Sturla Søpstad, hovedtillitsvalgt NTL NTNU

Aleksander Høiland, tillitsvalgt NTL NTNU

En arbeider kunne «take it or leave it». Dette ga selvsagt eiere og andre som kjøpte arbeidskraft mulighet til splitt og hersk.

Lønn kunne brukes til å sette ulike ansatte og ulike grupper ansatte opp mot hverandre, gjennom en 1800-tallsidé om lønn som belønning. Kontroll og maktutøvelse gjennom gulrot og pisk gjorde arbeidere avhengige av arbeidsgivers vilkårlige makt. Arbeidere som føyet seg best mulig etter ledelsen ble tilgodesett og fikk lønnsutvikling. Andre fikk sparken.

Dette endret seg heldigvis for over 100 år siden. Etter en lang historie med arbeidskamper, organisering og streiker som tidvis ble forsøkt slått tilbake med vold – noen ganger også dødelig vold, ble bedriftseierne tvunget til forhandlingsbordet.

Lønna ble ikke lenger noe arbeidskjøper dikterte, men noe som ble framforhandlet i store nasjonale overenskomster. Arbeidere sto ikke lenger med lua i hånda, men krevde sin rett.

Nasjonalt framforhandlede tariffavtaler skapte mindre lønnsforskjeller og dro oss etter hvert ikke bare nærmere idealet om lik lønn for likt arbeid, men også lik lønn for arbeid av lik verdi. Vi fikk et samfunn med litt mindre av de abnorme sosiale ulikhetene som hadde preget Norge fram til da.

Lønn ble ikke lenger bare fordelt etter arbeidskjøpers ideal om «belønning», men etter fagbevegelsens credo: Lønn er ikke «belønning» – lønn er fordeling av verdiskapinga.

I Norge lever vi i et moderne, avansert og sammensatt samfunn med stor verdiskaping. Denne verdiskapinga avhenger av et samspill mellom ansatte i ulike bedrifter og institusjoner som alle gir viktige bidrag til verdiskapingen.

Ikke bare ingeniøren, men også de som utdanner ingeniøren er essensielle for verdiskapinga. Her på universitetet er alle stillingskategorier med på NTNUs bidrag, og alle store ansattgruppers bidrag er nødvendig.

Uten førsteamanuensen som lager gode undervisningsopplegg blir det ikke utdannet studenter. Det blir det heller ikke uten renholderen og teknikeren som sørger for at vi har funksjonelle og trygge arealer å undervise i.

Eller uten seniorkonsulenter som veileder studenter, sørger for at eksamen blir avholdt og masse mer. Det er alle oss til sammen som skaper verdiene i samfunnet, og da må vi alle få vår rettmessige del av denne verdiskapinga. 

Dessverre har idealet om at vi i Norge har et sammenpresset lønnssystem fått seg en knekk de siste tiårene.

Som i andre vestlige land har vi fått stadig økte ulikheter i inntekt og formue siden 80-tallet og fram til i dag, godt hjulpet av økt lokal lønnsfastsettelse, og tilbakekomsten av ideen om «lønn som belønning». I de siste årene har vi i tillegg gått inn i en dyrtid som har gjort at stadig flere har fått reallønnsnedgang. 

Vi har i Norge de siste årene fått noe vi tradisjonelt ikke har hatt mye av: «Working poor»! Folk i full jobb som fortsatt må stå i matkø, og køene er nå blitt så lange at matsentralene må avvise folk.

Vi er kjent med at også på NTNU har vi ansatte i full stilling som nå velger å takke nei til (kraftig rabatterte) familieaktiviteter på grunn av økonomien.

Dette er våre kolleger, som bidrar til verdiskapinga på universitetet på samme måte som du og jeg.

Dette forsterkes ytterligere av at konsumprisindeksen og inflasjonen ikke gir et reelt bilde av folks utgiftsøkninger.

Vi vet for eksempel at prisene på mat- og dagligvarer har økt over dobbelt så mye som den generelle prisstigningen (poteter hadde en prisstigning på 17 prosent fra 2022-23, mel 25 prosent).

Strømprisene har i perioder økt det mangedobbelte. Generelt øker prisene på basisvarer som folk er helt avhengige av mye mer enn på andre forbruksvarer.

Folk med lavere lønn bruker en mye større andel av lønna på basisvarer enn folk med høyere lønn. 

Dette gjør lønnsulikhetene ekstra alvorlige, og de gjør det ekstra viktig at alle får mulighet til å være med på lønnsutviklingen gjennom store sentrale tillegg til alle.

Som en fagforening som organiserer alle ansattgrupper, er vi i NTL vant til å måtte tenke på helheten i organisasjonen, og på alle ansatte. Det gjør også at vi er ekstremt bekymret.

NTL NTNU skal motvirke denne utviklingen ved å sikre brede, sentrale tillegg til alle i lønnsoppgjørene!

NTL NTNU ivaretar alle våre medlemmer – også de med høyere lønn. Vi bruker helheten i lønnsforhandlingene, inkludert det som er satt av til lokale lønnsforhandlinger, for å sikre alle våre medlemmer en lønnsutvikling over tid.

I de kritiske situasjonene vi er i i dag, er det derimot viktigere enn noensinne å sørge for at alle er med. Det sikrer man med sentrale forhandlinger med sentrale tillegg.

Med all lønnsfordeling lokalt, uten streikerett gir man for det første arbeidsgiver mye mer makt over fordelingen, noe som kan forsterke markedstenkningen rundt lønn.

Arbeidsgiver er alltid opptatt av rekrutteringssituasjonen. Samtidig risikerer man en gradvis økende ulikhet i avlønning mellom institusjoner over tid – vi har ikke lenger lik lønn for likt arbeid. 

Dette går begge deler tvert imot den norske samfunnsmodellen som fagbevegelsen tradisjonelt har hegnet om.

NTL NTNU skal forsvare den norske modellen og prinsippene bak felles tariffavtaler, og vi forventer at staten gjør det samme!