JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hun heter ikke Chiquitita, det er bare et tradisjonelt latinamerikansk/spansk kjælenavn. Hennes navn er Marisol, vakkert det også. Hun er hovedperson og jeg-forteller i Pedro Carmona-Alvarez siste roman, en vakker skildring av en flyktningfamilie – om sånt er mulig.

Det er lett å la tankene fare ril Chile og kuppet der 11. september i 1973, men forfatteren nevner det aldri. Uansett er det lenge siden. Marisol er en voksen kvinne nå som erindrer hva livet har gitt henne. Som lita jente, sånn om lag åtte år gammel, opplevde hun uro i hjemlandet. Politisk uro. Foreldrene hennes var en del av denne uroen så Marisol var mye sammen med sin bestemor. Så skjer det fatale, et militærkupp og de må flykte. Først til et land like i nærheten mens de venter på politisk asyl et annet sted, antagelig i Europa der det er fred og fordragelighet. Og hvor det er penger.

Marisol skildrer den første tida i landflyktighet. Familien har lite eller ingen penger, ingen venner, smått med husvære – de sulter og fryser. Men de gir ikke opp. Livslysten er sterk. Og de deler på det lille de har. Livet på et flyktningmottak blir levende beskrevet. Det er alt annet enn et feriehjem.

Så en dag får de beskjed om at det er innvilget politisk asyl i et land i Europa. Antagelig er dette landet Norge, men det nevnes ikke eksplisitt det heller. Og det spiller ingen rolle, både fødelandet og det nye asyllandet til Marisol, mor og far er uvesentlig – det kunne vært nesten hvor som helst. Det er gripende og sterkt likevel.

I sceniske sekvenser skildre Carmona-Alvarez reisen på flukt for den lille familien, sett gjennom Marisols briller. Også språket er til tider komprimert, setningene er korthugde – det er en bragd bare å få dette til å henge sammen som en fortelling. Heller ikke de hyppige tidsvekslingene skader kronologien. Det hele utløses da Marisol står foran et maleri av en hund på et museum sammen med sin første kjæreste. Hun bryter plutselig sammen, og starter fortellingen.

«Chiquitita» er en roman som berører. Den er full av følelser, livets største. Kjærlighet, død, tvil, redsel og usikkerhet. Hvem kan forestille seg hvordan det er å bli tvunget bort fra hjemlandet, reise langt vekk, med bare de aller nærmeste av sine eiendeler i en koffert? For så å starte mesteparten av livet på nytt hvor du verken behersker språk eller de kulturelle kodene? Og likevel, hvor mange er det ikke som har opplevd nettopp dette i vår til tider grusomme verden? Hva tenker verdens diktatorer? Enten de heter Pinochet eller Putin?

«Chiquitita er en nydelig roman i et flott og poetisk språk og en masse undertekst. Du trenger ikke beskrive vold og tortur a la Jo Nesbø for å skape voldsomme bilder i lesernes hoder. Det er mulig å gjøre det på en så stillfaren måte som her uten at vi misforstår poenget. Gå ikke glipp av denne!