Atle Rostad

På Fellesforbundets kraftkonferanse i februar ble forbundsleder Jørn Eggum utfordra på den helt fraværende framhevingen av forbundets Nei til Acer-vedtak siden landsmøtet i 2019.

Bakteppet var den alvorlige strømpriskrisa fra og med høsten 2021, og ikke minst svaret fra RME (Acers «arm» i Norge) til regjeringa om at reglene EUs 3. energimarkedspakke ikke tillater regulering av krafteksport av hensyn til pris.

Gitt alvoret i priskrisa; hvordan kan da den totale tausheten fra forbundsledelsen om landsmøtets Acer-vedtak være uttrykk for medlemsdemokratiet – når Acer nå viser seg å bryte såpass klart med de politiske forutsetningene for tilslutningen?

Eggum gikk offensivt ut i svaret, og sa seg – overrumplende for mange tilstedeværende – uenig i at landsmøtet i 2019 krevde norsk utmeldelse fra Acer. Han mente landsmøtet hadde gjort to vedtak om Acer; et ja-vedtak og et nei-vedtak. Kreativt?

La oss se nærmere på det: Vinteren 2018, i opptakten til Stortingsbehandlingen av EUs 3. energimarkedspakke, fatta forbundsstyret i likhet med LOs sekretariat et klart nei-vedtak.

Arbeiderpartiets ledelse lytta ikke til verken Fellesforbundet, Industri Energi eller LO, noe også IE-leder Frode Alfheim understreka, men gikk i stedet inn for tilslutning til Acer – også i konflikt med partigrasrota.

På oppløpssiden prøvde Ap-ledelsen å berolige folket og fagbevegelsen med åtte ufravikelige krav til konsekvensene av Acer-tilslutningen (selv om vi i ettertid har fått bedre innblikk i selve formålet med de åtte kravene som kom på bordet mellom «Acer-kameratene», og selv om forutsetningene i ettertid for det meste er brutt).

Toppene i fagbevegelsen ble likevel såpass beroliga (eller snakka til rette?) at de etter hvert avlyste omkampen om Acer. Det samme gjorde representantskapet i Fellesforbundet, og la fortsatt Acer-medlemskap til grunn for innstillingen til Landsmøtet i 2019.

Redaksjonskomiteen landa imidlertid på et kompromiss som påpekte betydningen av EUs regulering av kraftmarkedet, men som ikke tok stilling for eller imot Acer. Dermed forelå ingen dissenser fra selve komiteen.

Et delegatforslag fra Stig Aimar Hansen om at Norge måtte trekkes ut av Acer skulle derimot opp til behandling. Komitéleder Kine Asper Vistnes ba ham trekke det ettersom «et kompromiss var oppnådd i komiteen».

Det ville Hansen ikke, og opprettholdt det til votering i salen for å teste Landsmøtets syn. Forslaget fikk flertall. Eggum viste likeforbannet nå i februar til «motstridende vedtak», og prøvde sågar å skyve forbundsstyret foran seg. Det falt ikke i veldig god jord, for å si det mildt.

Påstanden fra Eggum var i dermed ikke bare kreativ, den var i strid med god demokratisk organisasjonskultur. Det skriver seg inn i et etter hvert gjenkjennbart mønster av manglende respekt for landsmøtevedtak.

Samme form for regressiv omkamp så vi nemlig umiddelbart etter at landsmøtet i 2019 hadde landa på et nøytralt EØS-standpunkt.

Når forbundet fatter et klart vedtak i en sak, nytter det ikke å fremholde tidligere vedtak om det samme for å slå det siste vedtaket i hjel eller å utvanne det. Man kan ikke bare velge «fritt fra arkivet» etter eget forgodtbefinnende.

Det viser seg at grasrota ikke bare må å vinne vedtakene på selve landsmøtet, hvilket i seg selv blir nesten verdiløst om vi ikke også velger folk som vil følge dem opp.

Vi trenger også en ledelse med et demokratisk sinnelag og forpliktelse til organisasjonsdemokratiet.

Debatt: «ACER sikrer at energisamarbeidet fungerer»