke lang tid fra østutvidelsen var et faktum til vi som var organisert stadig oftere møtte uorganiserte folk som var grovt underbetalte, også på de store prosjektene. Noen av dem fikk hjelp gjennom direkte aksjoner fra sine organiserte kollegaer. En venn og malerkollega fikk for eksempel vite at de estiske malerne på byggeplassen jobba for knapper og glansbilder. Da han og arbeidskameratene fikk høre om dette, besluttet de å avholde et byggeplassmøte til det var rydda opp i forholdet. «Møtet» var i alt annet enn ordet en sitt-ned-streik. Og det virket.
Men det skulle ikke ta lang tid før disse styrkeforholdene var snudd opp-ned: De organiserte arbeiderne ble redusert til et lite mindretall eller forsvant helt, også på mange av de største bygge-plassene. De uorganiserte gikk gjerne på minstelønna eller under, og manglet mange av de sosiale rettighetene deres organiserte kol-legaer hadde kjempet for og tok som en selvfølge.
De uorganiserte arbeidernes arbeidsgivere hadde i tillegg et viktig konkurransefortrinn som kom til å bli mye etterspurt i en byggebransje der anleggslederne ble stadig dårligere til å planlegge og tilrettelegge, og hvor byggefristene var knappe og anbudskonkurransene harde:
De kunne stille med arbeidskraft etter behov og på kort varsel, arbeiderne kunne med enkelhet jobbe langt utover normalarbeidsdagen og ofte uten overtidstillegg, og de kunne bemanne opp og ned uten å ta hensyn til elementære ret-tigheter som vern mot usaklige oppsigelser. Dette var arbeidsfolk som kjente lite til fagforeninger eller som til og med var skeptiske til den slags levninger fra Sovjettida, de stilte behagelig få krav, og skulle de finne på å gjøre det, hadde de ofte noen over seg som visste å sette dem på plass. Det var ikke tilfeldig at disse menneskene sjelden ble omtalt som arbeidere eller medarbeidere, men stort sett var henvist til sekkebetegnelsen «utenlandsk arbeidskraft», både av de som ville dem vel og av alle de andre.
I den offentlige debatten ble dette av flere fremstilt som et komparativt fortrinn som disse arbeiderne måtte få lov til å benytte seg av. Deres konkurransefortrinn var så å si at de var vant til å stille få krav og arbeide hardt for lav belønning. Men svært få av de arbeiderne vi møtte ute på byggeplassene bekreftet den historien, tvert imot, de som gikk med på å arbeide for 60 kroner timen var også gjerne villige til å arbeide for 160 kroner timen. Og mange av de som kom, fortalte at de ikke bare kom hit for å finne arbeid; de kom for å finne godt arbeid, som det var lite av i deres hjemland. Dessuten skulle de jo faktisk leve her i Norge mens de bygget landet, og måtte forholde seg til det norske kost-nadsnivået. For mange ble oppholdet også lenger enn planlagt, og de bosatte seg her etter hvert permanent. Før de eventuelt hentet ektefelle og barn skulle de ikke forsørge bare én, men to hushold-ninger: Én i Norge og én i hjemlandet.
Selv om mange av østeuropeerne etter hvert ble østeuropeiske nordmenn, opphørte de ikke å være «polakker» på arbeidsmarkedet. Det ble gjerne forventet at de skulle jobbe «polske» arbeidsdager etter at de selv hadde fått barn som skulle hentes i barnehage eller leveres på trening. I tillegg ble de gjerne betalt minst mulig og lønnet som ufaglærte, selv når de var dyktige fagfolk med lang bransjeerfaring, og fikk stort sett bare jobbe sammen med andre østeuropeere, ikke som fast ansatte i ordinære håndverks- og produksjonsbedrifter, men som løs- og dagarbeidere.
Noen av de første utenlandske arbeiderne jeg selv var med på å organisere, var en gruppe latviske arbeidere som jobbet med å bygge ut boligområdet i Rolvsbukta på Fornebu, der Peab var hovedentreprenør. De kom til Norge i 2006, som ansatte i det latviske selskapet LatNord SIA. Det var et selskap som ble etab-lert utelukkende for å holde det norske firmaet NC Entrepre-nør AS med innleid latvisk arbeidskraft. Gjennom ytterligere et kontraktsledd ble de utleid til oppdrag for en rekke av de lands-dekkende entreprenørbedriftene, på forskjellige byggeplasser i Oslo-området.
Våren 2007 registrerte eieren, en norsk låseselger med forbindelser til Latvia, et nytt selskap i England. Det fikk navnet Euro Arbeidskraft LTD. Samtidig registrerte han en norsk avdeling av selskapet, Euro Arbeidskraft NUF, et såkalt norskregistrert utenlandsk foretak. Arbeiderne ble deretter overført til det nye selskapet. De latviske arbeiderne fikk deretter beskjed om at de fra nå av skulle være enkeltmannsforetak. På spørsmål om hva som skjedde om de ikke ville registrere seg som selvstendig nærings-drivende, fikk de beskjed om at da kunne de reise hjem.
I stedet for arbeidsavtaler fikk de latviske arbeiderne avtaler om «oppdragsformidling», og i stedet for lønnsslipper fikk de «fakturaer» som ble sendt til Euro Arbeidskraft. Fakturaene var skrevet ut av arbeidsgiveren, men fremsto som om de var skrevet av arbeiderne selv. Dette arrangementet fungerte helt fint, inntil arbeiderne ble klar over at de ikke var registrert i merverdiavgifts-manntallet, og at det heller ikke var søkt om forskuddsskatt for dem. Da de kom i kontakt med oss i Oslo Bygningsarbeiderforening, hadde de i praksis arbeidet 8 måneder som utleid på forskjellige byggeplasser, uten at skattemyndighetene hadde mottatt en eneste krone. De hadde vært del av en omfattende moms- og fakturasvindel, og uten arbeidskontrakter sto de i fare for å måtte forlate landet.
«Vi føler oss lurt, fornærmet og ydmyket», sa de til Aftenposten, som var med da arbeiderne la ned arbeidet i en sit down-streik og krevde å bli ansatt. Aksjonen førte raskt til seier; allerede samme dag fikk de arbeidskontrakter hos underentreprenøren de hadde vært utleid til, og med fagforeningas hjelp fikk de avviklet enkeltmannsforetakene de var tvunget til å opprette.
Siden fulgte en endeløs rekke av liknende saker:
Arbeidere som var underbetalt eller som ikke fikk betalt i det hele tatt, som arbeidet under farlige forhold og bodde under uverdige forhold, arbeidere som sjelden fikk ordentlige ansettelser. Flere av disse sakene ble dekket av medier i landene de kom fra, under overskrifter som «vill vest i Norge» og «Norge er et helvete for litauere».
Da dette «nye arbeidslivet» hadde fått virke et par år, var det ikke lenger de organiserte som satte standarden, men de uorganiserte. I virkeligheten er det ikke mye som er nytt ved dette arbeidslivet; det er riktigere å kalle det en krapp u-sving, tilbake til de forholdene som eksisterte før arbeiderbevegelsen fikk makt og innflytelse. Rølpet i utkanten var blitt til omfattende sosial dumping i kjernen – og det var de utenlandske arbeiderne som var de første og tydeligste ofrene.
Dette er en sak fra
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.
