Kronikk
«Sprekker i den norske boligdrømmen»
Boligpolitikken må igjen bli en sentral del av vår velferds- og fordelingspolitikk, skriver Peggy Hessen Følsvik.
Jan-Erik Østlie
Det har aldri vært større forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier sitt eget hjem.
At bolig har gått fra å være et velferdsgode til å bli en av de viktigste ulikhetsdriverne i Norge bekymrer meg dypt.
Alle trenger et sted å bo.
Det er faktisk en menneskerett.
Men en bolig er mer enn bare et tak over hodet og fire vegger.
En bolig er et hjem.
En bolig er tilhørighet, det er et nabolag, det er skole, barnehage og helsetjenester.
En bolig er trygghet.
Det er en grunn til at boligpolitikk har stått sentralt for fagbevegelsen gjennom historien.
Arbeiderbevegelsen var helt sentral da en aktiv boligpolitikk ble meislet ut for å løse den alvorlige bolignøden som preget Norge etter første verdenskrig.
Resultatet av denne politikken er at de fleste i dag eier en bolig som er i god stand.
Men i Norge ble boligpolitikken på mange måter offer for sin egen suksess, da folk flest hadde fått en god boligstandard og man ikke lenger så behovet for den statlige styringen.
Da liberaliseringen av boligpolitikken tiltok utover 80-tallet, kom drivkraften både fra boligeiere sjøl og fra politiske og byråkratiske krefter.
Internasjonale ideologiske strømninger, økonomisk politikk og marked var også faktorer som presset på.
Sjøl om man ikke ønsker seg tilbake til den sterke offentlige overvåkningen og styringen, ser man nå tydelig at markedsvendingen av boligsektoren har hatt sin pris.
Tidligere LO-leder Yngve Haagensen skrev i LOs boligpolitiske debatthefte i 2001:
«I dag er utfordringen for boligpolitikken å motvirke en skrikende urettferdig fordeling. Urettferdigheten består i forskjellen mellom veletablerte som sitter på en stor boligformue, mens unge ofte sliter med å etablere seg.»
20 år senere er ikke fordelingen av boligene blitt mer rettferdig. Den har snarere blitt enda skjevere. De siste to tiårene har forskjellene i boligpriser økt drastisk.
Bolig har blitt en av de viktigste driverne for ulikhet i Norge. Ulikhet som utvikler seg på tvers av generasjonene – og på tvers av geografi.
By og land går ikke lenger hand i hand i boligmarkedet, for å bruke et gammelt uttrykk fra arbeiderbevegelsen.
Der det ikke lønner seg å bygge og bo – der kommer det heller ingen tilflyttere. Mangel på en boligpolitikk som gir stabil bosetning i hele landet, merkes for hjørnesteinsbedriftene som mangler kvalifisert arbeidskraft.
Å finne nye veier for boligpolitikken er derfor helt sentralt for å hegne om den norske samfunnsmodellen.
Å motvirke ulikhet har vært LOs viktigste jobb siden 1899.
Da er det viktig at vi også tar tak i den ulikheten som har utviklet seg i boligmarkedet.
LO skal i dag og fremover bidra til å fylle tomrom i den boligpolitiske debatten, og løfte aktuelle problemstillinger og konsekvenser av de siste tiårenes boligpolitikk.
For LO er, på samme måte som ungdommen, bekymret for utviklingstrekk i boligmarkedet.
Vi trenger en boligpolitikk for vanlig arbeidsfolk.
Vi trenger en boligpolitikk for sårbare grupper i samfunnet.
Boligpolitikken må igjen bli en sentral del av vår velferds- og fordelingspolitikk.
Mye delt: Henning (28) drømte om sin egen leilighet. Koronaen har gjort ham sjanseløs på boligmarkedet
