JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Prosjektet bak Oslo fengsels murer, avdeling C, som holdt (og holder) til i det gamle fengselssykehuset og som en stund ble brukt som kriminalomsorgens prestisjeprosjekt nummer en. Hit valfartet nye medlemmer av Stortingets juskomité, her fikk rusomsorgen (Tyrili) og kriminalomsorgen endelig til noe sammen, her var det håp. Så lenge det varte. Det varte i hvert fall ikke så lenge for Trond Henriksen. Noe «alle» visste, men ingen snakket så veldig høyt om. Never kill a good story.

Nå har Henriksen skrevet boka «Ingen murer er for høye», ei bok om hans eget og meget turbulente liv i rushelvete og bak utallige fengselsmurer. Ullersmo, Bastøy og Oslo fengsel. Og til slutt Halden fengsel der han treffer igjen sin «far» fra Oslo, fengselsdirektør Are Høidal (tidligere i Oslo fengsel, nå Halden fengsel) som aldri klarte å glemme denne villstyringen. Og det fins noen sånne i norske fengsler, så unik er ikke Henriksen. Men neppe mange – om noen – skriver såpass godt, der er han enestående. For hans epos har blitt ei god bok, og ikke bare for spesielt interesserte.

Hvordan har han fått til dette? Tja, det kan jo skje mangt og mye i et forlag – det er derfor de eksisterer. Men uansett hvordan Henriksens historie begynner, uansett hvor mye sjølmedlidenhet han eventuelt har startet med, og forlaget kan ha redigert bort – den er fraværende i boka. Tekster jeg har lest av tidligere fanger har nesten uten unntak vært preget av en narsissismefaktor som blir slitsom å lese om etter side 100. Dessuten er de ofte preget av en negativitet som også dreper stoffet. Alt er galt, alle er umulige – unntatt de sjøl, da. Henriksen er heldigvis ikke der.

Skjønt, det skal sies at han tar stor plass i boka – det skulle da bare mangle siden den handler om ham og hans liv. Men han skriver med en snert, av og til en humoristisk distanse der også andre personer trer fram. Han er dessuten voksen nok til å innrømme det da han tar feil. Og det skjer ganske ofte. Naturlig nok. Fanger er langt fra ufeilbarlige mennesker. De er bare mennesker. På toppen av det hele klarer han å balansere et ganske jordnært språk, nærmest en typisk fangesjargong, der dette er påkrevet. Samtidig er han analytisk og reflekterende der det er på sin plass. Han framstår rett og slett som mer sympatisk enn den gjennomsnittlige norske fange med skrivekløe. Og langt mer skolert.

Nå hjelper det sjølsagt på lesverdigheten av denne boka at Henriksen har opplevd en del. Og det meste er her tatt med. Innimellom sitter mora hans hjemme på kjøkkenet i Oslo øst og griner sin bitre tårer. Mens Trond er på rømmen, ligger på avrusning eller hva det enn måtte være. Henriksens beskrivelser av rusabstinens er noe av det sterkeste jeg har lest om det temaet på lang tid. Han levner oss lesere aldri i tvil om at dette er sjølopplevd, dette er ekte vare.

Og noe har i hvert fall Henriksen lært etter tida på Stifinner’n – han har lært å gråte. Svart fortvilelse er vel den følelsen som er den mest gjennomgående her. Også den virker autentisk.

En artig side ved Tronds story er hans politiske engasjement for Arbeiderpartiet. Ofte er fanger og tidligere fanger svart apolitiske – ja, nærmest stinn av politikerforakt. Der er ikke Henriksen. Og det kler hans fortelling, det gir den en litt annen dimensjon – også dette skiller den fra den ofte misantropiske fengselslitteraturen.

Skulle jeg ønske meg noe, måtte det være at Henriksen følger opp denne boka med en enda dypere fortelling om hvordan det er å miste friheten – hvordan det er å sone en fengselsstraff. Og kanskje særlig med det perspektivet som det for Henriksen ville være naturlig å innta – rusmisbrukerens perspektiv. Bør tungt belastede rusmisbrukere i det hele tatt sone i fengsel – kanskje de bør få hjelp? Å skrive en sånn type bok er ingen frøkensport om du tar oppgaven på alvor, men den ville være til svært stor nytte for de mange som daglig undrer seg på hvorfor vi er så langt unna å komme kriminalitet og rusmisbruk til livs.